Meny

Stemmer:

Hva er det dette handler om?

FOTO: Tore Fjeld (CC BY-ND 2.0)
FOTO: Tore Fjeld (CC BY-ND 2.0)
Stemmer: Halvor Finess Tretvoll
Redaktør og forfatter

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Jeg har fått litt å tenke på den siste måneden. Det har du også.

(Red.anm: Kommentaren ble skrevet i forkant av Stortingsvalget mandag 11. september)

Tanken har kanskje streifet deg allerede: Det har skjedd ting som får deg til å lure på hva dette valget egentlig handler om.

Kanskje har du, som meg, latt det ligge. Foreløpig.

Men uansett hva som skjer på mandag, kan det ikke bli liggende lenger.

Jeg har vært forundret – og litt urolig – over det vi har holdt på med den siste måneden.

De som burde høre, har hittil vært uimottagelige.

Partienes kaniner spinner alt til fordel for sin kandidat. Har ikke tid til å løfte blikket. Har ikke roen til å reflektere.

Kommentatorene går i sirkel de også. Er overbevist av seg selv og sin aller siste analyse. Valgkamp egner seg ikke for ettertenksomhet.

En stor andel av velgeren har derimot vært veldig, veldig i tvil.

Jeg også. Ikke bare har jeg vært i tvil om hva jeg skal stemme. Jeg har også vært forundret – og litt urolig – over det vi har holdt på med den siste måneden.

Jeg er en ganske vanlig fyr. Jeg følger med – men kan ikke mye om politikk.

Jeg er ikke en av dem som sjekker bakgrunnstallene for Høyre i Rogaland eller Ap i Troms. Jeg kan ikke fortelle deg hva flytvelgere i Oppland er opptatt av, hvem som “lekker” mest til Senterpartiet, eller hvor lojale SV-velgerne er.

Jeg er riktignok ganske opptatt av hvordan det politiske systemet fungerer og hvordan samspillet mellom politikerne og mediene arter seg. Men jeg kan ikke fortelle deg hva alle partiene mener i spørsmål som sikkert er viktige for mange – bare ikke for meg.

Og jeg tar av meg hatten.

Med folk som på en eller annen måte lever av politikken, som folkevalgte, rådgivere, politiske journalister eller valgforskere, er det annerledes. De kan alt mulig sånt til fingerspissene.

Les kommentaren:Hold dere unna unga mine, rasister

Og jeg tar av meg hatten.

For det er ingen tvil om at kunnskapen deres er viktig når vi skal prøve å skjønne hva det er vi har vært vitne til gjennom valgkampen.

Samtidig tror jeg at det kan være nyttig å supplere denne kunnskapen med et blikk fra en litt annen kant.

For både valgkampstrateger og politiske journalister handler det meste om hvem som klarer å mobilisere siste rest av velgere de aller siste dagene: Få folk opp av sofaen. Ned fra gjerdet. Ideelt sett også over hekken.

Det handler om hvem som har størst sjans til å vinne og hvem som kan tenke seg å sitte i regjering med hvem.

Og det er selvsagt viktig nok. Men handler det ikke også om hvordan vi vil at samfunnet skal utvikle seg framover?

Et par dager før valget burde svaret på det spørsmålet egentlig vært opplagt.

Vi burde hatt en klar formening om alternativene vi kan velge mellom, vite hvilke retninger det er snakk om i dette “retningsvalget for landet” og hatt solid grep om de verdiene det etter sigende står om i #verdivalg2017.

Men har vi egentlig det?

Ikke minst burde vi hatt en relativt god oversikt over de viktigste sakene. De burde vært belyst fra de aller fleste sider nå.

Problemet er at ingen helt vet hvilke saker det i så fall skulle dreie seg om.

Dersom jeg virkelig konsentrerer meg, har jeg faktisk også vage minner om sånne oppslag.

De som forsker på sånt skal få gjøre innholdsanalysene sine før vi konkluderer. De vil nok finne artikler som på forståelig vis forklarer forskjellene mellom blokkene på både det ene og det andre politikkområdet.

Les kommentaren:Høyre har ikke greie på økonomi

Avisredaktører kan helt sikkert også si: “Men se her, da,” kan de si, “vi har jo skrevet om denne saken. Og den. Og den her.”

Dersom jeg virkelig konsentrerer meg, har jeg faktisk også vage minner om sånne oppslag. Det har vært artikler om helsepolitikk, skolepolitikk, samferdsel og så videre.

