Meny

Campingkongens campingsommer

Inger Lise og Bjørn Andresen nyter morgenkaffien på plattingen fremfor campingvogna. Fastplassen på Nes har de hatt i snart 40 år. Foto: Lene Sørøy Neverdal (alle foto)
Grilldress, plaststoler, dansebandmusikk, myggolje, pølser og øl på boks. Det er campinglivet – den norske sommerens ryggrad.

Fordommene våre sier oss at det er Harry som reiser på campingferie. Harry er i denne sammenheng en middelaldrende mann med stor mage, singlet og Crocks. Han har størst platting, størst vogn, størst gjeld, og kanskje størst kjærring, om du spør Ole Ivars. Men er dette riktig?

Det er fredag ettermiddag og stille på Nes Camping, som ligger på tuppen av Jeløya utenfor Moss. På et gatehjørne mellom to campingvogner står tre-fire svakt gråhårede kvinner i lett og ledig tøy og snakker sammen. I en huske på lekeplassen sitter en gutt i 12-årsalderen alene og «sviper» rolig på en smarttelefon.

Stadig kommer nye stasjonsvogner gjennom porten. Bagasjerommene er fulle av badedyr og matvarer fra svenskegrensa, og baksetet er fullt av barn. Skoleferien er i gang og campingplassen fylles gradvis.

Klatreplanter, stakitt og velkommen-skilt

På Nes Camping ligger vognene tett i tett, på rekke og rad. Campingplassen er som et boligfelt, med gater med gatenavn og boliger med husnummer. Der er hekk, klatreplanter, stakittgjerde, velkommen-skilt og parabolantenner. Et hundretalls campingvogner danner et hvitt rutenett som reflekterer i sola. Her bor fastliggerne, hvert fall på sommeren.

Terje Risan (60), Anne Lise Berntsen (65) og hunden Sussi. Alle foto: Lene Sørøy Neverdal

Et mindre hjørne nederst ved fjorden er satt av til bobilene. Der er det tre-fire campere som har parkert både bil, kone, barn og hund, og har satt opp fortelt. Campingbord og campingstoler er på plass.

Blant de rullende camperne har Terje Risan (60), Anne Lise Berntsen (65) og hunden Sussi funnet sin plass. De solgte nylig vogna og fastplassen på Nes og har kjøpt bobil. Anne Lise har vært fastligger på campingplassen i 40 år, mens Terje har både feriert, jobbet på campingen og har vært med i styret.

Sammen har de hatt vogn på Nes i 8 år. De har tatt turen tilbake til campingplassen denne helgen, men denne gangen i den nye bobilen og sammen med et vennepar, som har parkert ved siden av. De er alle fra Moss, 15 minutter unna. De presiserer at de nylig har vært i Lofoten med bobilen.

– Vi må prøve dette et par år, mens vi ennå kan. Før vi blir for gamle, sier Terje.

– Vi vil se nye plasser og møte nye mennesker, legger Anne Lise til.

Les også:   – Rike barn studerer best

Harry er ikke gjennomsnittscamperen

De er begge pensjonister og har rikelig med tid til å rulle langs landeveien. De er glade i Nes, og har mange gode naboer her. Det sier jo litt at de kommer tilbake med den nyinnkjøpte bobilen så tidlig på sommeren. Kanskje er det feriefølelsen som sniker seg på i det de triller gjennom porten til Nes Camping? Men med bobil er de friere, kan stadig bytte naboer og se andre campingplasser. De er enige om at når man er fastligger, må man være sosial.

– Naboen vet hva du har på brødskiva og hører når telefonen din ringer, sier Terje.

I vogna har Anne Lise gjort det hjemmekoselig.

Også bobil er sosialt, men på en annen måte. Man kan velge når man vil være sammen med andre, og når man vil være alene. Man kan campe på campingplass eller på de mindre sosiale bobilplassene, som stadig spretter opp langs våre landeveger.

Nyere undersøkelser viser at det ikke er Harry som er den gjennomsnittlige campingturisten. Campingkongen har en helt vanlig jobb, og er en helt vanlig mann. Han kan være småbarnsfar, eller er sannsynligvis pensjonist. Kanskje er det mormor som har med barnebarna på campingferie? Kanskje er dette litt lite spennende, og kanskje ikke interessant nok til å lage camping-TV-serie av?

Men hva er det som gjør at så mange helt vanlige menn og kvinner ønsker å bruke ferien sin på campingplassen?

