Spisses og vinkles

Forrige uke var ikke kjempesprek når det gjelder trafikk. Til tross for gode saker og en plateanmeldelse helt på det jevne fra meg, gikk antallet lesere langsomt nedover fra en mandag som var bra, til en helg som var tam og kjedelig.

Men sjefen setter ikke i gang panikkdansen sin av den grunn. Han sier bare at tendensen skyldes årstiden. Han sier at det ikke er oss. Det er dem.

– Dette er den klassiske sommereffekten. Dette har jeg sett hver sommer siden jeg begynte i gemet (17 år siden, red.anm). Når det er sommer og ferie er ikke folk så opptatt av nyheter og aktualiteter. Derfor må vi jobbe mer med å selge sakene våre bedre. Vi må spisse dem. Sjefen ser ut over redaksjonen.

– Betyr det at vi skal overselge sakene våre, spør frøken lokalavis og putter en blyant skeptisk i munnen. Men nei, sier sjefen, det er ikke akkurat det han mener. Han vil ikke overselge, bare få leserne inn. Det er en stor forskjell, mener han.

Mister 'har jobbet i VG' kaster seg inn på banen og brenner inne med generell informasjon om trafikktall, tidspress og kildegrunnlag, før han fortsetter med å snakke om egne vinklinger og å møte seg selv i døra. Han holder på en stund, og slutter tiraden sin som om det skulle ha vært et spørsmål.

Det oppstår en pause, og sjefen sier at han tror han forstår, uten at han helt forstår, og jeg benytter den pinlige stillheten som oppstår etterpå til å si apropos noe annet.

– Jeg har en idé til en serie som jeg gjerne vil ha tilbakemelding på, sier jeg. – Jeg har lyst til å lage en serie om arr.

– En serie om arr? Sjefen tar seg til panna mens han lager en tankefull mine.

– Ja, en serie om arr, gjentar jeg. – For det jeg tenker er at arr er signaturer av ting som har skjedd, og jeg vil finne arrene som forteller historier.

Jeg titter på kollegaene mine for respons. De sier ikke så mye. Sjefen kicker på ordet arr og drar opp høyre bukseben.

– Her skal dere få se på arr, sier han, og legger ut på en alt for lang historie om et arr han har på kneet. Det har visst noe med fotball å gjøre, og sjefen går langt i å antyde at han mener det er den suverent beste historien som finnes om arr. Det er det ikke.

Sjefen trekker buksebenet ned igjen. Og en annen kollega tar fram hælen sin for å vise et arr etter en operasjon han nettopp har hatt.

Jeg hadde gips og all ting, forteller han. Musikksjefen spør om å få ta på.

– Så da synes dere at ideen er god da, altså? Det er jeg som spør.

– Ja, jo, sier sjefen. Det kan godt hende du er inne på noe her. Han sier at han ser for seg en føljetong. At det går mot lysere tider og at dette kan være en gladsak, selv om det i og for seg kommer an på arrene.

– Men du må for Guds skyld ikke bruke all tiden din på dette, Benjamin. Vi trenger deg til andre ting. Du kan bare ..., sjefen tar en pause før han fortsetter:

– Bare skrap i overflaten av arrene, sier han, mens han blunker lurt med det ene øyet, strekker fram pekefingeren som en pistol og lager en irriterende klikkelyd for å understreke at han akkurat har vært morsom.

Mister VG slenger seg med i samtalen igjen. Han sier at han liker ideen om føljetong, og han ser for seg kjente personer som snakker om arrene sine. Det kan selge, sier han og nevner noen personer som er kjente. Mira Craig, Ole Paus, Trond Giske, Atle Antonsen, Stoltenberg for eksempel ...

– Og Tone Damli Aaberge, skyter frøken lokalavis inn, som om det skulle være en konkurranse om å nevne flest mulig kjente navn på kortest mulig tid.

Jeg svarer at jeg i utgangspunktet ikke er så interessert i å høre om kjendisene har arr. Jeg er mer interessert i å høre om det for eksempel finnes nordmenn med løvearr eller arr etter elefant. Slike ting.

– Men du må ikke glemme å spisse det, sier sjefen. Dette må spisses.

– Og vinkles, sier Mister VG.

Jeg svarer at jeg skal se hva jeg får til, mens jeg lurer stille på om Tone Damli Aaberge har arr.

Bli venn med Benjamin Bust på Facebook.