Krisesenter-sjef: – Jeg vil heller kalle meg humanist enn feminist

I 1973 ville Sidsel Rasmussen og kvinnegruppa Amalie fra Askim etablere et krisesenter. De kontaktet sosialsjefene i ni kommuner i Indre Østfold for å få penger til et prøveprosjekt.

Imidlertid mente mange at det ikke forekom vold mot kvinner i deres kommuner.

Derfor bestemte de seg for å starte en kronerulling.

Trodde ikke det hun så

Sidsel var nervøs og engstelig da hun tok på seg jakken for å kjøre til det første folkemøtet om krisesenteret. Tenk om ingen møtte opp?

Da hun svingte av i det siste veikrysset, trodde hun nesten ikke det hun så. I høstmørket utenfor forsamlingshuset ventet 160 kvinner.

Dette forteller forfatter Kristin M. Hauge i boken «Brev til min datter» som ble lansert på selve kvinnedagen.

– Det kom kvinner fra alle sosiale lag til krisesenteret. Konene til både presten og klokkeren, lensmenn, og så videre. De eneste som ikke kom var bondekoner. De kunne ikke løsrive seg fra arbeidet. Vi måtte dra til dem, forteller Sidsel Rasmussen (80) til ABC Nyheter.

Hun endte med å lede senteret i 20 år.

Menn kunne bare ta for seg

Boken handler om livet til flere kvinner, som har betydd mye for kampen for likestilling.

Rasmussen rømte selv fra Rakkestad til Paris som 17-åring i 1954. Det eneste Sidsel var forespeilet i livet, var at hun måtte skaffe seg et artium slik at hun kunne få en rik ektemann.

Jenter måtte ha husstell på skolen. De fikk færre undervisningstimer i teoretiske fag. To av ti studenter på universiteter og høyskoler var kvinner.

I tillegg var det skammen. Menn kunne bare ta for seg etter å ha «tatt seg en pjolter».

Hun hørte om jenter som hoppet ut fra vinduer og låvebruer. De var desperate og paniske etter å ha blitt gravide etter voldtekt.

«Alle» kom til krisesenteret

Mødre og fedre var livredde for at jentene deres skulle bli «flokser» eller «havne i uløkka». Men samtidig snakket mødrene sjeldent med døtrene sine om prevensjon og sex.

Det var tabu og tilhørte mørket.

Artikkelen fortsetter under bildet

1974: Den internasjonale kvinnedagen markeres med et demonstrasjonstog på Youngstorget. Foto: Paul Owesen / NTB scanpix

Boken skildrer Sidsel Rasmussens eventyrlige reise med både åpenbaringer og sorg. Hun havnet i omgangskretsen til de franske forfatterne og filosofene Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir, og senere midt i frigjøringskampen i den franske kolonien Algerie sammen med sin ektemann.

Hun fikk to barn. På et tidspunkt ble forholdene så ille at hun måtte sende datteren, Malika, til Norge.

Tre kvinner drept på tre år

Så dro Sidsel tilbake selv. Til Norge. Hvor lite hadde endret seg. På tre år har tre kvinner som har hatt kontakt med det nyopprettede kvinnesenteret blitt drept. De prøvde alle å gi mannen «en ny sjanse».

Rasmussen er nå blitt 80 år, men stadig like klar i hodet. Hun sier mye har blitt bedre siden den gangen. Men én vesentlig ting har forsvunnet, mener hun, etter å ha observert #metoo-kampanjen.

Oslo, 1956: Norges først kvinnelige drosjesjåfør, fru Magna Hansen. Her sammen med inspektør Arthur Krogvold som sier; "så skulle jeg altså oppleve å få se et kvinnfolk ved drosjerattet også." Foto: Aktuell / NTB scanpix

– Respekten. Det vi trenger er mer respekt for hverandre, både for menn og kvinner. #Metoo er interessant, men nitrist.

– Respekt for hverandre, likeverd og likelønn – det var noe vi kjempet for i mange år, sier hun.

Imidlertid holder respekten på å bli borte.

