En artist krysser sitt spor

STOCKHOLM (Dagsavisen): Kan hun leve uten naturen i Molde? Uten å snakke norsk i hverdagen? Atten år etter at hun flyttet har vi fulgt artisten gjennom Södermalm – på vei til Oslo Spektrum – for å finne ut hva som skjedde.

– Man kjenner seg som Peer Gynt, liksom. Det er vanskelig å sette ord på, men når jeg kommer hjem til naturen, til luktene, tangen, fjellene, da er det som om kroppen reagerer fysisk. Jeg bare ååååh …

Ane Brunvoll, bedre kjent som Ane Brun, nipper til en kopp kaffe og kaster et blikk ut mot Hornstull Strand, promenaden langs vannkanten på vestre Södermalm, badende i vårsol.

– Det er vanskelig å forklare hva en savner når man bor i utlandet, det er en helhetsgreie, kroppen og sjela lengter etter noe man ikke kan sette ord på, det er et savn som er der hele tida, sier hun.

Det er gått atten år siden hun kom hit. Brun hadde noen år før vendt ryggen til det mektige Moldepanoramaet og tatt farvel med byen hun vokste opp i. Etter noen mellomstopp i Barcelona, Oslo og Bergen slo hun røtter i den svenske hovedstaden. Hun hadde et stopp som student i Uppsala på veien, men reisen hjemmefra gikk raskt videre til Stockholm, byen som skamløst har smykket seg med tittelen Skandinavias Hovedstad.

Hun hadde ingen plan om å flytte hit for godt, men etter så mange år er det definitivt dette som er hjem. Og det er her hun møter Dagsavisen – på vei til Norge og en av sine største konserter.

Kjærlighet som gjennomgangsmelodi

Etter tre utsolgte hus på Dramaten i Stockholm, Sveriges store teaterscene, inntar Ane Brun i dag Oslo Spektrum, til den siste av fire konserter der hun fremfører låter av andre, fra sitt siste album, «Leave Me Breathless», med sine fjorten coverlåter og kjærligheten som gjennomgangstone. Klassikere som «Always On My Mind» og «Unchained Melody», Bob Dylans «Girl From The North Country», Joni Mitchells «Big Yellow Taxi» og Foreigners «I Wanna Know What Love Is».

Ane Brun har bodd på Södermalm siden hun flyttet til Stockholm.

Vi møtes på Rio, til kaffe og fika, på kafeen til bydelskinoen som åpnet her i 1943. Kinoen har fortsatt har åpent, og kan i dag kan skilte med «baby-standup».

Det er et sted Brun vanket på da hun flyttet hit, den gang stedet het Copacabana, var kjent som møteplass for homofile og queer og ble vandalisert av høyreekstreme. I 2004 ble stedet utsatt for brannattentat og pusset opp etter en støttekonsert med blant andre Ane Brun på plakaten.

Det var her på Hornstull hun kjøpte sin første leilighet i Stockholm, 24 kvadrat som var hennes. Det er her hun bodde da hun i 2003 debuterte med «Spending Time With Morgan» – med navn etter sin egen gitar – som det første av fjorten album.

Nå har hun flyttet til den andre siden av «Söder». På midtveien, i Bellmannsgate, der nettopp Bellman i sin tid vokste opp, har hun innredet et studio der hun skriver det meste av musikken.

Det var tilfeldigheter som førte henne hit. Og kjærligheten.

– Jeg hadde faktisk aldri tenkt på Sverige, jeg tenkte vel mer på Danmark eller Spania, tok mellomfag i spansk i Oslo. Men så møtte jeg ham og han ville hjem.

Han var svensk, hun norsk. Han flyttet tilbake til Norge, mens hun ble værende i Sverige.

Saken fortsetter under

… GJENNOM …: Fortsetter gjennom Södermalm, over Mariatorget. Foto: Lene Sørøy Neverdal

Hadde ikke planer om å bli musiker

– Hvorfor reiste du ikke tilbake?

– Jeg hadde kommet i gang, med nettverket og musikken. Da jeg begynte å spille gitar og synge var det ikke så mye som skjedde i Norge, det var liksom ingen singer-songwriter-scene da jeg bodde der. Da jeg flytta til Uppsala møtte jeg andre som holdt på med det samme. Det var cafeer, studentfester og foreninger man kunne spille på. Det var jo fortsatt ikke sånn at jeg trodde jeg skulle klare å leve av musikken, men det var noe som brant i meg og jeg syntes det var veldig gøy å bare fortsette og fortsette. Våren etter at jeg flyttet hit til Stockholm begynte det å skje ting.

