Ricochets: «Isolation»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ricochets fortsetter å imponere!

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ricochets, «Isolation»

(Kong Tiki Records/Playground)

Historien er full av lovende artister og band som til tross for sine udiskutable kvaliteter, liksom aldri helt klarer å lykkes.

De som er så heldige å kjenne til musikken, er forsåvidt tilfredse med at de kan beholde musikken for seg selv. Men selv om det er vanvittig artig å være en av de få utvalgte som kjenner til en type musikk, hjelper det ikke akkurat de som laget musikken! De har selvsagt et ønske om å selge et tilstrekkelig kvantum plater, ikke bare for å kunne tjene en slant, men også for å få muligheten til å gi ut enda flere plater.

Nå skal ikke jeg anklage Ricochets for å være et av disse dyktige bandene som et fåtall vet om, for det er ikke helt sant.


Men la oss iallefall konkludere med at det så absolutt kunne vært flere som kjente til bandet...

Spesielt med tanke på det materialet de har gitt ut, for både «Slo-Mo Suicide» (2000) og «The Ghost Of Our Love» (2003) er album av meget høy kvalitet!

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Manifesterer sin posisjon


Nå er de klare med sitt tredje album, «Isolation», og ikke overraskende fortsetter de med å spy ut sin fantastiske kombinasjon av rå og emosjonell blues og garasjerock.

Tuftet på vokalist Trond Andreassens intet mindre enn herlig rå stemme, leverer Ricochets grimme kjærlighetslåter som det ypperlige åpningssporet «Cold Outside», mørke og suggererende «Isolation», den skitne balladen «Written On My Grave», og ypperlige rockere som «I Know I'll Be Forgotten» og «I'M Gonna Eat Myself» (med solid vokal fra gitarist Alex Kloster-Jensen).

Ricochets viser også at de har mye Doors i seg på «Laidback Lovers», mens de avslutter ballet med nok et rivjern av en blueslåt i form av «Blues In Bb-Minor».

Nesten meget bra


Selv om albumet langt ifra har noen utpregete svake låter, står «Little Bit Of More» (høres mest ut som Gluecifer) og «No Good» (mindre kledelig countryfisert sound) en smule tilbake fra resten av albumet.

Likevel blir dette nærmest å regne for kosmetisk kritikk, for Ricochets har etter all sannsynlighet laget sitt beste album!

Hvorvidt de er i stand til å få akseptable salgstall ut av «Isolation» er foreløpig noe usikkert, men vi kan jo håpe at bandet får sitt etterlengtede gjennombrudd utenfor de mest musikkinteresserte sirklene.



Pen femmer.

Ricochets: Hjemmeside

Mer i Magasinet Neste Klikk:


Musikk
Plateanmeldelser