Men her på fallrepet kan vi slå fast at det ikke festet seg. Ingenting av dette ble store nasjonale spørsmål som tydeliggjorde forskjeller i både konkret politikk, verdenssyn og ideologi.

Det er i alle fall min opplevelse.

Snart, om noen dager, vil selv de mest innbitte valgkampsersjantene, selv de ivrigste tallknuserne i NRK og TV2, og ekspertkommentatorene som triller terninger, kunne tenke på noe annet enn hvem som er over eller under sperregrensa.

Da handler ikke alt lenger om siste måling, om Erna er mer populær enn Jonas, om Senterpartiet vil holde helt inn, om Infact for VG eller Norstat for NRK.

Da kan vi kanskje også spørre oss hvordan vi endte med en valgkamp der sakene og innholdet i politikken kom i andre rekke.

På forunderlig vis endte en valgkamp uten tydelige motsetninger opp som en kakofoni av veldig sinte stemmer.

Vi får til slutt en regjering, så klart, selv om vi nok først må gjennom enda flere høydramatiske dager og sene kvelder med journalister utenfor lukkede dører og aviser fulle av kommentarartikler om det som foregår bak dem.

Selv om forhandlingene nødvendigvis vil få mye oppmerksomhet i ukene som kommer, håper jeg at vi også kan føre en samtale om noe som i mine øyne er omtrent like viktig.

På forunderlig vis endte nemlig en valgkamp uten tydelige motsetninger opp som en kakofoni av veldig sinte stemmer.

Istedenfor saklig uenighet kom personangrep, drittpakker, stempling av meningsmotstandere, ekstremt krasse ordskifter og en lang rekke drøye uttalelser fra tilhengere og støttespillere i kommentarfelt og på sosiale medier.

Det er bare en litt irriterende bivirkning av vår lykkelige situasjon.

Det kan være så enkelt som dette: Vi er heldige i Norge som har små politiske forskjeller og en konsensuskultur som sikrer brede stortingsflertall i mange betente saker.

I mangel på store substansielle uenigheter må volumnivået skrues til max om man skal markere seg. Dersom flere partier tenker slik samtidig, oppstår det lett en destruktiv dynamikk.

Men det skal vi ikke henge oss opp i. Det er bare en litt irriterende bivirkning av vår lykkelige situasjon.

Jeg har en mistanke om at dette neppe er hele historien.

Det såkalte hovedskillet i politikken, som har definert etterkrigstida, som har formet de mentale kartene våre og fremdeles preger begrepene vi bruker når vi snakker om politikk (tenk bare på “sosialistisk” og “ikke-sosialistisk” side), produserer i mindre grad enn tidligere meningsfulle valgalternativer for oss.

Det er fortsatt visse ulikheter mellom blokkene, så klart. Men den norske modellen er alle enige om.

Vi har et velfungerende klassekompromiss, en velferdsstat som følger borgeren fra vugge til grav, en omfordelingspolitikk som har skapt relativ lav ulikhet uten samtidig å gjøre det veldig vanskelig for driftige folk å tjene gode penger.

Ingenting av dette er det virkelig dyptgripende uenigheter om. Med oljerikdommen har vi heller ikke trengt å prioritere hardt på en god stund.

Da blir det overordna spørsmålet om hvem som skal lede regjeringen et valg mellom nyanser av lilla.

Dette vil utvilsomt endre seg, og da vil forskjellene i den økonomiske politikken få økt betydning igjen.

Den er selvsagt viktig også i dag, men mindre enn tidligere.

Når folk skal bestemme seg for en statsministerkandidat, kan de velge mellom litt mer marked eller litt mer stat, mellom en høyreside med sosial samvittighet og en venstreside som skjønner seg nokså godt på verdiskaping.

Da blir det overordna spørsmålet om hvem som skal lede regjeringen et valg mellom nyanser av lilla.

Man kunne tenke seg at det la forholdene til rette for gode politiske diskusjoner om de forskjellene som tross alt finnes.

Men hva om denne normalpolitikken ikke helt virker lenger? Hva om vi også i Norge har fått noen nye og sterke konfliktlinjer som skjærer gjennom befolkningen på måter det eksisterende partisystemet ikke helt fanger opp?

Kanskje kan dette være med på å forklare den forvirrende og ambivalente valgkampen, med dens merkverdige miks av mye agg og lite innhold?

Les kommentaren:Ytterfløyene kommer

Jeg ser tegn som kan tyde på det.

