Alog: «Miniatures»
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Alog, «Miniatures» (Rune Grammofon/ECM)
Samtidsmusikk, hm...
Ordet i seg selv fremkaller kanskje ikke verdens mest spennende assosiasjoner. Bråk vil noen si, mens andre forbinder det med en hel bråte med lyd som er satt sammen i et eller annet form for system.
Uansett om man liker det eller ikke, så har Norge flere interessante musikere (eller kunstnere om du vil) innenfor denne sjangeren.
Klassikeren kan sies å være Arne Nordheim, mens Helge Steen (Deathprod) og Lasse Marhaug er to av dagens ledende utøvere innenfor denne sjangeren.
Støy
Forskjellen på disse kan sies å være at der Nordheim er representant for den klassiske samtidsmusikken, befinner Steen og Marhaug seg innenfor støyscenen (Støymusikk er for samtidsmusikk mye av det samme som pønk var for rockemusikken på slutten av 1970-tallet).
I utlandet vil eksempelvis japanske Merzbow (Masami Akita) og britiske Satans Tornade (Russel Haswell) nyttes som referanse innenfor støy.
Skal man innlate seg på slags en definisjon av støy, er det en form for eksperimentering med støy og feedback basert på diverse akustiske og elektroniske instrumenter.
Uansett hvordan man velger å definere eller tolke denne sjangeren, er det snakk om meget eksperimentell musikk, der fellesnevneren kanskje kan sies å være stemninger, eller det å fremkalle disse ved hjelp av støy.
Alog
Den siste utgivelsen til det norske plateselskapet Rune Grammofon, kan i så måte sies å stemme overens med deler av dette resonnementet.
Alog består av Espen Sommer Eide og Dag-Are Haugan, og med «Miniatures» leverer de sin tredje utgivelse («Red Shift Swing» kom i 1999 og «Duck-Rabbit» i 2001).
Hvorvidt duoen direkte kan klassifiseres som støy skal være usagt, men de har iallefall flere elementer i musikken sin som kan tolkes dithen.
La oss si det slik at Alog befinner seg en plass midt mellom en skala der Marhaug og Deathprod okkuperer den ene siden, mens Kim Hiorthøy står på den andre. Med andre ord snakker vi en kombinasjon av lavmælt elektronika/ambient og steil støy.
Albumet fordeler seg på ni spor, men det blir egentlig nytteløst å ta for seg enkeltspor. I stedet kan man konkludere med at dette er en form for lydkollasjer der de organiske elementene dominerer (Alog bruker mye strengeinstrumenter i musikken sin), og som får en stemningsskapende effekt på lytteren.
Av en eller annen grunn er det våte element fremtredende i så måte.
Forvirrende
Likevel er og blir dette en uhyre kompleks greie å skulle forholde seg til, der «Miniatures» som album er like forvirrende som det er spennende. Eksempelvis kan det fungere aldeles ypperlig i kombinasjon med andre lyder!
Her om dagen brukte jeg en nuppefjerner (av alle ting), og den monotone duren fra nuppefjerneren smøyg seg inn i albumet på en måte som gjorde til at jeg til slutt ikke enset lyden fra «redskapet» lengre.
Besnærende og utrolig kult egentlig!
Sterk firer, kanskje...
• Alog har releasekonsert lørdag 22. januar på Kamelon i Bergen.
