Sølvi Wang er død

For flere generasjoner er navnet Sølvi Wang uløselig knyttet til moroskap, enten hun opptrådte som sanger, komiker, revyartist eller som skuespiller.

Med robust humor og ekte tro på sitt talent, stort spilleregister og kraftige lunger, ble hun «norsk mester» i sin sjanger.

Hun hadde sin første radioopptreden i 1934 – som 5-åring med Kristian Haugers orkester, og avsluttet sine scenekarriere 53 år senere i 1987.

Se bildene av hennes liv og karriere her

Flere tror det er tvilsomt om noen igjen vil få en så dominerende posisjon over så lang tid i norsk underholdningsbransje som den Sølvi Wang fikk.

Som far så datter

Musikk lå i hennes gener. Faren var jazzmusiker Yngvar Wang, i orkesteret til restaurant Regnbuen i Oslo.

I 1937 kom hun til Regnbuen, og midt i tenårene var hun fast refrengsanger med Øivind Berghs orkester. Samtidig plukket hun ut morgenmelodier og dansemusikk til grammofonkonsertene i NRK.

På Hegdehaugen skole traff hun Egil Monn-Iversen. Med ham startet et langvarig samarbeid og ekteskap, og de forble gift til hennes død. Sølvi inngikk i alle av Monn-Iversens versjoner av sang- og gjøglergruppen The Monn Keys.

Det ble en meget omfattende produksjon av grammofonplater – rundt 50 i tallet – fra duetten med Arve Opsahl i «Music-Music-Music» i 1950 til en vise av August Mauritzen på Oslo-platen «Jeg har mitt hjerte i Oslo» i 1979.

Skarp kabaretkunst

Veien var kort fra virksomheten som sangartist med og uten The Monn Keyes til scenekanten. Hun ble hentet til Chat Noir, der hun med Alf Hartmanns «Den lille mann» for første gang viste sin skarpe kabaretkunst.

Etter et år på Edderkoppen Teater kom hun i 1963 til Det Norske Teatret, og innledet 25 år som førstedame i dette musikkteateret.

Blant mange suksesser kan nevnes «Spelemann på taket» med Lasse Kolstad, og dette ble en av norsk teaterhistories største suksesser med 335 forestillinger fra 1968.

Da teppet gikk ned for siste gang før «Spelemann» i 1987, trakk Sølvi Wang seg fra de skrå bredder.

Bak seg hadde hun over 50 sceneforestillinger, et titall spillefilmer og en lang rekke ulike TV-programmer.

I ettertid vil hun også bli husket for sine sentrale roller i tre av Egil Monn-Iversens beste musikaler – som Laura Isaksen i «Bør Børson jr» fra 1972, (filmatisert i 1974), Hønse-Lovisa i «Ungen» i 1973, og som Nille i «Jeppe» i 1976.

Men også andre typer roller lå hennes talent nær, og flere ganger har hun spilt Brecht.

Mye benyttet i TV

Gjennom tre tiår ble Sølvi Wang en av de mest benyttede artistene i norsk TV. Hun var stjernen i flere serier som «Slagerparaden» (1960) og «Prospektkortene» (1963), og «Musikkspill» (1980).

Showet «That’s Entertainment» fra 1966 ble bygget opp omkring henne, og hele forestillingen ble sendt til Montreux som NRKs bidrag til den årlige konkurransen om det beste og morsomste fjernsynsprogram.

Programmet vant den prestisjetunge Chaplinprisen og mye annen heder og ære, noe som første til at Sølvi Wang fikk internasjonale engasjementer av en type som den gang var helt usannsynlig for en norsk underholdningsartist.

Hun gjestet Ed Sullivan i hans berømte TV-show, og opptrådte også med Jack Parnells orkester på Palladium i London. Hun er tildelt Leif Justers ærespris, Leonardstatuetten, og er æresborger av Oslo.