Les også:   Mange drikker i Oslos parker i varmen – men er det egentlig lov?

Campinglivets begynnelse

Ifølge SSB er det par med barn som utgjør den største andelen blant campinggjestene, mens enslige voksne sjeldnere reiser på camping. Husholdninger som tjener mellom 400.000 og 500.000 kroner er de ivrigste camperne. På Nes Camping virker det å være alle slags typer folk, men det er overvekt av barnefamilier og pensjonister.

FAKTA: Overnattinger på campingplasser i 2017

Ifølge SSB hadde campingplassene 7.181.996 overnattinger.

Nordmenn sto for rundt 5 millioner av disse.

Det var registrert 920 campingplasser i Norge.

Overnattingene fordeles slik:

Fastliggere: 2.206.607. Telt/campingvogn: 1.906.818. Hytte: 1.855.504. Bobil: 1.213.067

Den første norske campingturisten var trolig fra arbeiderklassen. På 1950-tallet begynte camping å bli en del av den vanlige norske manns ferie. Arbeiderbevegelsen hadde forhandlet fram ferie, og så på camping som en fornuftig og rimelig måte å feriere på. Det var da camping i telt, for campingvognene hadde ikke gjort inntog på norske campingplasser, ennå.

Først på 60- og 70-tallet ble campingvogner et vanlig syn på campingplassen. Fra 1960 ble personbil tilgjengelig for alle, og antallet biler i Norge doblet seg.

Campingplassene i vårt langstrakte land ble lett tilgjengelig for alle med bil, og det ble mulig å ta med seg mye utstyr på feire. Det ble flere campingplasser, og det ble vanlig å reise fra campingplass til campingplass.

Les også:   Etiker i en uetisk bransje

Som en stat i staten

Journalist og bobil-entusiast Geir Svardal har nylig lansert boka «Camping. Det gode liv langs landeveien». I boka spør han seg hva det er med nordmenn og camping? På telefon forteller han at finnes to typer campingfolk. De som er sosiale og bruker campingplassene, og de som liker stillheten, og som foretrekker å campe i naturen og langs landeveien.

Om det regner eller er kaldt ute, er det godt å kunne krype inn i forteltet for å se en film eller en serie.

Svardal kategoriserer seg selv som den siste. Han trives i bobilen og på veien, og helst på favorittcampingplassen Glaskogen i Sverige, som ligger i et naturreservat der det er mye rom og stillhet.

Svardal forteller at man kan dele opp i to typer campere på campingplassen, det er fastliggerne, og det er de som kommer og går. Noen campingplasser har mest av det ene og noen av de andre. Han skriver i boka at statistikk viser at fire av ti campingvogneiere i Norge i dag er fastliggere.

Han skildrer fastvognene på campingplassen som «en stat i staten».

De danner et sosialt univers, med egne koder. Når man kommer som besøkende med bobil kan man merke at det allerede er en kultur på campingplassen. Fastliggerne utgjør en forutsigbar inntekt for campingplassene. En plass koster rundt 20.000 kroner i året.

Les også:  Kina fisker i rørt vann

Store summer investert

Geir Svardal skriver at langtidscamping har oppstått delvis som en konsekvens av restriktiv hyttepolitikk delvis fordi fastligger-plassen med vogn og spikertelt har blitt et alternativ til hytte eller landsted. Det sies at campingvogn er fattigmanns hytte.

Sosialantropolog Hege Høyer Leivestad, forsker ved Stockholms universitet, har forsket på fastligger-tradisjonen og sier at dette ikke stemmer helt. Det investeres mye penger i vogner, fortelt og annet campingutstyr. Men det kan stemme at det ikke er den økonomiske overklassen som bor på campingplass.

Det er lite forskning som forteller nøyaktig hvem som er fastliggere på campingplasser, men campingbransjen retter sin markedsføring mot lavere middelklasse og arbeiderklasse. Det er ofte folk som kommer fra små steder og som bor i villa, som tilbringer sommeren på campingplassen.

Hennes egne erfaringer sier at det ofte er barnefamilier eller mennesker som er 55 år og eldre en kan se mest av blant fastliggerne.

Les også:   Denne campingbilen er helt unik

2.-generasjons fastligger

Boken «Caravans: Lives on Wheels in Contemporary Europe (Bloomsbury, 2018)» er et resultat av Leivestad sin forskning på livet i campingvogn. Hun var selv fastligger da hun drev feltarbeid til avhandlingen, som var utgangspunktet for boka. De hun møtte da var tydelige på at campingvogn-ferien byr på et enklere liv enn hjemme. Man har mindre å ta vare på og mindre husarbeid å gjøre.

