Meny

AUF-sjef med blikket mot framtida

Ina Rangønes Libak er AUFs første kvinnelige leder på 12 år. Foto: Mimsy Møller
Hun bærer fortsatt synlige merker etter terroristens angrep. Men AUF-leder Ina Libak har blikket festet mot det som skal skje, ikke det som har vært. Første bud er å gjenvinne velgernes tillit.

– Det eneste jeg tenkte var at jeg må prøve å tenke på fine ting. Tenke noen trøstende tanker fordi dette er de siste timene eller minuttene jeg har igjen å leve.

Det er gått noen år nå. Siden Ina Rangønes Libak lå gjemt i skogen på Utøya, omgitt av venner som brukte klær og steiner for å legge press på sårene og stanse blødningene.

– De gjorde jo at jeg overlevde. Det er så stort at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne for å si takk for det.

Hun ble skutt fire ganger. Først i armene. Så i kjeven. Så i brystet.

Da hun senere vitnet om massakren, under rettssaken mot terroristen, ble hun spurt av aktor Svein Holden hvordan hun kunne framstå så full av livsmot. Så livsglad. Etter det hun hadde vært gjennom.

– Du virker godt over gjennomsnittet positiv, sa Holden.

– Takk, svarte hun og fortsatte:

– Men jeg skal ikke legge skjul på det. Utryggheten er blitt en del av livet.

Les også: – Egentlig bør Ap takke oss for at vi gjør Ap bedre

22-åringen rørte en hel rettssal med vitnemålet. Inkludert statsadvokat Inga Bejer Engh.

– Hun er imponerende livskraftig, sa Engh.

Evig optimist

Sju år senere sitter hun foran oss på en pub på Youngstorget i Oslo. Det er mandag formiddag. Libak nipper til en kopp kaffe hun på forhånd har advart mot at ikke er så mye å skryte av.

5 favoritter

Musikk: Julemusikk.

Film: «Engelen» av Margreth Olin.

Bok: Linn Ulmann sine, hun er en av de største favorittene.

Mat: Taco.

Sted: Averøya og Løten.

– Jeg er nok optimistisk anlagt, sier hun og legger til at hun har en sterk tro på hva det er mulig å få til. Og på at ting kan gå bra.

Libak er en av dem som bærer synlige merker etter terrorangrepet på Utøya 22. juli 2011. Hun bærer arr hun ga navn etter noen av de ordene hun liker best. Solidaritet. Og samhold.

Det var aldri aktuelt å forlate AUF. Tvert imot.

– Vi skal ha respekt for alle måter folk håndterte det på etterpå. For meg var det riktig å gå inn i AUF igjen. Det var ikke noe jeg gjorde av godhet, det var ikke slik at jeg ofret meg og gikk tilbake til AUF, jeg gjorde det fordi jeg ville tilbake. Det var egentlig egoistisk, jeg gjorde det som var godt for meg.

Når vi møtes mandag denne uka er det på Libaks første dag som leder av AUF. Et faktum som denne morgenen ikke helt har gått opp for henne, hun må stanse opp og tenke seg litt om når vi konstaterer at hun ble valgt dagen før, før hun bekrefter at jo da, det stemmer.

– Det er en sånn klype-seg-i-armen-følelse.

Det var ikke helt dette hun hadde sett for seg da hun som 16-åring, på Averøy ute i havgapet på Nordmøre meldte seg inn i AUF, eller da hun året etter ble valgt inn i kommunestyret som landets yngste.

– Om noen hadde sagt til meg at jeg skulle bli leder i AUF hadde jeg bare ledd, sier hun. Og ler.

Det var ikke latter som preget salen da Libak fredag formiddag for en drøy uke siden ble presentert av ordstyrerne på AUFs landsmøte som ungdomspartiets «påtroppende leder», to dager før hun formelt skulle overta etter Mani Hussaini.