Da hun skulle gjøre seg ferdig med mellomfag i musikkvitenskap smalt det. Brun debuterte.

– Jeg hadde ikke tenkt at jeg skulle bli musiker, men da plata kom ut ble det heltid så fort, sier hun og knipser ut i lufta.

Historien om Bruns debut er historien om et liv som endrer seg nærmest over natta. Albumet ble sluppet over hele Europa, til gode kritikker, her i avisen trillet Geir Rakvaag en femmer, året etter å ha pekt på Brun som en av de mest lovende talentene under Bylarm. I dag beskriver Brun suksessen som forvirrende. Hun hadde vokst opp med en mor som var pianolærer og jazzvokalist, med Moldejazz utafor døra, men hadde begynt å spille gitar bare noen år tidligere, som 21-åring, og hadde ikke bygd seg opp noen drømmer om et artistliv.

– Jeg ville bare gjøre musikk, lage ei plate som hadde strekkode, som man kunne kjøpe i en butikk. Det var ganske lavt nivå på ambisjonene mine. Jeg ville få meg en skikkelig konsert, og det var ikke mulig på den tida uten ei ordentlig plate. I dag kan du jo ha en konsert på et par låter, det var ikke sånn på den tida. Slapp jo alt selv, på eget plateselskap, og det var ganske lite jeg visste om bransjen. Så det ble et ganske stressende år.

Det var fryktelig, en all time low

En tre måneders tid etter at albumet var sluppet smalt det på nytt.

– Jeg hadde jobbet så hardt, var 27 år og trodde jeg kunne presse meg selv, så ble jeg sjuk. Lå på sjukehus og var borte fra alt. Det var en kontrast, og har vel på en måte forandret veldig mye av karrieren min, hvordan jeg har tenkt, hva jeg har prioritert.

Hun ble rammet av den revmatiske sjukdommen Lupus, en sjukdom som kom tilbake med full kraft i 2012, og gjorde at hun måtte avblåse et planlagt turné med Peter Gabriel.

– Det var fryktelig, en all time low i min karriere.

Det hjalp med terapien hun gikk i både før og etter dette, for å forstå litt mer av seg selv, som hun sier. Hun beskriver det som det beste hun har gjort, noe alle burde gjøre. Nå er hun ferdig.

– Jeg ble uteksaminert, sier hun og ler.

2005: På scenen under Norwegian Wood i Frognerbadet i 2005, to år etter debutplaten. Foto: Mimsy Møller

Hva angår sykdommen er hun mer eller mindre frisk, sier hun. Men for femten år siden måtte hun altså lese de første anmeldelsene fra sjukesenga. Først året etter kunne hun følge opp, turnere og sitte på hotellrom og ta imot journalister.

– Du debuterte på eget plateselskap, og har fortsatt med eget selskap. Det var kanskje mye jobb i 2003, men i dag må det jo være en drøm å ha kontroll over all musikken?

– Ja, jeg er utrolig takknemlig, på mange nivåer. Det ene er jo rent businessmessig, gjennom musikkbransjens «rise and fall and rise» har jeg ikke behøvd å bry meg så mye om hva andre gjør. Det har vært det samme rent kreativt. Med de første tre platene følte jeg at jeg fortsatt var på skolen, at jeg måtte lære meg hva jeg ville, hvilke plater jeg ville gjøre. Jeg tok veldig små skritt. Det har vært viktig for meg å ha den friheten til å gjøre hva jeg ville uten å spørre andre.

– Som å gi ut et album med bare coverlåter …

– Ja, eller som jeg gjorde i 2005, da jeg slapp en plate med bare duetter, det er en plate ingen ville ha latt meg slippe om jeg var på et stort plateselskap. Bortsett fra Madrugada i Norge, var det jo snakk om ti obskure indieartister. Men vi gjorde det, og det ble en suksess. Vi har lekt veldig mye, hatt mulighet til å være spontane. Å jobbe med egne deadlines, har vært veldig bra for meg. Det er bare jeg som bestemmer når ting skal komme ut.

– Jeg fikk utrolig kjedelige svar

Hun sender en slags takk til de åtte plateselskapene i Norge og Sverige som den gang sendte de tre låtene hun ga dem i retur.