La oss ta Senterpartiet, som har vokst kraftig på motstand mot styringselitene i Oslo. Deres popularitet handler, tror jeg, om en opplevelse av å ikke bli sett, hørt og tatt skikkelig på alvor, samtidig som arbeidsplasser forsvinner, ulven tråkker over tunet og bygda tømmes for folk.

Eller la oss ta Frp, med Sylvi Listhaug i front, som mer treffsikkert en noen annen politiker har nådd fram til alle dem som er bekymret for innvandring og islam.

I mine øyne handler dette om en bekymring for at landet endrer seg til det ugjenkjennelige litt for raskt, og om at en betydelig del av befolkningen ikke uten videre vil bli med på ferden.

Folks standpunkter har en tendens til å klumpe seg sammen langs en verdipolitisk akse.

Det er selvsagt mange fasetter her, men det virker på meg som om folks standpunkter har en tendens til å klumpe seg sammen langs en verdipolitisk akse.

Noen er for innvandring, globalisering, mangfold, likekjønnet ekteskap, LHBT-rettigheter, og så videre. Andre er skeptisk til akkurat de samme tingene, og istedenfor tilhengere av tradisjonelle familieverdier og kjønnsroller, et vern om norsk kultur og strengere kontroll ved grensene våre.

I valgkampen har vi sett mobiliseringspotensialet i å markere avstand mot innvandringsliberale, miljøvennlige og venstreorienterte eliter i byene.

Men ikke bare det.

I den voldsomme veksten til Rødt, MDG og SV i Oslo – de tre partiene samlet er faktisk i ferd med å få større oppslutning enn Ap i hovedstaden – ser vi kanskje også dannelsen av et nytt politisk segment: De er unge, grønne, høyt utdanna og venstreorienterte.

Det viser seg faktisk at de unge – i motsetning til det som har vært vanlig i det siste – stemte annerledes i skolevalget enn det de voksne vil gjøre i år.

Det ser ut til at disse to gruppene vokser seg sterkere på å markere avstand til hverandre. I denne valgkampen framstår de som to stadig tydeligere nye velgergrupper.

Kan hende er dette den spede begynnelsen på en identitetspolitisk omveltning av også det norske politiske landskapet.

For et parti som Arbeiderpartiet vil det kunne bli en stor utfordring.

Siden arbeiderbevegelsen historisk er basert på et interessefellesskap, har sosialdemokratiet favnet folk med høyst ulike verdipolitiske posisjoner.

Dersom de mest intense kampene framover skal handle om verdier og identitet, blir det vrient å holde dette prosjektet sammen.

Arbeiderklassevelgere kan raskt kjenne seg fremmedgjort i et parti for den globaliserte utdanningseliten. Den vil, på sin side, helst unngå verdikonservative holdninger i sitt parti.

Resultatet kan lett bli avskalling i flere retninger.

Valgkampen ble fanget i et politisk kraftfelt som trekker til seg nesten all oppmerksomhet og samtidig slynger folk stadig lenger fra hverandre.

Nettopp derfor er det vanskelig å bestemme strategien. Dersom man smeller neven i bordet og forsvarer åpenhet, toleranse, likestilling, solidaritet, inkludering og mangfold med nebb og klør, kan det bekrefte et narrativ om en venstreside uten forståelse for vanlige folks bekymringer.

Dersom man derimot kommer populister og andre kritikere i møte – kanskje i et forsøk på å demme opp for dem – vil det være vanskelig å bli oppfattet som noe mer enn en kopi av partier som har sakseierskap på disse områdene.

Når vi skal gjøre opp status i tida etter valget den 11. september 2017, vil dette være et av hovedspørsmålene: Hvordan gikk det til at denne valgkampen ble fanget i et politisk kraftfelt som trekker til seg nesten all oppmerksomhet og samtidig slynger folk stadig lenger fra hverandre langs en slik verdipolitisk akse?

Det ble sånn delvis som en følge av et aktivt valg fra Arbeiderpartiet selv. De siste to ukene har partiet gjort noe spennende: De aktiverte en verdi- og identitetspolitisk konfliktlinje som de tidligere ofte har forsøkt å unngå.

Blant forståsegpåere har den rådende holdningen vært at Frp tjener mest på verdikamp. Ap, het det, bør istedenfor snakke om fellesskapsløsninger, velferd, arbeidsliv, sysselsettingsandel, skattlegging av rikinger, ja, sånne ting som ikke gir innvandringskritikerne innflytelse over problemformuleringen.

