Norsk økonomi etter boomen, bølgen og boblen

Disse driverne har gjort at Norge i perioden etter tusenårsskiftet har konkurrert om tetposisjonen i levestandard og verdiskaping per person BNP på globalt nivå. Dette skyldes noen unike forhold som kan bli svært vanskelig å reprodusere de kommende tiår.

For det første har verden gjennomlevd en eventyrlig råvareboom i perioden 2005-2013, der særlig olje fikk en voldsom prisvekst, noe som dro Norges oljeinvesteringer opp mot 8 prosent av BNP. Det ga en rekke følgeeffekter i form av lønn, skatteinngang, økt etterspørsel etter bolig og hytter og tjenester.

Dette er nå over og vil neppe komme igjen. Og istedenfor at oljeinvesteringene er 400 milliarder som spådd i 2011, er de nå nede i 150 milliarder for 2017. Og nylig kom kalddusjen om at de ikke øker i 2018 heller. Norge var et av landene i den vestlige verden som hadde størst fordel av råvareboomen, og har følgelig en av de største omstillingsutfordringene.

For det andre ga råvareboomen ga økt etterspørsel etter tjenester og arbeidskraft, som samtidig med Østutvidelsen 2004, gjorde at Norge tiltrakk seg store grupper fra Polen, Latvia og Litauen. Parallelt med en asyltilstrømning langt over EU-snittet gjorde det at Norge sammen med et annet utenfor land- Sveits, hadde Europas høyeste nettoinnvandring for perioden 2005-2015.

Norge ble tatt på senga. Prognoser fra tusenårsskiftet tydet på 5,1 millioner mennesker i landet i 2030. I 2017 er folketallet nær 5,3 millioner. Og man har snudd på flisa. Nå bygges det for 6 millioner mot 2030 og noen tror sågar at folketallet skal bli 7 millioner i 2040, som NHO sa på årskonferansen i 2015 - #7milloner.

Utfordringen er stort og uvisst behov for skoler, veier, velferdstjenster og ikke minst – boliger.

Og nå faller innvandringen. Ikke minst fra EØS-området. Den er i praksis i null. Dvs at øst-europeere flytter tilbake like stort omfang som nye flytter inn. Også asylankomstene synker raskt, slik at vekstfortellingen framover er svært uviss. Mye tyder på at vi skjønner like lite når folketalsveksten stopper, som da den startet.

Les kommentaren: Hva er det dette handler om?

Den tredje store vekstdriveren har vært eiendom og boligbygging. Da oljeinvesteringene falt fra toppen i 2013, overtok bolig og eiendom med investeringer på over 200 mrd i året. Denne veksten i stor grad basert på forventning om stigende priser og økende folketall. Vekstfortellingen er i stor grad avhengig av høy innvandring som nå faller og bølgen ser ut til å ebbe ut. Fødselsoverskudd var på 18 000 fødte i fjor, men fruktbarhetstallene er raskt fallende.

Norges boom, bølge og boble blir stadig svakere. Og sprekker boligboblen framfor å sakte miste luft, kan situasjonen bli svært krevende.

Ikke minst fordi mange store tall peker i gal retning. Bnp per person her steget lite de siste ti år. Med store folketallsvekst og beskjeden økonomisk vekst har kaka som skal fordels vokst sakte. Handelsbalansen til Fastlands-Norge er neste på krisenivå. Utenom olje eksport importerer vi varer for om lag 200 milliarder mer enn vi produserer for. Nesten all fornybar teknologi importeres og elbiler er langt dyrere enn petrolumsbiler å importere.

Industriinvesteringer har til nå vært på stedet hvil på om lag 20 milliarder, dvs ca 1/8 av oljeinvesteringene. Det er tendenser til at penger finner veien til ny produksjon, men det går sakte. Samtidig er husholdningenes netto finansgjeld høy og en boligpris fall vil stoppe vekstspiralen i folks gjeld som nå tilfører økonomien rundt 200 mrd i året. Og det i en økonomi der sysselsettingsandelen er blant de som har falt mest siden 2008. Bare slått av kriselandene Spania og Hellas. Oppå dette ser vi nå fallende barn per kvinne, nå 1.7, ned fra 1.9 for ti år siden. Det tyder på at den sosiale modellen ikke leverer for folk i 20- og 30-årene, med høye boligpriser og usikkert jobbmarked.

Det må kraftig lut til for at nye investeringer i industri og produksjon fra jordbruk til prosessindustri og økt fiskeeksport skal demme opp for et sannsynlig boligpris fall og unngå lavkonjunktur. Vi kan begynne med en skattereform for produksjon og eierskap, der investering, sparing og eierskap på norske hender må fremmes - også gjennom lettelser i formueskatten.

Dessuten må staten opprette en industribank som kan sikre langsiktig lån til ny industri, sammen med at fondet Fornybar a/s, på 20 milliarder, må gis et operativt mandat for både private og statseide selskaper og ikke være bli et rent finansielt fond.

Den virkelig store potten på investeringer fra staten er Nasjonal transportplan. Her skal det brukes over 1064 milliarder kroner i de neste 12 år, vesentlig på to forflytningsformer - vei og jernbane. Det prates sågar om et fergefritt Vestland til en kostnad av opp mot 400 mrd. Veibygging er å bruke utenlandske kapitalvarer for å bygge veier med dyrt vedlikehold og importerte kjøretøy for i bruken den.. Hvorfor ikke satse på sjøveien som er gratis og vedlikeholdsfri? Vi kan bl.a. bli verdensledende på autonome skip med fornybar framdrift og satte vi dette i system, kunne vi utvikle verdens råeste kystnettverk, for person- og godstransport med moderne teknologi. Det vil gi arbeidsplasser, teknologiløft, reduserte utslipp og store eksportmuligheter.

De to neste Stortingsperiodene blir avgjørende for om Norge greier omstillingen til en fastlandsdrevet økonomi industrien blomstrer, handelsunderskuddet minsker og sysselsettingen øker. Eller om vi vil falle tilbake der vi kom fra et land med en levestandard litt over snittet i den vestlige verden. Faren ved et boligprisfall kombinert med svak omstilling vil gjøre Solbergs regjering sårbar, samtidig som det parlamentariske grunnlaget er svekket. Det vil bli krevende fire år.