Vrang, trassig og sint? Mer grensesetting kan ha motsatt effekt

Angst og utagering blir sjelden koblet sammen. Angst forbindes oftest med stille, forsiktige og beskjedne barn. Men angst opptrer i mange forkledninger, også hos små barn.

Visste du at overdreven trøst ikke nødvendigvis er det smarteste når barnet ditt er engstelig?

Redd, ikke uoppdragen

- Noen barn blir rasende når de blir redde og urolige. De mister evnen til å tenke klart, de blir overveldet av redsel og eksploderer i løpet av et øyeblikk, skriver Ross W. Greene i boken Eksplosive barn.

- Barn med angst som kommer til uttrykk i eksplosiv atferd, blir i første omgang gjerne plassert i kategorien uoppdragne. Man tenker at de bare mangler grenser. Derfor blir irettesettingen ofte intensivert for å få disse barna til å endre atferd, men det virker mot sin hensikt. Hvis det bare settes grenser, kan dette lett føre til at utryggheten og angsten, og dermed utageringen, øker, sier Lise Barsøe, forfatter av boka Ville og stille barn i barnehagen.

Det skal understrekes at årsaken til at noen barn har denne atferden, vil være forskjellig fra barn til barn.

Til hinder i hverdagen

En liten krabat som hyler når mamma skal gå. Som legger seg ned på gulvet i protest. Som nekter å gå ut av ytterdøra. Det er naturlig at barna er engstelige iblant, men når blir problemet så alvorlig at det bør tas tak i?

- Alle, både store og små, er engstelige og redde noen ganger. Og det er bra, ellers hadde vi ikke overlevd, sier Marianne A. Villabø, forsker ved Regionssenter for barn og unges psykiske helse (RBUP).

- Samtidig vil det, at angst anses som en normal følelse som alle har, bidra til at det kan være vanskelig å vurdere når man bør søke hjelp.

Normal separasjonsangst

Da er det noen spørsmål som kan være nyttige å stille.

- Står barnets reaksjon i samsvar med situasjonen? Altså, er det sannsynlig at de fleste barn på samme alder ville ha reagert på lignende måte? Vedvarer frykten lenge? Det er for eksempel normalt at små barn kan reagere med gråt eller uro når mor eller far går fra dem i barnehagen. De fleste barn vil likevel roe seg ganske raskt ned og la seg avlede etter at mor eller far har gått.

De fleste vil også vokse av seg denne frykten, men hos noen vedvarer separasjonsangsten lenge, sier Villabø.

Hindret av angsten?

Om det er nødvendig å ta tak i angsten, avhenger av om den hemmer barnet i hverdagen.

- Er det slik at barnet ikke kan være med på aktiviteter fordi han eller hun er redd? Hindrer det barnet? Et barn med angst kan for eksempel gjøre det dårlig på skolen, eller det kan gå utover vennskap eller forhold hjemme.

Påvirker foreldrene

Med foreldre som tilrettelegger vil kanskje ikke et barn med separasjonsangst selv oppleve at angsten er spesielt plagsom.

- Derimot vil mor og far kunne erfare at de blir veldig påvirket av barnets angst. For eksempel kan det være at man har sluttet å gjøre ting uten barn, fordi man alltid må være der barnet er og ikke kan overlate det til andre.

I hvor stor grad barnet selv plages henger gjerne sammen med barnets alder, når barnet etterhvert selv får en opplevelse av å bli hindret fra å gjøre ting, for eksempel å være sammen med venner.

Unngår bursdager

- Er det andre faresignaler vi kan se etter?

- Ingen liker å bli utsatt for det som gjør oss redde, og vi vil helst unngå det. Barn med angst vil ofte forsøke å unngå de situasjonene som framkaller angsten. Et barn som er mørkredd, vil kanskje insistere på å sove sammen med foreldrene. Et barn som er sosialt engstelig, vil kanskje nekte å være med i bursdagsselskap eller holde seg med de voksne slik at han eller hun slipper å snakke med de andre barna. Barn med angstproblemer vil ofte ha overdrevne bekymringer eller tanker om ting de er redde for at skal skje. De kan også ha somatiske symptomer, som magesmerter, kvalme og hodepine.

Sier det ikke selv

Det er også verdt å merke seg at barna sjelden selv sier ifra om at de er redde.

- De sier ofte «jeg vil ikke» heller en «jeg tør ikke», sier Villabø.

10 prosent har angst

Folkehelserapporten viser til at 1,5 prosent av alle fireåringer har angstlidelser. I studien Barn i Bergen kom det fram at 3,4 prosent av barn i alderen 8–10 år hadde det samme.

- Dette er noe lavt sammenlignet med andre, internasjonale studier. I løpet av barne- og ungdomstiden antar man at omtrent 10 prosent vil ha angst av en slik grad at de vil oppfylle diagnosekriteriene for en angstlidelse. Men barn kan ha symptomer som ikke kvalifiserer for en diagnose, men som likevel er plagsomme.

Separasjonsangst og fobier

Hos de yngste barna er separasjonsangst og fobier mest vanlig.

- Senere ser vi mer av sosial angst og det vi kaller generalisert angst. De som utvikler sosial angst er ofte blitt oppfattet som veldig sjenerte som små barn, men dette gjelder ikke alle barn som utvikler sosial angst – og ikke alle barn som er sjenerte, får sosial angst.