I år har vi fått en ganske ny situasjon: Mer enn i tidligere valgkamper har både Arbeiderpartiet og Frp sett seg tjent med å drive en form for kulturkamp.

Hvordan Aps taktiske disponering ser ut når resultatet foreligger, blir det svært interessant å følge med på.

Uansett har identitetspolitikken fått enda større betydning enn den ellers ville fått.

Ser man på det konkrete innholdet, må man vel kunne si at andre ting er viktigere for samfunnsutviklingen.

I alle fall dersom man med “viktige ting” mener ting som fører til at det flyttes mange offentlige kroner, gjøres strukturelle grep med forvaltningen av velferdsstaten eller skapes grunnleggende endringer i næringsstrukturen.

Dersom man med “viktige ting” snarere mener endringer i den politiske kulturen, kan det imidlertid godt forholde seg annerledes. Da kan vektleggingen av verdipolitikken komme til å forsterke tendenser som allerede er igang og få konsekvenser som strekker seg mange år fram i tid.

MDG kan stadig oftere ønske de andre velkommen etter – slik Frp har gjort i innvandringspolitikken.

Aller synligst er det i innvandrings- og integreringsdebatten, i spørsmål om norske verdier og islam. Men noe tilsvarende er i ferd med å skje også med miljøspørsmål. Fløypartiet som skaper en pressituasjon befinner seg riktignok på et helt annet sted i det politiske landskapet. Likevel er det slående paralleller.

En hypotese kan være at MDG i klima- og miljøpolitikken faktisk spiller en rolle som minner om den Frp spiller i innvandringspolitikken: Partiet leverer en problembeskrivelse som de andre partiene etter hvert har begynt å anerkjenne, men motvillig og med visshet om at det vil gå ut over oppslutningen i viktige velgergrupper.

Likevel beveger de seg langsomt i en mer klimavennlig retning, mens MDG stadig oftere kan ønske de andre velkommen etter – slik Frp har gjort i innvandringspolitikken.

Igjen er det de store folkepartiene som merker utviklingen best.

Arbeiderpartiet og Høyre har litt mer enn 50 prosent oppslutning til sammen, om vi skal tro meningsmålingene. Dette tallet har svingt gjennom historien, men er på et av sine laveste nivåer nå.

Jeg tror alle disse partienes resultater gjenspeiler noen underliggende holdningendringer i befolkningen.

De små og mellomstore partiene har derimot fått en gyllen mulighet. De kan markere tydelige posisjoner langs dimensjonene som har fått økt aktualitet. I tillegg til klima og innvandring, kan vi også nevne ulikhet og distriktspolitikk.

Rødt går lengst i å ville omfordele samfunnets ressurser. MDG går lengst i å ville skape et grønt framtidssamfunn. SV er vel en slags kombinasjon av de to. Og alle tre vil motta flere flyktninger.

Også Senterpartiet og Frp er uttrykk for liknende tendenser, men på “motsatt side”, om du vil.

Jeg tror alle disse partienes resultater gjenspeiler noen underliggende holdningendringer i befolkningen.

Venstre og Krf har ikke klart å kapitalisere like mye på dette, kanskje fordi de i større grad er sentrumspartier i en tradisjonell forstand og har havnet i en skvis med tanke på regjeringssamarbeid.

Jeg kunne fortsatt, for denne lista over kraftkarakteristikker er lang.

Det er også interessant at de mest intense ordskiftene, med den hardeste retorikken, har handlet om nettopp miljø, ulikhet og innvandring. Listhaug er det nærmeste vi kommer en fascistisk rasist i norsk politikk, for eksempel. MDG er “ livsfjerne veganere”. Og du er kanskje en godhetstyrann som sleiker imamer oppover ryggen, eller hva?

Jeg kunne fortsatt, for denne lista over kraftkarakteristikker er lang.

Den voldsomme temperature kan skyldes flere forhold, men jeg tror det handler aller mest om at mye står på spill i disse sakene, og at det er noe også velgerne har oppdaget.

Har jeg rett i at det finnes et misforhold mellom de faktiske konfliktlinjene i befolkningen og den politiske representasjonen av dem i det eksisterende partisystemet vårt, er det fristende å spekulere litt i hva det skyldes.

Jeg tror graden av spesialisering er et ofte oversett trekk ved moderne politikk. I et så komplekst samfunn som det norske er samfunnsstyring noe man bør ha sektorspesifikk ekspertkunnskap for å håndtere.

