Hva bestemmer hva vi velger?

Hva er det egentlig som bestemmer hva vi velger ved høstens stortingsvalg? I stor grad er det to ting som er avgjørende for den enkelte velger.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Valgspesial 2005

Slik gikk det i 2001

Flere kan stemme

Du kan endre på stemmeseddelen

Bestemmer hva vi velger

Mediene - spesielt TV - er viktig, samtidig som velgernes sosialgeografiske tilhørighet betyr mye.

Medienes rolle i norsk politikk er blitt stadig viktigere. Det viser en analyse av forholdet mellom media og politikk i valgkampen i 2001, gjengitt i boken «I valgkampens hete».

Boken er redigert av forskerne Bernt Aardal og Anne Krogstad ved Institutt for samfunnsforskning og professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Hanne Marte Narud. Boken er utgitt på Universitetsforlaget.

På spørsmålet: «Hva er det som får folk til å velge det de velger?», svarer Bernt Aardal.

- Oi. Dette er jo det spørsmålet vi har forsket på i 50 år!


Partiene, mediene og velgerne


«Norske velgere er nå mer troløse enn noen gang i forhold til politiske partier. Medias rolle som formidler og fortolker får dermed avgjørende betydning,» heter det i boken som altså handler om samspillet mellom de tre viktigste aktørene i moderne valgkamp; partiene, mediene og velgerne.

Stor innflytelse

Det er en allmenn oppfatning at mediene setter den politiske dagsorden, men ikke i like stor grad påvirker velgernes oppfatninger og standpunkter. Studiene som gjengis i boken viser imidlertid at medienes innflytelse over hva velgerne mener er stor.

Det vises til at partiene i stadig sterkere grad er avhengige av mediene for å komme igjennom med sitt budskap. Mediene har like stor innflytelse på hva velgerne skal mene, som hvilke saker de skal mene noe om. Dermed blir mediene en svært sentral premissleverandør for partienes opplegg for valgkampen.

Mer nyansert bilde

Forskergruppen som studerte samspillet mellom media og politikk i valgkampen i 2001 fant blant annet at journalistene har fått en økt styring på hva det skrives om under valgkampen. Dette bør ikke nødvendigvis være negativt.

Medias økte styring i valgkampen kan gi velgerne et mer nyansert bilde av politikk enn om politikerne selv skulle sette dagsorden, mener forskerne.

Men selv om de politiske partiene er avhengige av medias aktivitet og virkemåte, er de også skeptiske til den.

«Taperne» av valgkampen er mer skeptiske enn «vinnerne», heter det i boken.

De fleste politikerne føler seg nemlig prisgitt medienes vinkling og fokus, og kritiserer det sterke personfokuset som har gjort presset på de politiske lederne hardere. Samtidig mener de at mediene i for liten grad gir rom for dypere politiske diskusjoner og lengre argumentasjonsrekker.

I motsetning til politikerne, gir imidlertid velgerne uttrykk for at de er fornøyd med medienes dekning både når det gjelder omfang, informasjonsverdi og balanse mellom de ulike partiene.

Tas på alvor


Analysene som forskergruppen har gjort viser at politikerne har tatt medienes dominans på alvor og at partiene gir sine egne kandidater en omfattende medietrening for å få sterkest mulig gjennomslag.

Den politiske merkevarebyggingen foregår primært med hjelp av noen få politiske rikskjendiser, selv om det er hjemfylkets representanter som skal velges.

«I mediene og partiene er det en utbredt oppfatning at partilederen spiller en avgjørende rolle for oppslutningen om partiet,» heter det blant annet.

Eksperimentstudien gjengitt i boken bekrefter at populære partiledere bidrar til å øke partienes popularitet og dermed sannsynligheten for å stemme på partiet.