For sent til behandling

- Bør vi være bekymret for at barna våre har angst?

- De fleste foreldre trenger ikke å være veldig bekymret, men dersom de opplever at barnet viser tegn på angst som vedvarer, er det lurt å snakke med noen om dette, for eksempel helsesøster. Jeg opplever ikke at foreldre er overdrevent bekymret. Faktisk er det heller et problem at barn med angstlidelser kommer sent i behandling.

Voksne som forstår

- Barn som utagerer har noen felles behov uavhengig av bakenforliggende årsak. Det er imidlertid mye man kan gjøre for å gjøre hverdagen for disse barna bedre, sier psykologspesialist Cathrine Hunstad–Ulriksen.

De trenger voksne som forstår hva angsten gjør med dem. De har behov for ekstra mye omsorg, faste rutiner og trygge voksne. Foreldre som vet at raseriet er et tegn på maktesløshet når angsten blir for stor og som systematisk og rolig kan hjelpe dem til å håndtere angsten sin på en mer konstruktiv måte.

- Disse barna trenger store doser anerkjennelse og voksne som er forutsigbare og til å stole på. Ikke voksne som bruker høy stemme, som virker sinte og har truende kroppsspråk, sier Lise Barsøe.

Barna bør skjermes

Før det er avklart hva som ligger til grunn for barnas utagering, bør disse barna skjermes. De bør ikke delta i arrangementer med mange mennesker. De bør skånes for handleturen i fulle butikker lørdag formiddag. Når de har bursdag, bør ikke hele familien inviteres samtidig.

Situasjoner med mange mennesker sammen kan for noen av disse barna utløse utagering.

Dagtavle og rutiner

Hunstad-Ulriksen mener barna bør ha god tid til å forberede seg på hva som skal skje. En dagtavle, der de kan se hvilke voksne de skal være sammen med og hvilke aktiviteter som skal foregå, kan være en god idé. Med bilder vises dagens forløp, fra å stå opp, gå på badet, spise frokost, ta på ytterklær, dra i barnehagen...

- I barnehagen er det enda viktigere med en slik tavle. For der er alt enda mindre oversiktlig.

Så når barnet blir urolig, kan man minne det på tavlen, hvor hun eller han selv kan se hva som skal skje.

- Det at barnet vet hva som skal skje, kan være med på å dempe angsten. Slike visuelle hjelpemidler kan være særlig nyttig hvis barnet har to hjem, sier Cathrine Hunstad-Ulriksen.

Ikke vent på utredning

Dessverre er det noen ganger sånn at vi først tar tak i utfordringene når barnets handlinger går ut over andre. Når de blir voldsomme eller skaper konflikter.

Ikke vent med å sette i gang tiltak, er psykologens råd.

- Det er veldig uheldig hvis en blir gående og diskutere eventuell diagnose og vente på utredning, i stedet for å prøve å forstå hvordan dagliglivet ser ut fra barnets perspektiv og iverksette tiltak deretter, sier Lise Barsøe.

Styrket selvbilde

Ofte skal det overraskende lite til før angstnivået og eventuell utagerende atferd avtar.

- Det er viktig å skjerme barnet mot stressende situasjoner. Husk at det du kanskje synes det er synd at barnet går glipp av, vil det få oppleve senere når det har lært å håndtere slike situasjoner. Jo færre konflikter barnet kommer opp i, dess bedre. Et barn som ofte havner i bråk og blir irettesatt, vil preges av dette. Det kan komme til å se på seg selv som vanskelig og umulig, en sånn som andre ikke liker. Av den grunn er det viktig å hjelpe barnet til å mestre sin egen angst og til å oppleve trygghet i sosiale situasjoner. Dette gir grunnlag for et styrket selvbilde og minsker risikoen for psykiske vansker senere, sier Hunstad-Ulriksen.

Ta tak i problemet

- Noen ganger vil tidlig innsats gjøre at det er lettere å hjelpe, sier forsker Villabø.

Hun mener problemet kan vokse seg større over tid.

- Noen barn kan starte med overdrevne bekymringer for noen få situasjoner. Men dersom barnet ikke får hjelp, kan frykten spre seg til andre situasjoner.

Rammer angsten barnets hverdag og utvikling, vil det dessuten være viktig å ta tak i problemet før barnet blir hengende etter.

Helhetlig forståelse

- Men kan man også diagnostisere barna for tidlig?

- Kanskje, spesielt hvis man blir for opptatt av selve diagnosen og ikke forståelsen av problemet slik det arter seg for barnet og familien. Hos små barn er det spesielt vanskelig å definere vanskene på en tydelig måte, fordi problemene kanskje ikke har utkrystallisert seg tilstrekkelig ennå. Barnet kan vise noen symptomer, men det er uklart hvilken retning det vil ta. Da er det viktig at man ikke fokuserer for mye på å presse barnets atferd inn i en boks som ikke passer, men tilstreber best mulig helhetlig forståelse.

Lite som skal til

Uansett alder mener Villabø det er god grunn til å ta tak i engstelse som oppleves som et problem for barnet.

- Hos de yngste vil man jobbe gjennom foreldrene en del, og det er ikke alltid så mye som skal til før barnet og familien får det bedre. Dette vil kunne ha positiv effekt på barnets videre utvikling og selvfølelse.

Les også:

Én i hver klasse rammes av skolevegring

Trassalderen du ikke visste om

8 tegn på at barnet ditt er deprimert