Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Da Ellen Lunney (19) entret rettssalen 31. juli i 1894 var stillheten total. Hun hadde nettopp mistet uskylden, det eneste verdifulle en landsens jente fra Kansas hadde. Og alle visste det. Voldtekt var en skam. Den gamle skolebygningen, for anledningen omgjort til rettssal, var tettpakket med folk. Alvorlige ansikter, nysgjerrige blikk. Bare unge Eugene McEnroe smilte til henne. Eller, satt han ikke der og flirte?
Ellen tok noen skritt mot han, trakk fram seksløperen hun hadde skjult under kappen. Fem skudd senere var McEnroe død, og Ellen Lunney forvandlet fra voldtektsoffer til drapskvinne.
Annikken Kolovna Lunney Vear fra Oslo har amerikansk mor, og har bodd deler av livet i USA. Men da hun startet med slektsforskning for 15 år siden ante hun lite om sin oldefars søsters liv i Amerika. Men i 2005 kom boka «A Matter of Chastity. The High Plains Saga Of A Woman’s Revenge», som forteller historien om Ellen Lunney, en irsk immigrantkvinne som ble frikjent for drap i Kansas i 1894. Boka er skrevet av en av Annikkens slektninger i USA, Douglas Yocom.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– Han var barnebarnet til Ellen Lunney, og vokste opp i samme hus som henne. Skandaler og tragedier var noe man ikke snakket så mye om i familien, men da Ellen Lunney døde begynte han å nøste opp historien, og den var såpass sensasjonell at den ble til en bok. Da boka var ferdig sendte han et eksemplar, sammen med et brev til hver av de gjenlevende slektningene. En av dem var mormoren min, forteller Annikken Kolovna Lunney Vear, som har drevet med slektsforskning i 15 år.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenLes også: Oskar Tapio Jakobsen og tvangsarbeidsanstalten ved Storgata
(Saken fortsetter under)
Annikken Kolovna Lunney Vears oppvekst på Oslo vest står i skarp kontrast til den dramatiske familiehistorien til den amerikanske delen av slekta.
– Faren til Ellen Lunney hadde flyktet etter potethungeren i hjemlandet og startet et nytt liv for seg selv og familien i Kansas. Akkurat som mange av dagens flyktninger søkte de bedre muligheter for seg selv og familiene sine i den nye verden, forteller hun.
Artikkelen fortsetter under annonsenI begynnelsen livnærte de seg som såkalte dirtfarmers og eldstedatteren Ellen beskrives som stillferdig og dypt religiøs – ikke uvanlig for folk som sjelden møtte folk utenfor egen familie og kun møtte venner og naboer under søndagsgudstjenestene i den lokale kirken. Når barna var gifteklare var det ikke uvanlig å finne partnere blant slekt og venner fra gamlelandet, og av de få guttene Ellen Lunney møtte var Eugene McEnro, som også var hennes fetter. Hun var ikke interessert. Men natt til onsdag 25. juli 1894 våknet hun av at en mann la hånden over munnen hennes, rev opp nattkjolen og voldtok henne. Paralysert av skrekk klarte hun ikke skrike eller røre seg, lå bare stiv i sengen og lot det skje. Da hun omsider våget reise seg opp og overfallsmannen hadde klatret ut av vinduet så hun tydelig hvem det var som snek av gårde langs maisåkeren i måneskinnet: Eugene McEnroe.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: Torturanstalten i Pilestredet
Voldtekt var skam. Men faren var bestemt: datterens voldtektsmann måtte anmeldes og straffes. Rettssaken var berammet 31 juli og skulle holdes i en skolebygning i Kansas. Og det var der Eugene McEnroe kom til å flire frekt til Ellen Lunney som svarte med å trekke våpenet – en seks skytter revolver – og fyre av fem skudd.
Ellen Lunney ble stilt for retten i september 1894. Juryen, bestående av kun menn, frikjente henne. Frifinnelsen skjedde omtrent samtidig med en annen, mer kjent frifinnelse i Massachusetts, av unge Lizzie Borden som var tiltalt for øksedrapet på sine foreldre.
– I Ellens tilfelle var det kyskheten som veide tyngst. Hun var en gifteklar bondejente og dyden var hennes eneste kapital. Når hun hadde mistet det mest verdifulle hun eide sto hele framtida hennes på spill uansett utfallet av saken. Jeg tror det var det som ga henne mot til å utføre drapet, og som også veide tyngst da hun ble frikjent, sier Annikken Kolovna Lunney Vear.
Artikkelen fortsetter under annonsen(Saken fortsetter under)
At Ellen Lunney skal ha vært så stille og forsagt tar hun med en klype salt.
– Vi snakker tross alt om en tid da jenter skulle sees, men ikke høres. Men dette var irer, de er kjent for sitt fyrige temperament. Så om hun utad var opptatt av å framstå som anstendig og stillferdig kan det hende at hun langt fra var så forsagt som mange trodde. For eksempel var hun det eneste barnet i familien som likte å lese, og som søkte å utdanne seg, sier Annikken Kolovna Lunney Vear.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: Helten fra torturanstalten i Pilestredet
Et brudebilde fra 28. november 1898 viser en dresskledd stram herre som sitter på en stol, ved hans side står en kvinne med stramt snørt liv og stor moteriktig hatt og hviler armen på hans skulder. John Dwyer, som også var irsk utvandrer hadde kommet til Amerika i 1890 og på bildet har han nettopp gitt Ellen Lunney sitt «I do». Den lokale presten i Kansas hadde nektet å vie paret, og til slutt lyktes de å finne en prest i Chicago som utførte seremonien. Ellen, som da ventet sitt første barn, hadde skiftet navn til Ella for å fjerne å fjerne seg mest mulig fra sin egen fortid. Resten er historie. Annikken Kolovna Lunney Vears slektshistorie.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Hemmeligheten de bar på opplevdes nok som en byrde for hele familien. Etter rettssaken valgte hun å flytte, tok jobb som lærer og forlovet seg. Hun fortalte ikke til noen om det hun hadde vært igjennom, sier Annikken Lunney Kolovna Vear, og legger til at det i dag er vanskelig å forestille seg hvor tøft livet på prærien var for nybyggerne. Folk tok ofte loven i egne hender, og mange ble henrettet uten verken rettssak eller dom. Ifølge Douglas Yocoms bok er frifinnelsen av Ellen Lunney både amerikansk rettshistorie, og første skritt på veien fra den ville vesten til et mer sivilisert samfunn. Dessverre rakk aldri Annikken Kolovna Lunney Vear å møte forfatteren Douglas Yocom, som døde i 2015.
– Jeg skulle ønske jeg hadde rukket å møte Douglas Yocom før han døde, det er så mye jeg gjerne skulle spurt både han, og mormoren min om. Nå er begge borte. Men det er jo fantastisk å finne en bok som denne, og jeg kommer ikke til å slutte med slektsforskning med det første, sier Annikken Kolovna Lunney Vear.
Les også: Mysteriet frøken Fougner
Saken er opprinnelig publisert på Dagsavisen.no