Som programkomiteens leder, skulle Libak legge fram forslaget til klimapolitisk program. Hun fikk ikke sagt et ord før applausen brøt ut. De klappet, trampet og ropte. «Ina! Ina! Ina!»

– Det føles meningsfullt

Tre dager senere sitter hun altså og klyper seg selv i armen. Og insisterer på at hun ser fram til å være «partiets salt», et ungdommelig korrektiv for et Ap hjemsøkt av valgnederlag, indre strid og metoo-varsler mot partitopp Trond Giske.

– Det føles meningsfullt, sier hun.

– Vi tapte valget, men vi kan ikke si at velgerne sviktet oss, det var vi som sviktet velgerne. Det blir en hard jobb å vinne tilbake tilliten, men jeg har tro på sosialdemokratiet og har store ambisjoner på vegne av AUF. Det siste vi skal gjøre er å sutre og synes synd på oss selv fordi det gikk dritt. Du må aldri legge deg ned, grine og si «det er kjipt at velgerne ikke vil stemme på meg». Det er ingen som vil stemme på en sånn.

Arbeiderpartiet må tegne opp drømmer for hvor de vil at samfunnet skal være om ti år, mener hun.

– Ta klima. Om tolv år må vi ha kuttet utslippene med 50 prosent, det er jo en kjempejobb, men det er det FN sier vi må. Da kan man ikke spørre om det er mulig, en må gjøre som USA. De sa at «om ti år skal vi til månen». Så gjorde de det på ni, selv om alle sa det var umulig. Det må vi gjøre på klima, for alternativet er ikke til å leve med.

– Jeg tenkte at her går alt til…

Libak har ikke alltid vært optimist. Det var en tid da hun var en pessimistisk ungdom på Averøy som dusjet i kaldt vann for å redde verden. Hun hadde sett filmen «An Inconvenient Truth» med Al Gore og kunne ikke fatte og begripe hvordan folk kunne snakke om annet enn klimaendringer.

Les også: Reportasjen: – Jeg ber Tjostolv slutte å vaske, jeg vil ta bilde av blodet (DA+)

– Jeg tenkte at her går alt til…

– Da har du jo to valg. Jeg var i den leiren som tenkte at her er det bare å ta seg et skikkelig nachspiel og drite i alt, det er for seint, vi klarer det ikke uansett. Men så tenkte jeg at nei, det er fortsatt tid og håp. Det er mulig.

Den gang bodde hun altså på Averøy. Hun flyttet dit som niåring. Faren ble boende på Løten. Moren flyttet hjem med datteren.

– Jeg blir rørt av å snakke om Averøy, sier hun.

– Det er et så fint sted. Tenkt å kunne våkne om morran, gå ut og så er det hav så langt du kan se. Jeg savner det så mye. Og jeg har jo virkelig sett hvordan det er å bo ytterst ut, med to timer til videregående, inkludert ferje. Å måtte sykle flere kilometer til nærmeste venn.

– Det er et annet liv enn i Oslo.

– Ja, og det er viktig å huske. Når vi tar politiske avgjørelser, skal vi ha med oss det blikket, spørre hvordan politikken fungerer for de som ikke bor i de store tettstedene.

Tydelig venstrealternativ

Hun vil ikke være en av dem som sutrer over at det er for mye oslonytt i avisene, men når hun er hjemme på Averøy kommer det snikende.

– Når jeg er her er det selvsagt at min togstrekning fra Ås til Oslo skal nå de nasjonale nyhetene, men når jeg kommer dit tenker jeg at det kanskje er litt vel mye hovedstadspreg.

– Er vi for sjølsentrerte i Oslo?

– Nei. Jeg har også lært meg det motsatte, hvor fine oslofolk er. Vi skal ikke ha fordommer mot folk i distriktene, men det gjelder motsatt vei også. Oslo er mangfoldig, det er ikke bare et maktsentrum eller elitested.

Hun vokste opp mellom to fiskebruk på Averøy. Når du bor der ute i havgapet på Nordmøre kan ting kjennes både nært og fjernt, mener hun.

