Databarn blir terrorister

I et debattinnlegg i Aftenposten tirsdag (som jeg merkelig nok ikke kan gjenfinne i digital form) skrev forsker Petter Bae Brandtzæg en artikkel om nødvendigheten av digital dannelse.

Det fremgår at ingen av oss i dag kan greie oss uten digital dannelse.

Ingen kan heller riktig forklare hva det er.

Digital dannelse
Forsker Brandtzæg fra Sintef har sikkert forsket på det i mange år. Likevel trenger han en helside i Aftenposten for å fortelle at begrepet er svært vanskelig å forklare. Vi kommer imidlertid, gjennom innlegget, nærmere en forståelse av hva det innebærer.

Det handler om «å inneha den kompetansen som trengs for å være fullverdige deltakere i dagens digitale samfunn».

(Ikke for å være vanskelig, men det er interessant, helt malapropos, å notere seg de to første (av seks) forklaringer på ordet «digital» som Merriam-Webster Online gir. Digital kommer av latinsk digitalis, og er 1) noe som har med fingre eller tær å gjøre, eller 2) noe som gjøres med en finger. Dannelse med en finger? Eller er det noe du har i fingrene?)

De fleste lesere av Startsidens Neste Klikk er nok meget dannede personer, selv om evnen til å finne frem til startsiden.no ikke nødvendigvis avslører så mye om din kompetanse.

Denne observasjonen er helt i tråd med doktor Brandtzægs funn. Han sier at de digitale skillelinjer ikke nødvendigvis går mellom de som har PC og de som ikke har, men mellom de som behersker den og de som bare fomler. (Han sier det ikke fullt så udannet, men jeg skjønner hva han mener.)

B-borger
For å si det på en annen måte: Dersom Startsiden kommer fram på PC'en når du starter opp, og du etter alle disse årene har konkludert med at Startsiden, ja det er vel et annet navn på Internett, vel, så er du i trøbbel.

Du mangler i så fall denne for tiden mest etterspurte form for dannelse, og du kan ikke regne deg som en e-borger.

Snarere en b-borger.

Eller for å si det som det er: En digital taper.

Analog dannelse
Selv er jeg, vil jeg ubeskjedent påstå, mildest talt uhyre digitalt dannet, uten at det i nevneverdig grad har gått ut over min analoge dannelse.

Men det forhindrer ikke at jeg kjenner mennesker (jeg nevner ikke navn) som etter måneder og år foran PC'en blir like forundret hver gang de klikker utenfor det vinduet de er inne i, og vinduet rett og slett blir borte.

Borte vekk!

De legger seg på telefonen (den har de lært å bruke) til meg og skriker ut sin sorg og nød til alle døgnets tider.

Mailen min er borte!

Dette er smarte mennesker, det er folk jeg nærer en dyp respekt for, og det er i all hovedsak mennesker med en eksepsjonelt velutviklet analog dannelse. Men samme hvor mange ganger jeg forklarer at «mailen er ikke borte, den ligger bare bak de andre vinduene», så går det rett og slett ikke inn.

Et tomt blikk uten snev av forståelse, en lydløs bønn om hjelp, det er alt jeg får.

Jeg resignerer og sletter de fire påbegynte mailene i kladdekatalogen hennes før jeg maksimerer fram den hun leter etter slik at den fyller hele skjermen og er umulig å gjemme.

Jeg forstår det ikke, men jeg aksepterer det, og forsøker så godt jeg kan å fokusere på de lysere sidene ved å omgås slike digitale villmenn.

En tabloid konklusjon
Det er noen interessante aspekter ved denne dannelsesdebatten. Ta for eksempel de av våre borgere som regnes for de mest dannede av de dannede: Diplomatene. Det viser seg, har vi sett i ettertid av den store bølgen i Asia, at Utenriksdepartementet relativt sett befinner seg på steinaldernivå hva gjelder utnyttelse av moderne informasjonsteknologi.

Dette er jo utspringet for dannede norske diplomater som - med fjærpenn under armen - reiser ut i verden for å bistå norske borgere i fjern og nær. Disse utsøkt høflige statsfunksjonærene hjelper norske borgere i trøbbel med nesten hva som helst, så lenge det ikke kreves at man har en datamaskin tilgjengelig, langt mindre et helt Internett.

Det dannede diplomatiet mangler altså digital dannelse.

På den annen side innehar noen av de antatt mest udannede vesener som bekler jordens overflate digital dannelse i stort monn. De sinte unge menn som med sin gud i ryggen og bomber rundt livet søker å fordrive ikke-troende fra hellig jord er nesten uten unntak svært habile brukere av teknologi.

Når terroraksjoner planlegges er data, Internett og mobiltelefoni uunnværlige verktøy, og når gislene har fått sine hoder avskåret, formidles voldsscenene via nettsteder hvis publikum deler de hellige krigernes bisarre interesse for grusomheter.

Disse guttene - både udådsmennene og deres nettsurfende tilhengere - innehar definitivt «den kompetansen som trengs for å være fullverdige deltakere i dagens digitale samfunn», slik den digitale professoren definerer begrepet.

Igjen helt malapropos: Det gjør også barn som bruker Internett. De blir nemlig smartere enn andre barn, i følge Dagbladet.

Dette kan ikke være tilfeldig. Det er vel bare et spørsmål om tid før forskningsformidlerne i Akersgata trekker den selvsagte konklusjonen av denne debatten, og presenterer en forside med disse tre små ord:

Databarn - blir - terrorister