Innsatsen som kreves for å forstå et saksfelt skikkelig, enn si påvirke det, er for høy til at vi gidder.

Dersom en sak er tilstrekkelig viktig for deg, vil du kunne sette deg såpass godt inn i problematikken at du kan mene noe kvalifisert om den. Men for de fleste av oss skjer det relativt sjelden. Innsatsen som kreves for å forstå et saksfelt skikkelig, enn si påvirke det, er for høy til at vi gidder.

Selv politikere flest konsentrerer seg om et fåtall saksfelt om gangen. Deres verden består av å diskutere alle detaljene, se kompleksiteten, gjøre avveininger mellom hensyn.

De diskuterer sakene med rådgiverne, med sektorpolitikere fra andre partier, med aktivister som har lest seg kraftig opp og lobbyister som har gjort det samme mot betaling.

Velgernes verden er ikke slik.

For mange av oss blir partivalg derfor heller et spørsmål om hvilke politikere vi identifiserer oss med – og hvem vi har en følelse av at identifiserer seg med oss.

Det handler om hvem vi ønsker å være. Og det handler om konkurrerende fortellinger som beskriver *sånne som deg* på stikk motsatte måter.

Da vil du kanskje bygge konsentrasjonsleire for innvandrere, du da?

Er du tilhenger av at innvandrerungdom brenner biler i forstedene og kaster stein på brannvesenet når de kommer for å slukke? Vil du ha slike tilstander i Norge? Ikke det, nei.

Du vil kanskje heller bygge konsentrasjonsleire for asylsøkere? Og bryte menneskerettigheten for å beskytte folket ditt?

Man kan jo forstå at din politiske gruppeidentitet sementeres i møte med slikt. Dermed oppstår det en polariseringsspiral som skaper stadig dypere gjensidig mistenksomhet og mistillit.

Det går så direkte på hvem vi ser oss selv som. Det gjør de nye konfliktlinjene viktigere. Og det gjør det mer problematisk om det ikke finnes demokratiske kanaler for å uttrykke dette engasjementet.

Konkrete saker i et samfunn som vårt er nesten alltid ganske kunnskapskrevende saker. Og slik vil det trolig fortsette. Dermed er det en viss grunn til å frykte at avstanden mellom politikerne og befolkningen blir stadig vanskeligere å redusere.

Heldigvis har vi mediene, som på to måter har spilt en avgjørende rolle for å bøte på dette problemet. For det første har de skapt en felles offentlighet, der vi diskuterer med hverandre på tvers av gruppetilhørighet.

For det andre – og dette er nok viktigere enn vi ofte antar – fungerer de som tilretteleggere av vanskelig tilgjengelig stoff for et allment publikum.

Gode journalister går inn i kompliserte saker og formidler dem slik at de blir forståelige for oss alle.

Man kan kalle det et forenklingsoppdrag. Men i realiteten er det like mye et oversetteroppdrag.

Moderne medier finner, når de fungerer på sitt beste, saker på innsiden av et felt – gjerne preget av en viss sjargong, bestemte begreper, en profesjonskultur og så videre – og oversetter dette til en form som folk med kunnskap om helt andre felt kan begripe.

Et av de grunnleggende problemene i dag er at mediene svekkes i sin evne til å løse også disse delene av oppdraget sitt. Det handler delvis om ressurser og en overgang til nye og mindre sikre foretningsmodeller.

Og det handler i betydelig grad om en tiltagende fragmentering.

Resultatet kan i verste fall bli en kakofoni av stemmer som roper i munnen på hverandre

En stadig mer algortimestyrt medieverden har gitt hver og en av oss nyhetsfeeder vi ikke klarer å se vekk fra. Samtidig utfordres den store samtalen av at en overdreven personalisering skaper lukkede digitale verdener der vi i første rekke blir eksponert for synspunkter vi er enige i.

Det har også vist seg mulig for bloggere og nye medier med skarpt definerte politiske agendaer å få økt gjennomslag i et polarisert ordskifte.

Resultatet kan i verste fall bli en kakofoni av stemmer som roper i munnen på hverandre, og ender raskt med en todeling også av offentligheten, der vi danner gjenger ved politikkens ytterkanter.

I verste fall fortsetter gapet mellom virkelighetsforståelser og tenkemåter å øke. Da risikerer vi å ende et sted der det etter hvert blir veldig vanskelig å snakke skikkelig sammen.