– Jeg fikk utrolig kjedelige svar, skikkelig uinspirerte, jeg ble bare drittlei og kjente at jeg ville gjøre dette selv. Jeg husker jeg sa det til bandet mitt: Jeg tror dette kommer til å gå bra, men jeg tror det kommer til å ta tid. Jeg hadde en magefølelse, trodde folk kom til å like det, og jeg likte egentlig tanken på at det skulle ta tid, at jeg skulle vokse inn i rollen.

– Men var du overbevist om at du kunne få et internasjonalt publikum? Du har helt siden starten holdt deg til engelske tekster.

– Det tror jeg handler mest om musikken, hva jeg er inspirert av. Jeg har faktisk ikke hørt så veldig mye på norsktalende musikk.

– Men den eneste låten din på norsk er også en av dine fineste, etter mitt syn.

– Det er det faktisk mange internasjonalt som synes også, selv om de ikke forstår hva jeg synger.

– Men har du tenkt tanken, på å gå over til å skrive på norsk?

– Ja, og jeg kommer til å skrive mer på norsk, men det får komme som små drypp. I og med at jeg turnerer så mye ute og vil kommunisere der får det bli noe jeg gjør ved siden av. Kanskje jeg skal sette av et par år og gjøre det ordentlig en gang.

Fra Rio følger vi Hornstull Strand langs vannet.

– Noe av det jeg liker best med Stockholm er at man hele tida har kontakt med vannet, det er veldig nært, sier hun før vi svinger inn i Södermalm, i retning Mariatorget.

– Det er litt deilig at det er så begrenset fordi dette er en øy, det blir som et hjem. Jeg er jo Molde-jente, og selv om jeg elsker storbyen blir jeg litt sånn homebound, jeg liker å gå på samme plasser og sånt.

Saken fortsetter under

PÅ VANDRING …: Vi starter på Hornstull, der hun kjøpte sin første leilighet i Stockholm. Foto: Lene Sørøy Neverdal

– Litt som i Oslo

Etter 18 år i Sverige er det fortsatt «litt spennende å bo i en storby», som hun sier.

– Jeg synes det er litt kult å gå på hjørnet om kvelden og kjøpe mat, det er fortsatt noe sjarmerende ved det som gjør at jeg ikke er klar for å flytte fra storbyen. Men så har eg jo småbyjenta i meg, jeg liker at en kan si hei til folk, at jeg har kompiser rundt hjørnet. Da jeg hadde bodd her i kanskje fem år stoppa det opp, det kom til et punkt da jeg tenkte, at om jeg ikke flytter hjem nå så finnes det en stor sjanse for at jeg ikke flytter hjem, på veldig lenge. Men da hadde jeg bygd opp så mye her at det ikke føltes rett å flytte. Så har årene bare gått, og jeg har bygd opp et nettverk. Jeg tror det er ganske vanlig når man bor ute og ikke har familie i samme land, å skape seg veldig sterke vennskap, fordi man behøver det. Det gjør det jo vanskelig å flytte.

– Er det samtidig noe med Stockholm og Sverige som gjør at du holder deg her?

– Det er ingen annen storby jeg har lyst til å bo i. Det er litt kombinasjonen av at den har mye å tilby, og samtidig er rolig, er praktisk å bo i og har naturen, tre stopp med T-bane så er man i skogen. Det er litt som i Oslo.

– Kommer du noensinne til å flytte tilbake til Norge?

– Det er selvsagt mulig, det ligger der jo hele tida. Jeg er 42 nå, det er har vært en stor del av midtlivskrisa, eller 40-årskrisa som alle får på et eller annet nivå. Skal jeg leve uten den naturen? Uten den referanserammen jeg har vokst opp med? Skal jeg leve uten å snakke norsk i hverdagen? Uten å ha familien i samme land? Det er mye sånt som kommer opp.

Vil ha havet

Så hva er det man lengter etter? Spørsmålet kommer opp når de sitter i Sverige, Ane Brun fra Molde, og vennene fra svenske småbyer. For det er i Stockholm som i andre storbyer, innflytterne finnes sammen, fra Värmland til Møre og Romsdal. Lengselen er der hos alle. Svarene på hva de lengter etter varierer.