Tolker forskjellig

Men selv om medienes påvirkningskraft er stor, vil vi, avhengig av sosialgeografisk tilhørighet, tolke det vi ser, hører og leser på forskjellig måte. En tv-debatt vil oppleves helt forskjellig av personer med ulik utdanning og erfaring. Det er en klar tendens til at vi tolker ting på en måte som styrker vår opprinnelige oppfatning.

Dersom vi f.eks. tilhørerer Aps «grunnfjell», vil vi i større grad tolke dette partiets argumenter mer positivt enn andre partiers, og vi vil bedømme «våre» politikeres medieopptreden som bedre enn andre politikeres.

Sosialgeografisk tilhørighet


Medias påvirkningskraft er altså ikke så sterk at den er absolutt avgjørende for alle velgeres endelige valg.

På 70-tallet gjennomførte franskmannen Pierre Bourdieu et omfattende sosiologisk forskningsarbeid om klasseforskjeller i samfunnet. Norsk forskning senere viser at resultatene også har overføringsverdi til norske forhold.

Bourdieus forskning viser at den politiske tilhørigheten i stor grad samsvarer med den sosialgeografiske tilhørigheten.

Ulik kapital

Særlig er kapitalbegrepet sentralt for Bourdieu. Han skiller mellom økonomisk kapital og kulturell kapital. Mens økonomisk kapital dreier seg om penger, dreier kulturell kapital seg om personers utdanning, både lengde og retning, samt familiebakgrunn og hvilke «institusjoner» en er, eller har vært, innom i løpet av livet.

Folk med høy utdanning stemmer på en type partier, mens folk med lav utdanning stemmer på en annen type partier - mennesker med utdanning i en retning vektlegger andre saker enn personer med utdanning i en annen retning. Det viser seg for eksempel at barn av høyt utdannede foreldre svært ofte selv tar høy utdanning. (Svært mange «lærerbarn» blir selv lærere.)

Redusert partilojalitet


Det er lett å glemme at den sosialgeografiske tilhørigheten betyr mye for folks valg. Men det gjør den, selv om velgernes partilojalitet er blitt redusert de senere årene.

Dette kan ha sammenheng med den generelle samfunnsutviklingen. At Arbeiderpartiet er blitt redusert, kan henge sammen med at det er blitt stadig færre industriarbeidere i landet. Men Aps reduksjon «kompenseres» av at Fremskrittspartiet har vokst. De to partiene henvender seg i stor grad til samme sosialgeografiske gruppe.

Mange likhetstrekk


Dette bekreftes gjennom resultatene av Valgundersøkelsen 2001 i regi av Institutt for samfunnsforskning og Statistisk sentralbyrå. Når det gjelder de to partienes partiprofil, er det nemlig svært mange likhetstrekk.

For eksempel er 28 prosent av Frps velgere arbeidere, mens tilsvarende for Ap er 24 prosent. 30 prosent av Frps velgere er private funksjonærer, mens 31 prosent av Ap-velgerne er det.

59 prosent av Frps velgere har utdanning tilsvarende videregående skole, mens prosentsatsen for Ap-velgerne er 58 prosent.

Klare likhetstrekk som viser at de to partiene i stor grad appellerer til den samme velgermassen.

Hva er det da som blir utslagsgivende for hva den enkelte velger?

Mye valgstoff

Alle medier har mye stoff om det kommende stortingsvalget. Her er noen gode lenker til valgstoff på nettet:
valg.no
• aftenposten.no
• ssb.no
isaf.no

Pierre Bourdieu


(1. aug 1930 - 23. jan 2002) var en fransk sosiolog som var spesielt opptatt av generell sosiologisk teori og av forholdet mellom utdannelse og kultur.

Et av de viktige temaer han skrev om var forholdet mellom individer og sosiale systemer.

Kritikere har beskyldt Bourdieu for å være for opptatt av struktur i sine teorier, mens tilhengere gjerne mener at Bourdieu har laget en ny klasseteori som overgår Karl Marx sin hva gjelder både kompleksitet og forklaringskraft.

(Fra Wikipedia, den frie encyklopedi)











Personvernpolicy