Hvilke fortellinger var det for eksempel som festet seg i denne valgkampen? I mine øyne var det tre saker som ble mer eller mindre dominerende.

For det første handlet det en del om ulikhet, utenforskap, sysselsetting og skatt. Og på disse feltene er det jo en og annen ærlig politisk uenighet som vi godt kan diskutere både lenge og vel.

Men selv dette bleknet totalt i forhold til fortellingen om Arbeiderpartiets kollaps på målingene. For ikke å snakke om debatten om retorikken, om hvordan Sylvi Listhaug snakker om folk fra andre land, og om hvordan venstresiden snakker om henne.

***

På et helt elementært plan handler valget selvfølgelig likevel om hvem som skal bli statsminister i Norge: Jonas Gahr Støre eller Erna Solberg.

Det er jevnt mellom blokkene når dette skrives. Valgnatta blir en rysare.

Du kan også gjøre Jonas litt grønnere og mer sosialistisk, hindre oljeboring utenfor Lofoten eller gi velferdsprofitører en litt vanskeligere hverdag, om det er avgjørende for deg. Du kan få en regjering som skyter flere ulv og tvangssammenslår færre kommuner, om du heller vil ha det. Da velger du rett og slett et av Støres støttepartier.

Eller du kan gjøre Erna litt grønnere, mer kristen eller innvandringskritisk. Er du borgerlig, men spesielt opptatt av miljø og mellomstore bedrifter, spesielt glad i familieverdier og kontantstøtte, eller sterk motstander av dusteforbud og høye bilavgifter, finnes det et parti for deg.

På denne måten handler valget selvsagt også om sakene, altså om innholdet i politikken.

Over litt tid vil det også bety noe hvem som sitter i regjering, fordi samfunnsutviklingen etter hvert vil bære stadig større preg av det.

Noe er i gjære, også her i Norge, tror jeg.

Etter å ha fulgt denne valgkampen relativt tett, synes jeg likevel at det er noe viktig som ikke fanges opp av denne måten å tenke på.

Valgforskere og politiske kommentatorer får ha meg unnskyld. Det kan godt være at dere har gode svar allerede.

Men jeg tror vi går glipp av noe viktig nå, om vi ikke tar oss tid til denne runden med refleksjon når støvet etter hvert legger seg her.

Det har skjedd såpass mange ting de siste ukene, at det kan være vanskelig å holde hodet klart. Og det vil skje mye også de neste ukene, som vil gjøre det nesten like krevende å skjære gjennom støyen.

Men noe er i gjære, også her i Norge, tror jeg.

Og det handler ikke bare om konkrete politiske løsninger, ikke om forskjeller mellom det partiene sier at de vil gjøre om de får makt, selv om dette altså er viktig nok.

Dette har rett og slett ikke vært en konkurranse om å komme med de beste svarene på samfunnets utfordringer eller presentere de mest overbevisende visjonene for framtidas Norge, men et spektakulært uttrykk for en slags kollektiv forvirring i møte med noen potensielt svært omfattende endringer i samfunnets grunnleggende konfliktmønstre.

Når selv Gro Harlem Brudtland mener at folk har vansker med å se forskjell på de to statsministerkandidatenes prosjekter, og det i en del kretses tiskes og hviskes om at det hadde vært deilig med en storkoallisjon mellom Ap og Høyre, lever vi i tider der etterkrigstidas hovedmotsetning vitterlig er under press.

Det mangler heller ikke på forslag til hva som kan erstatte eller supplere den. I seg selv er det et tegn på at noe er i ferd med å skje.

Her er fire varianter, som alle har vært fremme i valgkampen: Åpen/lukket, grått/grønt, ansvarlig/uansvarlig eller sentrum/periferi.

Kanskje er ingen av disse beskrivelsene klokkerene treff, men de kan utgjøre utgangspunkt for videre diskusjon når valgresultatet foreligger.

Sånn jeg ser det, bør vi ikke gi slipp på det med en gang.

Jeg har ikke skrevet dette for at det skal bli lettere for deg å ta et valg på mandag, men for å gjøre det litt mindre sannsynlig at vi glemmer denne siste måneden straks valgkampen er over.

Sånn jeg ser det, bør vi nemlig ikke gi slipp på det med en gang.

Da har vi nemlig ikke forstått hva dette også handler om.

Kommentaren er først publisert på Agendamagasin.no 09.september

Annonse
Stemmer
Populært