Aristokratisk racer
De fire brødrene Marzotto var Enzo Ferraris beste kunder. I løpet av noen få år eide de over 20 Ferrarier, ingen mer unik enn denne raceren.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Du skal ikke lese mye italiensk racinghistorie fra 1950-tallet før Marzotto-navnet dukker opp på resultatlistene for både Mille Miglia og andre storløp over hele Italia.
Tekstilarvinger med sans for det beste
Marzotto-brødrene Giannino, Paolo, Vittorio og Umberto var fire unge, aristokratiske rikmannssønner fra Valdagno utenfor Vicenza. Faren, grev Gaetano Marzotto, drev et av Europas største tekstilimperier, noe som ga en grei «funding» av sønnenes etterhvert altoppslukende hobby. De hadde lært å kjøre i familiens Lancia Aprilia i årene under og rett etter krigen.
Da bilsportsaktivitetene i Italia så smått ble tatt opp igjen i siste halvdel av 1940-tallet, kom de alle raskt med i det store amatørracingmiljøet av private «gentlemen drivers».
Debuten på det internasjonale plan skjedde i to fullstendig standard Lancia Aprilia i Mille Miglia i 1948. Umberto og Giannino fullførte på en meget respektabel 28. plass totalt.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenOppmuntret av det gode resultatet, søkte de bedre og kraftigere materiell for å møte utfordringene og ikke minst ønsket om racingsuksess. Blikket ble rettet mot Ferrari, som hadde oppnådd en rekke viktige seire allerede i løpet av de første par årene siden oppstarten i 1947.
Saken fortsetter under bildegalleriet.
Les også: Ferrari er verdens sterkeste bilmerke
Ferraris beste kunder
Da Enzo Ferrari produserte sine første biler av eget merke, var hver enkelt bil en individuell kreasjon. Fra debuten på racerbanene i 1948 viste de 12-sylindrede Ferrariene seg som nærmest uslåelige, hvis de ble kjørt av førere som kunne håndtere de vanskelige maskinene.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenEn av disse var Luigi Chinetti, som kjørte 23,5 timer da Ferrari vant 24-timers-løpet på Le Mans i 1949 i en 166! Chinetti skulle senere bli den viktigste personen i utviklingen av USA som marked for Ferrari.
Artikkelen fortsetter under annonsenFerraris 166-modell kunne kjøpes over disk, så brødrene bestilte hver sin for levering i 1949. Sammen møtte de Enzo personlig i Maranello for å gå gjennom bestillingene og diskutere fremtidig samarbeid.
Mille Miglia-suksess og dramatikk
Giannino var nok hakket bedre enn de andre brødrene. I 1950 vant han det prestisjefylte Mille Miglia (i chassis 026M), selvsagt kledd i dobbeltspent dress og slips av eget fabrikat. Det var stil over sakene den gang!
Men tro ikke at førerprestasjonen var noe å flire av, selv om antrekket kanskje ikke var helt konvensjonelt sett med dagens øyne.
Hele løpet fra Brescia til Roma og returen ble rammet av voldsomme regnskyll. Så snitthastigheten var «nede» i 123 km/t, mens den året før hadde vært over 130 km/t.
Umberto deltok også – i en Ferrari 166 Mille Miglia Touring Barchetta (chassis 024MB), lik den Luigi Chinetti hadde vunnet Le Mans med året før. Han kom imidlertid aldri til mål. Han var en av mange som gikk av veien på det vanskelige underlaget.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet ble en av de mest spektakulære avkjøringene med en Ferrari noensinne. Bilen traff et tre med slik kraft at Ferrarien ble delt i to. Mirakuløst nok overlevde så vel Umberto som kartleseren med kun små kuttskader.
Artikkelen fortsetter under annonsenSkam den som gir seg. Racingen satt i blodet. Umberto bestilte straks en ny bil fra Ferrari som erstatning for den delte 166-modellen, samtidig som vraket ble sendt tilbake til fabrikken for gjenoppbygging av chassiset.
Det var broren Giannino som skulle ha den gjenoppbygde bilen til Mille Miglia året etter.
Les også: Hils på Ferrari 812 Superfast - den er superrask!
Uvanlig karosserivalg
Chassiset var blitt levert med Tourings populære og meget vakre Barchetta, men for den nye versjonen til 1951-sesongen ønsket man noe helt annet. Umberto hadde en 212 Spider under bygging hos respekterte Vignale, men Giannino ga dette oppdraget til Fontana i Padova med et lukket karosseri designet av skulptøren Franco Reggiani.
Artikkelen fortsetter under annonsenReggiani hadde fått instruksjoner om å gjøre det så lett og aerodynamisk som mulig for å øke konkurransekraften. Han kom opp med et oppsiktsvekkende resultat – ulikt alt annet på fire hjul i 1951. Formen minnet mest om et egg, og bilen fikk da også raskt tilnavnet «Uovo» – egg på italiensk.
Bilen sto klar igjen våren 1951, og racingsesongen begynte med Giro di
Sicilia 1. april, da den måtte bryte med problemer i differensialen etter å ha ledet med 20 kilometer.
Også i Mille Miglia led den samme skjebne, denne gang med dekkproblemer. I Giro della Toscana ble det seier, og i Porto i Portugal ble det andreplass, denne gang med Vittorio Marzotto bak rattet.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: Ikonisk bil til 20 i stil
Til USA og tilbake til Italia
En retur til Mille Miglia i 1952 medførte et nytt brutt løp, noe som ble gjentatt i 12-timeren i Pescara. Karrieren i Europa var over, og bilen ble sendt til Mexico høsten 1953, sannsynligvis for å delta i Carrera Panamericana.
Artikkelen fortsetter under annonsenDer ble den imidlertid kjøpt av en amerikansk bilhandler og racer, Ignacio Lozano fra Newport Beach i California. Han tok den over grensen til USA, og i 1954 stilte han i flere race rundt om i staten – dog uten suksess.
Etter at Lozano solgte bilen, skiftet den eier flere ganger fra 1960- til 1980-tallet, da den ble kjøpt tilbake til Italia i 1986.
Den anonyme eieren i Milano fikk bilen restaurert av David Cottinghams DK Engineering. Han brukte den i flere historiske Mille Miglia frem til Ferraris 50-årsjubileum i 1997.
De seneste 20 årene har den ikke vært å se offentlig før den nå skal auksjoneres av RM Sotheby’s i Monterey.
Saken ble først publisert i Finansavisen Motor lørdag 5. august.