– Du er nær på arbeidsplassene, nært på næringene, og på mange måter føles det trygt, fordi det er et trygt samfunn. Alle passer på alle, du vet hvor du kan jobbe. Men samtidig er det altså ganske fjernt.

– Kommer du til å flytte tilbake en gang?

– Jeg tror ikke det, men jeg tror jeg kan trives overalt, fordi jeg er trygg på at folk egentlig er ganske like.

Det var ikke helt tilfeldig at det skulle bli AUF. Faren Arvid har hatt ulike verv i Ap, moren Ingrid ble ordfører for samme parti på Averøy etter forrige valg.

– Da jeg var fjorten-femten år var det veldig sånn at jeg skulle være rebell, drive med noe annet. Jeg sjekka ut andre partier, Ap var det siste jeg ville gå til. Men da jeg kom til AUF var det som å komme hjem, og jeg følte at det hadde lite å gjøre med foreldrene mine.

Les også: – Det er en giftig atmosfære i USA nå (DA+)

– Jeg trodde jo at jeg kom til å dø

Libak bedyrer at hun ikke har plan om et liv som heltidspolitiker. Hun er utdannet sosionom og vil etterutdanne seg for å få oppfylt drømmen om å bli familieterapeut.

– Hva er det som får folk til å ville grave i folks familieproblemer?

– Ja, hvorfor vil man egentlig det. Da jeg ville bli sosionom var det for å jobbe i barnevernet. Før mora mi ble ordfører jobbet hun i barnevernet i alle år. Hun er jo sosionom. Som i politikken var jeg veldig bestemt på å gjøre noe annet enn henne, men så ble jeg altså sosionom.

– Familieterapien kan kanskje komme godt med om dere får et politisk ekteskap med KrF.

– Ha, ha.

– Hvordan ser du på en allianse mellom Ap og KrF?

– Det er ingen hemmelighet at AUF ønsker en rødgrønn regjering med SV, jeg vil at vi skal være et tydelig venstresidealternativ.

Hun reiste til sin første leir på Utøya i 2008 og har vært der hvert år siden den gang. Også i 2011.

Hun var på kjøkkenet som en del av kjøkkengjengen da de fikk beskjed om at det hadde smelt en bombe i regjeringskvartalet.

Libak har fortalt historien tidligere, om hvordan hun gjemte seg bak pianoet. Hvordan hun ble skutt fire ganger. I armene, kjeven og brystet.

– Jeg trodde jo at jeg kom til å dø, var skutt så mange steder at jeg tenkte at dette kom jeg ikke til å overleve. Det var forferdelig mye blod. Jeg vet ikke om du har tenkt det samme, men når man ser folk bli skutt på film, eller man hører om at folk blir skutt, så tenker man alltid at dette er så ille at dette overlever du ikke. I hvertfall ikke om du er skutt på så vitale steder. Så det var jeg tenkte.

Libak ble berget av venner som nektet å forlate henne i skogen. Som la seg på henne for å holde henne varm. Brukte steiner til å stanse blødningene. Til slutt ble hun båret til båten og fraktet over til sykebilen som ventet på den andre siden. På sykehuset gikk hun gjennom fem operasjoner.

– Så våkna jeg opp på sykehuset og alt var forandret, livet var blitt veldig annerledes.

– Hvordan preger det deg i dag?

– Siden jeg fortsatt er i AUF er det en stor del av livet mitt. Vi jobber jo med, hvordan vi skal bære historien videre, så det er kanskje en større del av livet mitt enn mange andres. Jeg tror det alltid vil være en stor og viktig del av livet, og det er litt riktig også, vi mistet jo veldig mange venner, som jeg fortsatt tenker på.

– Hvordan var det å komme tilbake til Utøya?

