Øyafestivalen er i gang!
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Med WEs fantastiske stumfilmkonsert under fjorårets festival i tankene, var det stilt store forventninger til Xploding Plastix vs. Tuvalu.
Med all respekt til Xploding Plastix, klarte musikken deres aldri å bli annet enn litt småkjedelig bakgrunnstøy. Noe kan nok tillegges materialet de skulle arbeide med, men det hele ble en relativ monoton affære som aldri klarte å inspirere noe særlig før helt mot slutten. Paradoksalt nok var det ikke før filmen tonet ut og lysene ble slått på at duoen virkelig viste prov på sin kvalitet.
Selv om kvelden ble innledet på en litt skuffende måte, snudde stemningen seg kjapt da man inntok kveldens valgte konsertlokale, Parkteateret.
Parkteateret
Susanna & The Magical Orchestra: Parkteateret, 21.15, 10.08.2005
Først ut var Susanna & The Magical Orchestra, som nok en gang ga ettertrykkelig bevis på sin helt særegne og magiske musikk!
Basert hovedsakelig på materiale fra deres kritikerroste album «List Of Lights And Bouys», holdt de publikum i ånde i over en time med vakre og lavmælte låter i landskapet «vanvittig nedtonet og stemningsfull elektronifisert jazz».
Duoen som består av Susanna Wallumrød og Morten Qvenild, er rett og slett to helt spesielle musikere som vi bør være meget stolte av. Det er en intet mindre enn vanvittig prestasjon å makte å trollbinde så til de grader som det duoen gjorde i går.
Nye elementer
Selv om mange har hørt låtmaterialet flere ganger før, makter de likevel å tilføre musikken sin nye elementer, noe som igjen gjør musikken deres mer interessant ved at den aldri står stille!
Susanna Wallumrød (Foto: Stig Henning Morken)
Aller best er de når Qvenild legger inn noen flere rytmer og skrur opp tempoet et par små hakk (fra ekstremt seigt og langsomt, til relativt seint og langsomt). Dette fører til at Wallumrød blir utfordret og må arbeide mer vokalt for å holde følge, og det er i slike stunder man forstår hvorfor hun er sammenlignet med de aller største sangerinnene innen sjangeren.
Kvelden inneholdt også tre coverlåter, og ved siden av deres suverene tolkning av Dolly Partons «Jolene» (gir låten en ny dimensjon), fikk vi også en overbevisende versjon av Joy Divisions «Love Will Tear Us Apart», mens folk omtrent foldet hendene på ekstranummeret «Hallalujah» (Leonard Cohen).
Suveren femmer.
Flying Edward: Parkteateret, 22.40, 10.08.2005
Kveldens største overraskelse sto Oslo-bandet Flying Edward for, med sin skrudde form for mørk americana og elektrofisert Tom Waits/Cabaret-aktig musikk.
Bandet, som i utgangspunktet består av Hilmar Bergendahl Larsen (keyboard, rytmebokser) og Jakob Langvik (gitar, vokal, kazoo), var for kvelden utvidet med Kyrre Bjørkås (trommer, bass, vokal) og Arne Johan Rauan (synth, vokal, triangel og tamburin).
Det som først og fremst imponerte med denne konserten, var den lettere burleske og herlige stemningen Flying Edward var istand til å skape i løpet av sin tilmålte tid.
Klapping
Basert på brumlende og raspende vokal fra Langvik og Bjørkås, lirte bandet innledningsvis av seg flere uimotståelige låter, og det var interessant å observere hvor mye man kan få ut av noe så enkelt som klapping.
Nå klarte ikke bandet å holde like godt på oppmerksomheten gjennom hele konserten, og falt tidvis inn mot mer anonyme og småkjedelige låter.
Stemningen tok seg noe opp mot slutten av settet, der bandet kastet seg ut i morsomme versjoner av «Great Balls Of Fire» (Jerry Lee Lewis) og «I Was Made For Loving You» (Kiss).
Lovende firer.
Flying Edward (Foto: Stig Henning Morken)
Tor Konstalij: Parkteateret, 23.45, 10.08.2005
Sist ut på Parkteateret var Tor Konstalij, som tidligere i år ga ut sin debutplate «Down Like A Dog» til mer enn hyggelige anmeldelser.
Konstalij hadde denne kvelden med seg Per Aasmund Aarnes (trommer), Tor Egil Kreken (bass), Audun Haugeplass (piano) og Syvert Feed (gitar), og vi fikk her servert en småsnodig blanding av country, rockabilly og pop.
Tor Konstalij (Foto: Stig Henning Morken)
Tuftet på frontfigurens lettere grumsete stemme, leverte musikerne flere sjarmerende låter, men man tok seg etterhvert i å kjede seg en smule. Mannen har utvilsomt kvaliteter, men mye av stoffet blir for anonymt, samtidig som han synger såpass skeivt at man har problemer med å få med seg hva som formidles ...
Et par banjo- og piano-baserte låter dro inntrykket noe opp, men Konstalij og hans kumpaner viste seg ikke modne til å underholde fra en såpass stor scene (bokstavelig talt) som Parkteateret er blitt.
Sjarmerende, men kjedelig treer.
Flying Edward: Hjemmeside
Tor Konstalij: Hjemmeside
Øyafestivalen: Hjemmeside