– Man lengter vel etter det man kommer fra. Jeg har aldri drømt om en hvit strand og palmer, jeg vil ha havet, og det skal gjerne bite litt i kinnene. Det kan nok være fordi jeg ikke har bodd der på lenge. Nå snakker jeg mer eller mindre perfekt svensk, men det er også noe med språket en har vokst opp med. Det er veldig mye midt-i-livet-spørsmål som kommer opp. Jeg har hatt det veldig bra her, jeg angrer ikke, kan tenke på at om jeg hadde ikke gått og danset den kvelden hadde jeg kanskje ikke vært her. Det er veldig rart å tenke på.

– Etter atten år i Sverige: Har du gjort deg noen tanker om hva som skiller nordmenn og svensker?

– Ja, det er vanskelig, og de første årene klarte jeg ikke helt å se hva som var forskjellen. Men det er kanskje to ting som jeg ser, det ene er at vi har mye råere humor. Vi flirer gjerne av hverandre og oss selv, kan være litt stygge med hverandre for at det skal være morsomt. Der har jeg tråkka litt i salaten … De har nok en litt snillere humor her. Jeg tror også vi nordmenn har litt anarkist i oss, vi er kanskje ikke like glad i å stille oss i kø som svenskene.

Gullplater på do

Væpnet med en iskrem fra Mariatorget følger vi veien opp mot Bellmannsgate, til studioet, som ligger i et gammelt bygg med leiligheter for pensjonerte kunstnere. Det er oppbruddsstemning i studioet. Lengselen etter et liv utenom storbyen har gjort at Brun har kjøpt seg et hus en times tid utenfor Stockholm, dit mye av jobbingen skal flyttes, sammen med minst et av de to pianoene.

Gullplatene henger på do, sammen med ymse utmerkelser, inkludert hedersprisen fra Stockholm by, der det heter at «Ane Brun har på sin resa från fjordprinsessa till musikens Mälardrottning blivit en angelägenhet för hela Norden».

Spellemannsprisene balanserer på det ene pianoet. To av dem fikk hun som «Beste kvinnelige artist». Brun var den første til å lange ut mot kjønnsdelte spellemannspriser, men det fikk ikke like stor oppmerksomhet som da Susanne Sundfør fulgte etter.

– Ja, jeg nevnte jo det, sier hun og ler.

– Det er strålende at det ble så stort, det håper jeg Susanne også synes.

På albumet «When I'm free», fra 2015, serverer Brun en hyllest til feminismen, til pionerene, de som kjempet for rettigheter vi tar for gitt i dag.

– Om man ser på den kampen som visse kvinner har stått i opp gjennom årene, hva har de gjort av forskjell, så føler jeg at de ikke har fått den creden de skal ha. Mange kvinner ofret jo alt for kampen, familien, ryktet sitt, penger, alt, fordi de ikke ville gi seg. Ta bare suffragettene. Disse kvinnene får aldri samme status som menn som har jobbet på andre områder.

Feminist

Feminismen er viktig i Ane Bruns liv og virke. Hun mener Sverige er en spydspiss, og at Norge kommer etter.

– Folk våkner forhåpentligvis og ser sammenhengene mer og mer, sier hun og fortsetter:

– Det er som med rasismen, når vi som hvite sitter og snakker om rasisme vet vi ikke hvordan det føles. Jeg har tenkt mye på den parallellen, at jeg som hvit kanskje ikke forstår. Nå vet jeg mer, har satt meg inn i det, har venner som opplever det i hverdagen og får høre historier om hva de opplever i en heis eller en trappeoppgang, fordi de ser annerledes ut, det sies ting til dem som jeg ikke kunnet forestille meg. En mann får aldri høre og se det vi ser som kvinner, fordi de ikke er kvinner. De kommer aldri til å føle på det vi føler på når vi går hjem gjennom parken om natta. Det handler om empati, om å forsøke å sette seg inn i ting, vi vil jo ikke være folk som ikke klarer å være empatiske og sette oss inn i ting, spesielt ikke når det gjelde rasisme eller annen diskriminering.

Metoo har forhåpentligvis åpnet opp for nye samtaler mellom folk, mener hun.

– For min del har jeg merket at jeg snakker veldig mye mer med menn om sånne ting nå enn jeg gjorde før. Det slo meg at jeg ikke forteller om disse tingene med menn, jeg snakker med jenter om det, det er noe vi har diskutert med hverandre, da kan man ikke vente at menn skal vite alt man opplever og tenker. Det er mange menn som blir stresset når man snakker om feminisme, så det blir vanskelig, vi må våge å stå i det.

– Metoo ble raskt mye større i Sverige enn i Norge, hva tror du det skyldes?