– Det var en spesiell opplevelse. De andre hadde jo vært der, men ikke vi som hadde vært innlagt på sykehus. Så der kom vi den ene mer skadd enn den andre, et samleheat med Ullevål AUF, med gips, krykker, rullestoler og hele pakka på tur. Men når vi først kom ut dit var det en veldig fin opplevelse å være tilbake. Dette var jo noen måneder etterpå, det var blitt høst, det var annerledes der, det var en trygg følelse. Det hadde slutta å regne. Angrepet var borte, det var blitt det vanlige Utøya igjen. Utøya er jo veldig mye mer enn 22. juli, det er et sted man er på leir, som rommer et politisk engasjement. Det første møtet med øya igjen var veldig sånn at jeg tenkte at den kan romme alt dette igjen, sammen med minnene og alt det andre.

– Jeg tror ikke på å bare fordømme

Selv har hun ikke sett noen av filmene som har kommet om terroren. Men Libak synes det i utgangspunktet er riktig at det lages slike filmer.

– Det har vært stor interesse for disse filmene, særlig den norske. At folk går og ser den, kan gjøre at de forstår hendelsene bedre. Vi lever i en brytningstid. Vi kan høre ting i media som at vi ikke har hatt terror på norsk jord, ting som er direkte feil. Det var høyreekstrem terror. Jeg skjønner at folk kan reagere på at det skal vises på film, for det er veldig brutalt, men det var terroren også, og jeg tror det er bra å vise fram brutaliteten for å minne oss selv om hvordan det var.

Det var nødvendig å snakke om kjærlighet og samhold i den ekstraordinære situasjonen etter terrorangrepet, mener hun.

– Jeg tror ikke på bare å fordømme og kjøre hardt på, vi må også løfte de tingene vi vil ha. Det var en hendelse som preget hele Norge, det var riktig å gjøre ting som ga trygghet om vi håndterte dette sammen. Men i historiefortellingen framover blir det viktig at vi tør å si med klare ord at det var et angrep på AUF og Ap. Vi som ble skutt ble det fordi vi var i AUF, det var derfor vi var et mål. Jeg har aldri i ettertid tenkt at det ville gått bedre om jeg bare hadde vært et annet sted. Nei, jeg var på sommerleir fordi jeg var i AUF, og det var grunnen til at det skjedde.

Kommentar: Regjeringen vil rive Y-blokka. Men det er ikke for sent å snu. (DA+)

Klimaengasjementet ble løftet av Fremtiden i våre hender. Hjemme på ungdomsrommet hang SV-leder Kristin Halvorsen på veggen. Og da miljøverner Steinar Lem lå kreftsyk på sykehus sendte unge Ina brev med til ham med en kvist pakket inn.

– Hva vil Ina på 28 si om den langt yngre versjonen?

– At hun kanskje var litt spesiell. Men det er jo derfor du skal høre på ungdom, de ser ofte ting med nye øyne, tar’n helt ut, er ikke skuffa etter nederlag på nederlag. De har trua på at du kan få til alt, og det tror jeg samfunnet trenger mer av. Selv har jeg hatt noen runder på Jostein Gaarder-kjøret. Jeg hadde en ny etter 22. juli, som var sånn «folkens, gå ut i skogen, kjenn på at du lever». Det kan jo bli litt slitsomt i lengden, en kan kanskje holde det litt nede.

– Vi må ha noen Schjøtt-frie områder

Hun er motstander av EU og kritisk til NATO. Plasserer seg på venstresida i Ap. Leder et ungdomsparti som på landsmøtet blant annet vedtok et mål om en styrt avvikling av petroleumsindustrien innen 2035. Hun mener Ap må gå til venstre for å vinne tilbake kjernevelgerne, og er overbevist om at det er mulig å dra dem dit.

– Om jeg ikke trodde jeg skulle klare det hadde jeg ikke blitt leder av AUF, sier hun. Det er AUF som står for den realistiske politikken, mener Libak.

