Giganten

En dokumentar som griper hjertet og stimulerer hjernen.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Med vakre nærbilder, flott musikk og tankevekkende poesi er denne dokumentaren om Erik Bye blitt et rørende portrett av en person som virkelig levde opp til kallenavnet «Giganten».

Filmen følger Bye de siste tre årene av hans liv og er mer en stemningsbeskrivelse enn en tradisjonell dokumentar.

(Foto: Arne B. Rostad, Polkafilm)(Foto: Arne B. Rostad, Polkafilm)

«Giganten» inneholder faktisk svært få arkivopptak og tilbakeblikk. Det nærmeste vi kommer er bilder av Bye da han som ung besøkte hungerherjede Afrika. Opptakene er inkludert for å illustrere aktivisten Bye.

Og det er vanskelig å ikke bli rørt av når Bye forteller om hvordan han har holdt døende barn i sine hender, mens han selv stod med bilringer til magen og skulle tilbake til Norge.

«Giganten» er langt fra en søtladen hyllest til den norske storheten og tonen blir noen ganger overraskende mørk. Musikken og bildene har en rørende og sår melankoli i seg.

Det er mulig du liker «Giganten» dersom du likte:
Heftig og begeistret
Salmer fra kjøkkenet

Filmen blir aldri glorifiserende, for Erik Bye var langt fra en plettfri og mild gammel mann.

Men til det siste freste han over urettferdighet og ristet på hodet av situasjonen i verden. Sydommen hans er synlig og vises helt uten filter.

Det som er viktig å påpeke er at «Giganten» handler om mye mer enn personen Erik Bye.

Filmen fikk meg, på en usentimental måte, til å tenke over mitt eget liv og dødelighet på godt og vondt.

«Giganten» griper deg i hjertet og stimulerer hjernen. Og det i seg selv er, om enn ikke gigantisk, så i allefall stor, bragd av de to filmskaperne Arne B. Rostad og Hallvard Bræin.



Personvernpolicy