Leivestad synes dette kan være et paradoks, da de fleste fastliggere bygger seg opp og skaper miniversjoner av hjemmet. Forteltene eller spikerteltene har en estetikk som ligner den en har hjemme, med gardiner, bilder på veggen og pynteputer.

Anne Lise og Terje sine tidligere naboer, Inger Lise (71) og Bjørn Andresen (72) har ingen planer om å bytte til rullende vogn. De har ligget fast på Nes siden 1980, og bor i vogna hele sommeren, så sant det er fint vær. De er bare 15 minutter hjemmefra, men likevel er det ferie å være på Nes. Det er mindre å gjøre og det kjennes som et fristed.

De kjøpte vogna da barna var små, og bodde her hele skoleferien. Barna er rett og slett oppvokst på campingplassen, og nå har eldste datteren, som vanligvis bor i Drammen også kjøpt vogn. Hun er 2.-generasjons fastligger.

Les også:   Rekordmange har realisert bobil-drømmen i sommer

Nødvendig å være sosial

Tre av barnebarna er nå hos besteforeldrene og skal være der en uke. De ligger og sover i hver sin seng i campingvogna. Vogna er bygd inn med panel og har et stort fortelt med både kjøkken, sofakrok og TV. Fra sofakroken er det utsikt over fjorden. På campingvogn-veggen henger et skilt der det står «Gode venner svikter aldri».

Jonas (13 og et halvt), barnebarn av Inger Lise og Bjørn, koser seg på Nes

Som fastliggere har de blitt nære med naboene. De møtes også utenfor campingplassen, og tidligere har de hatt årlig julebord hjemme hos hverandre. De fleste naboene er fra Oslo.

– Om du ikke liker å være tett på folk, kan du ikke komme hit, sier Bjørn.

Det er for så vidt også mulig å trekke seg tilbake og være for seg selv, om man ønsker det. Samtidig hører man alltids liv, så en kjenner at en ikke er alene.

– Det er ikke noe feriekoloni, sier Inger Lise.

Les også:  Her får du pickup, bobil og hytte – i ett

Ikke stedet for baksnakking

Naboene samles om kveldene. Og de bruker de mye tid på å prate, både på kveldene og gjennom dagen. Ellers bruker de dagene på å lese, løse kryssord, gå tur, eller dra på utflukt med båten. Og Inger Lise strikker.

Det er lite vedlikehold med vogna, så de bruker lite tid på slikt arbeid. Det er bare å vaske og klargjøre vogna til sommeren, og ellers er det vanning av blomster og lett husarbeid. Barna springer rundt på campingplassen og får nye venner og bader på den langgrunne standen. Besteforeldra trenger nesten ikke passe på, de styrer seg helt selv. Og de bruker nesten ikke iPad og telefon, så lenge det er fint vær.

Når man rusler gjennom Nes Camping sine gater, kan man høre småsnakk i alle retninger. Denne kvelden er det lyden av fotball-VM, heiarop og ølbokser som åpnes, som trenger gjennom teltveggene. Veggene i forteltet er ikke akkurat lydisolert, og man kan høre hvert ord som blir sagt.

For hver ølboks og glass med vin blir stemmene høyere, og bærer lenger. Dette er ikke stedet for å baksnakke naboen. Dersom du ikke tåler at naboen kan lytte til småkrangling med ektefellen, irettesettelser av barna eller telefonsamtaler med mor, så har man ingenting på en campingplass å gjøre.

Setter man derimot pris på å kunne gå i crocks og fleecejakke med vinglasset i handa, og bruke maks ti steg til nærmeste selskap, er du på riktig sted.

Les også:   "Mafiarettssaken»: En mislykket bobilferd fikk retten til å le

Trygghet og forutsigbarhet

På Nes Camping holder Anne Lise Andresen fra Steinberg på å klippe naboen sine roser. Naboen er ikke hjemme, og hun ønsker å hjelpe han, siden han er over 80 år. Hun er selv pensjonist, og reiser til vogna hele året. Fram og tilbake

Mannen driver med grønnsaker hjemme og er ikke like ofte med. Da hun

Vogner så langt øyet kan se på Nes camping.

spurte mannen om hun kunne kjøpe campingvogn, svarte han, «Kjøp to». Han ble likevel overrasket da innkjøpet var et faktum.