– Det er gjort et helt annet forarbeide … Altså, jeg tror ikke jeg kjenner en eneste mann her som ikke kaller seg feminist. Politikere kaller seg for feminister. Er man en politiker noenlunde i midten og til venstre, så er man feminist. Det er noe selvfølgelig. Det handler jo om at vi alle skal kunne være den vi er. At vi skal kunne føle oss trygge. At jeg som kvinne skal kunne føle meg trygg. I fjor ble en kollega av meg som nettopp har sluppet en plate i Sverige, hun er litt eldre enn meg, voldtatt på vei hjem fra nattklubb. Av en fyr som følger etter henne fra klubben. Hvilke strukturer er det som gjør at en mann som var på samme nattklubb som henne tror at han kan gjøre noe slikt? Det er jo helt absurd.

For atten år siden kom hun altså til Sverige sammen med en kjæreste. For en tid tilbake var hun gjennom en annen forelskelse. Personen det var snakk om er ute av bildet. Men forelskelsen skulle bli utgangspunktet for det albumet hun nå er kommet til Oslo med. Fjorten låter. Med kjærligheten som gjennomgangstema. Tilfeldig?

– Nei, jeg bestemte meg tidlig for at det skulle være en rød tråd, det var også for å begrense meg, det finnes jo ganske mange låter man kan gjøre. Det begynte med at jeg spilte inn helt enkle versjoner av to-tre låter, til en person jeg var veldig forelska i. Jeg satt hjemme i stua og spilte inn kanskje noen låter til et slags kjærlighetsobjekt, som en serenade. Så kom jeg inn i en driv, jeg bare fortsatte, han fikk ikke flere låter, men jeg fortsatte. Arbeidsnavnet var «home lovesong recordings», jeg hadde en idé om at det skulle være en helt nedstrippet hjemmeinnspilling, men da jeg hadde kommet i gang tenkte jeg at nei, jeg skal produsere det så det blir en plate. Da gikk vi i studio.

– Jeg prøver å legge samme sjel i det

To av coverlåtene plukket hun ikke ut selv: «By Your Side» av Sade og «How To Disappear Completely» av Radiohead. De ble spilt første gang under begravelsen til Crispin Bevington, et av ofrene for lastebilangrepet på Drottninggatan for ett år siden. Låtene ble framført etter ønske fra familien.

Det er ikke første gang hun spiller inn coverlåter, men nå er det altså snakk om et helt album. Så hva er forskjellen mellom å spille egne låter og coverlåter?

– Jeg prøver å legge samme sjel i det, veier alle ord og fraseringer på samme vis som når jeg spiller egen musikk, men jeg har så utrolig respekt for det jeg holder på med. Det er skumlere enn å spille egne låter, jeg er redd for å glemme teksten, og jeg har respekt for dem som har et forhold til originalen. Men mine egne låter er jo selvsagt mye nærmere meg emosjonelt fordi jeg har skrevet dem.

– Så hva er det med kjærlighetslåter?

– Det som er så kult med kjærlighetslåter er at de ofte er så universelle. Mange har tolka mine låter helt feil, fordi de har lagt dem inn i sine egne liv. Det synes jeg er helt fantastisk, det er slik det skal være. Hele poenget når man hører en tekst er at man skal få noe ut av det selv, det skal åpne opp noe i en selv.

Hun sier hun var nervøs da hun skulle gå på scenen i Dramaten, alene med gitaren, utelukkende med coverlåter på programmet.

– Det ble veldig spesielt. Rommet fylte seg av utrolig mye følelser. Jeg sto på scenen og tenkte, innbiller jeg meg dette nå eller er det veldig spesielt. Etterpå fikk jeg vite at folk hadde gispet, stønnet og grått, det var så mye følelser i rommet, alle har jo et forhold til disse låtene.

Dagens konsert blir altså den siste med coverlåter. Brun sier hun skal videre, gå i gang med å skrive nye låter, og hente fram igjen lydbildet og grooven fra forrige plate.

Til slutt: Det første intervjuet vi finner med Ane Brun i det norske avisarkivet er fra 2003. I Dagsavisen. Brun blir ringt opp av Nye Takter. Første spørsmål var «Hvorfor bor du i Stockholm?» Svaret var omtrent det samme da, som det er femten år senere. Hun trives i Stockholm. Og har valgt å bli.

Saken ble først publisert på Dagsavisen.no