– Arbeiderbevegelsen er ikke bygd på å forsvare det bestående, men i det siste er det blitt sånn. Vi er til for å alltid gå framover, men nå er det blitt sånn at om du prøver å utfordre det bestående er du nesten useriøs. Det er jeg ikke enig i. I oljepolitikken er det vi som står for det ansvarlige, å pumpe opp til siste slutt er ikke ansvarlig. Vi kan ikke stå der og være økonomisk avhengig av oljen når oljeprisen går ned, det er useriøst. Se for deg at Gerhardsen skulle gjort det samme, sett at noe kom og ikke hadde planlagt for det som politiker, bare venta på en katastrofe han visste kom. Dét er uansvarlig.

– Hvis jeg sier Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, hva sier du?

– At vi må ha noen Schjøtt-frie områder. Han er en flink fyr, jeg liker å møte ham til debatt, han er en friskus, vet hva han gjør. Men vi trenger noen Schjøtt-frie arenaer, Norsk olje og gass er en mektig lobbyorganisasjon, det er jo også oljeindustrien totalt sett. Men de skattefordelene olje- og gassnæringen får er det jo andre næringer som kunne tenke seg.

Det er ikke bare i oljepolitikken hun og AUF skiller lag med moderpartiet. Hun vil ha på plass arveskatt, som et ledd i å skattlegge de på toppen hardere.

– Skatt på arv er en selvfølge, og økt formuesskatt, for vi ser at de rike trekker fra. Arv og formue hoper seg opp på toppen.

Hun gikk på musikklinja på videregående, og teaterlinja på folkehøyskole, men insisterer på at hun ikke er veldig kulturell.

– Det er det motsatte av hva jeg hørt fra folk som kjenner deg. De beskriver en person som har holdt på med musikk og teater, som alltid har på P2, som hører på Bjørn Eidsvåg og klassisk musikk, går på teater og leser mye bøker. De sier du er kulturell, men ikke finkulturell.

– Ja, jeg går jo mye på teater. Jeg tror det henger igjen fra Averøy, tenker at «herregud, jeg bor i en by der jeg kan gå på teater», føler litt på at det er mye muligheter. Men det er veldig ofte jeg ikke skjønner så mye, om det blir for dypt faller jeg av. Jeg er sånn med bøker også, blir irritert av at en liksom ikke skal like bøker som selger mye, jeg leser mange av de bøkene som kalles for kvinnelitteratur, fordi de er skrevet av kvinner skal man liksom gjøre narr av det som noe bare kvinner leser, som bare handler om kjærlighet og er dritt. En gjør narr av kjente forfattere som selger mye og egentlig skriver kjempebra. Det er jo en grunn til at det selger bra, det er fordi det er bra.

Les også: «Såret» kunstverk på vent: – Ingen kan si hva som skal skje med «Aurora» (DA+)

Manko på stillhet

Det betyr ikke at hun mener venstresida skal kaste seg over disse bøkene i et forsøk på å være «folkelig».

– Det blir feil om du skal lese noe fordi det er riktig, da blir du avslørt. Det verste ordet jeg vet er folkelig. Om du har behov for å si at noe er folkelig, at du selv er det, da er du det egentlig ikke.

Hun advarer samtidig mot å gjøre narr av ting folk driver med.

– Jeg husker det veldig godt fra Averøy, det oppleves som sårt når de meningsbærende i samfunnet gjør narr av de tingene du liker. Jeg husker noen skrev en parodisk tekst der det ble gjort narr av det å dra på campingferie, men det er jo sånne ting jeg har gjort, og det er jo helt knall. En skal passe seg for å tulle med folks liv, en burde heller prøve å kanskje like en campingferie, eller en god bygdefest, det liker i hvertfall jeg.

Men teateret, det har hun lagt på hylla. I dag går det mest i yoga.

– Det er jo en tid hvor det er veldig manko på stillhet, så jeg synes det er veldig fint. Jeg er ikke så god, men jeg pleier å være på yogatimene. Noe av det er litt speisa for min del, litt sånn kjærlighet til nyrene, det kan bli litt mye av det gode.

Saken er først publisert på Dagsavisen.no

Helse og livsstil
Populært