Vogna til Anne Lise er pynta med prydbusker og klatreplanter, og forteltet er koseligere enn de fleste stuer. Hun har radio, TV og lesekrok. Hun liker seg best for seg sjøl, og naboene respekterer det. Hun er en del sammen med en venninne, men ellers leser hun bøker, steller hagen og går på stranda som ligger litt unna. Anne Lise bor i en rolig del av campingplassen og setter pris på det.

– Jeg er ikke av typen som flyr mellom vognene med vinglass i handa, sier Anne Lise.

Hege Høyer Leivestad snakker om trygghet og forutsigbarhet på campingplassen. Man er synlig på godt og vondt. Der er en viss form for sosial kontroll, der man tar hånd om hverandre. Mange av dem som er fastliggere trenger ikke nødvendigvis å være sammen med andre hele tida, men de setter pris på å ha folk i nærheten.

Mange bruker mye tid på å ha det fint rundt vogna, og det er veldig synlig for naboen om man ikke har ting på stell. Klisjeen om størst vogn, platting og grill er muligens til stede, men de fleste på Nes sier at de ikke opplever det slik.

Barna fulgte etter

På en høyde på campingplassen sitter Synøve Kronseth (61) og betrakter utsikten. Vogna står på bjelker og lecastein og plassen framfor er noe tilgrodd av ugress. Inne i forteltet sitter samboeren og ser på fotball-VM. Hun og samboer Ole Bjørn Norby (51) er fra Oslo og har nylig kjøpt plass på Nes. De har vært fastliggere på Sundvollen i 10 år, men bygging av ny motorvei tvang dem til å flytte vogna.

Synøve Kronseth og Ole Bjørn Nordby har nylig flyttet vogna si til Nes.

Sønnen til Synøve og Ole Bjørns barn var naboer på Sundvollen. De har flyttet med og blitt naboer også på Nes. Synøve og Ole Bjørn har ikke rukket å bli kjent med noen andre enn de nærmeste naboene ennå, men de synes at det virker som en hyggelig campingplass.

– Hadde vi hatt hytte og ikke vogn, hadde det vært vanskelig å flytte på denne måten, sier Ole Bjørn.

De har flyttet vogna, forteltet, kjøkkenet, hagemøblene, parabolen, grillen og til og med hytteboka. De har en del arbeid igjen for å få det slik som de vil. De skal bygge inn vogna, lage platting og sette opp grillen. Men de har ingen hast, først kan de nyte fotballkampen og noen glass med vin.

Les også:   Her er campingvogna du ikke har sett maken til

Søken etter frihet og fellesskap

Sosialantropolog Hege Høyer Leivestad forteller at mange av de hun har snakket med ser på livet som fastligger som et liv med potensiell mobilitet. Vogna er en kilde til frihet. I motsetning til hytte, kan man flytte sitt hjem.

Man kan i teorien også ta ut vogna og legge ut på landveien, prøve nye campingplasser og møte nye folk. Men som regel bygger folk vogna mer og mer inn, og det blir vanskeligere og vanskeligere å få ut vogna.

Fastliggerne Inger Lise og Bjørn Andresen, som har hatt plass på Nes i snart 40 år, brukte tidligere å ta vogna ut og reise nedover i Europa. Senere har de bygd inn vogna, og snudd på den, slik at de skal få best mulig utsikt.

– Det er mye arbeid å få ut vogna nå sier Terje, og konkluderer med at om de skal på tur, da får de heller leie en vogn.

Så hva er det med nordmenn og camping? Ifølge Leivestad er følelsen av å være nærme naturen uten risiko, en stor grunn til at camping er populært. Linjene mellom inne og ute er delvis visket ut.

Flere hun har snakket med trekker fram det at man kan høre regnet på taket, som noe fint med å bo i vogn. Det er en form for lavterskel friluftsliv. Det er jo en kjensgjerning at nordmenn er glad i friluftsliv. Men vi er også glade i å være sammen med andre folk.

Boka «Camping. Det gode liv langs landeveien» skildres som en feiring av friheten på landeveien og fellesskapet på campingplassen. Er det kanskje denne balansen mellom frihet og fellesskap vi søker? Og ikke minst feriefølelsen.

Saken er opprinnelig publisert på Dagsavisen.no

Helse og livsstil
Populært