En folkefiende

Tromsøværingen Erik Skjoldbjærg er tilbake. Med filmen «En folkefiende» beveger han seg langt bort fra sin siste film «Prozac Nation» som omhandlet livstrette ungdommer i New York.

Regissøren har vendt nesen hjemover og tar likesågodt for seg nasjonalskatten Henrik Ibsen. Det er et modig grep og det skal han ha for.

Regissør Erik Skjoldbjærg og hovedrolleinnehaver Jørgen Langhelle under Tromsø Filmfestival. (Foto: Elise Nyborg Eriksen)

Det at «Ibsen er evig aktuell» har etterhvert blitt litt av en klisje i de kulturelle kretser. Og det kan så være, men denne nyversjonen av «En folkefiende» beviser at det dessverre ikke alltid holder at tanken bak er god.

Vi stuplander inn i handlingen. Thomas Stockman er en kompromissløs og vågal TV-kjendis. Skjoldbjærg selv beskriver helten som en slags blanding av Fedon Lindberg og Michael Moore, noe som er nok så beskrivende.

Ernæringsfysiologen Stockman lever og ånder for at det norske folk skal få i seg sunne husholdningsvarer. Han tar sin stoltet i å avsløre snusk blant matvare-toppene og tar gjerne oppgjør med gitte holdninger. Som for eksempel at melk er bra.

Men nå er han lei av å kun kritisere og refse. Han erklærer stolt at han vil skape noe selv - han vil bygge opp en kildevannsfabrikk i hjembygda. Og før du kan få sagt «Olden» er Stockmann og hele familien på vei «heim» til naturskjønne omgivelser i Sogn hvor mineralvann-produksjonen allerede er i full gang.

Men, noe er råttent i nasjonalstaten Norge.

Det viser seg at det er spor av gift i i det forlokkende kildevannet. Den hederlige Stockman vil selvsagt slå alarm, mens resten av bygda, inkludert hans egen familie, er livredd for konkurs.

Nå står folkefienden alene mot resten av verden.

Holder ikke vann

I denne versjonen «En folkefiende» har man fjernet all opprinnelig dialog. Og kanskje det er nettopp derfor at hele problemstillingen virker så kunstig. For i Ibsens ord og teatralske vendinger forstår man jo at det selvsagt er snakk om «gift» i overført betydning og dermed setter man ikke like store krav til logikken.

Men, når man velger å fortelle denne historien i en helt moderne setting, med nye ord, så holder rett og slett ikke dette moralske dilemmaet, unnskyld uttrykket, vann.

Dersom man finner gift i mineralvannet er det klart at ingen vil fortsette å selge det. Enten man har investert penger eller ikke. Hvis jeg skulle trodd på at dette virkelig var et dilemma så måtte jeg ha fått bedre innsikt i menneskene som sier nei til å slå med varselsbjellen.

For en annen svakhet med filmen er at handlingen haster så heseblesende avgårde at man ikke rekker å bli kjent med de ulike karakterene og forholdet dem imellom. Hvorfor er egentlig Stockman og broren så bitre fiender? Hva er årsaken til at hovedpersonen er så agressiv og oppfarende? Ikke vet jeg.

Enkel kritikk

«En folkefiende» inneholder også noen fåfengte forsøk på direkte samfunnskritikk. I èn scene blir bygdas framtid blir avgjort live på TV, etter at programmets seere har sendt inn SMS.

En frekk og freidig idè, men gjennomførelsen er så svak det hele virker håpløst naivt. Vi i publikum er etterhvert så kjent med harselas av ulike TV-sjangre at det rett og slett må litt mer finesse til for at noe sånt skal oppfattes som bitende kritikk.

Men dersom man setter dialog, manus og til dels haltende skuespiller-prestasjoner til side så skal det innrømmes at Skjoldbjærg virkelig kan lage usigelig vakker film. Jeg har aldri før sett norsk natur sett så frisk, uskyldig og blendende fantastisk ut på lerretet. Nesten som en Freia-reklame.