– Internett har gjort det lettvint å sende dritt til hverandre, sier hun, og minnes de gangene krisesenteret ble ringt opp av menn som kalte ansatte for «jævla fitter».

– Det er mye godt i guttene. Jeg håper at #metoo-kampanjen gjør at guttene forstår hvor ille det har vært for jentene, understreker hun.

– Splitter kjønnene

Det som også gjør inntrykk på Rasmussen er kroppspresset og kroppsfikseringen som de unge lever med fra de står opp til de legger seg.

– Dette er med på splitte opp kjønnene enda mer. Jeg vil heller kalle meg humanist fremfor feminist i dag. Vi skal ikke akseptere å ikke bli respektert for menneskene vi er. Alle kjønn må ha samme respekt og samme frihet, sier hun.

Forfatter av boken, Kristin M. Hauge, forteller at hun i starten ikke forsto hva «de sinte kvinnene med lilla skjerf» bråkte for.

I 1996 reagerte likestillingsombudet Anne Lise Ryel reagerer på denne annonsen, mens forbrukerombud Torfinn Bjarkøy mente det ikke var noe kjønnsdiskriminerende med den. Foto: Ukjent! / NTB scanpix

– Da jeg ble mor, så var det som om noen tok av meg solbrillene. Jeg trodde dette skulle så greit. Gjøre karriere og ha tid til å være en perfekt mor. Så enkelt var det ikke. Arbeidslivet er skrudd til mange hakk siden likestillingsloven ble laget for 40 år siden, og jeg opplevde at likestillingen i arbeidslivet ikke var slik jeg var forespeilet fra skoledagene, sier Hauge.

– Vi foreldre og dagens jenter må forstå at de ikke har fått likestilling med evig garanti. Alt vi har i dag kan fjernes med et pennestrøk, bli borte over natten. Jeg sier unnskyld til disse kvinnene for at jeg ikke har forstått dette før nå. Derfor skal gå jeg gå tog i morgen for første gang og feire det de har gjort for oss som kom etter dem, forteller hun.

– Overseksualisert kultur

Hauge snakker også om den manglende respekten. På 80-tallet følte hun at hun og andre kvinner hadde «døråpnere og livvakter overalt». Det var uproblematisk å sole seg toppløs og være russ. Guttene tok vare på jentene og ungdommer hadde en viss respekt for hverandre.

– I dag er kulturen overseksualisert. Grensene er grå og flytende. Vi må snakke med våre sønner og døtre om dette. For det handler ikke bare om at kvinner ikke sier ifra hvor grensa går, eller at de sier det for sent, men det handler også at de må vite selv hvor deres grense går, sier hun.

Hauge tror sosiale medier har mye av skylda. At vi skriver før vi tenker, at vi er skråsikre på alt. Dette flyter over fra cyberspace til real space.

– Dagens ungdommer hører kanskje ikke så mye på oss voksne. Men de ser hva vi driver med, sier hun.

Ikke bare sinte kvinner

Boken handler i tillegg om Frøydis Guldahl, som skapte Jentelovene i boken Jentene gjør opprør, en bestselger som ble TV-serie og endret norsk barneoppdragelse og skolehverdag.

Juliet Okparaebo trener skolejenter med minoritetsbakgrunn i friidrett for å vise dem hva som er mulig. Hun bruker idrett til å styrke jentenes helse og selvfølelse og har nye tanker om den norske tidsklemma.

Elisabet Helsing gjorde amming til en kvinnesak, kuppet NRKs lørdagsunderholdning for å stoppe latterliggjøring av kvinner og åpnet Gro Harlem Brundtlands øyne.

Sissel Benneche Osvold våget å si høyt og tydelig fra om urett. Som kommentator i Dagbladet stilte hun spørsmål ved alt fra sanseløs russefeiring og gutteklubber i næringslivet til risikoen ved å proppe kvinner i overgangsalderen fulle av østrogen.

– Vi må huske på hvilken enorm jobb disse kvinnene har gjort for samfunnet vi lever i. De er ikke sinte. De bruker humor og har gjennomføringskraft. Og de har også hatt mange bra menn med seg på laget, sier Hauge.