Seierherrenes historie

Vi gjetter på at det hersket fred i Jonas Gahr Støres sinn hva gjaldt han politiske fremtid julen 2016.

Arbeiderpartiet hadde 36,1 i snitt på meningsmålingene. Arbeiderpartiet gjør det bedre i valg enn på meningsmålinger, var mantraet fra statistikerne.

Første nyttårsdag led han seg kanskje gjennom nyttårstalen til Erna Solberg, irriterte seg over den jevne, bergenske stemmen, pjattet om at «de eldste skriftlige spor av navnet Norge er fra slutten av 800-tallet. Vel, faktisk ikke fra Norge, men fra England», og kanskje fant han en glede i at til neste år ville det være hans tur til å pjatte.

La oss gå opp den løypa han fulgte i valgkampen. Først snakket han om den økonomiske svartedauden som feide inn over landet, og salvelsesfullt etterlyse han handlekraft fra Erna Solberg, før han igjen hamret løs på Siv Jensens uansvarlige pengebruk, og hvis det fantes noen keynesianere igjen i stortingsgruppen hans, så burde de kanskje ha fortalt ham at hvis Jensen brukte penger som en full sjømann, da ville ikke nedturen bli verken dyp eller langvarig, men disse holdt tydeligvis kjeft.

Han tok ferie med fallende målinger, men kunne fortsatt være optimist. Ifølge Norsk Regnesentral (se faktaboks om resultatene deres) var det 95 prosent sannsynlighet for at han ville vinne valget.

Han beholdt troen.

Sent i juli var han 100 prosent sikker på at han ville bli statsminister. Dog: Mennesker som sier at de er 100 prosent sikre, er ofte livredde.

Nå er vi her. I 5 prosent verdenen. Det som bare kunne skje i ett av tyve valg skjedde.

Støre er nå 100 prosent sikker på at han fortsetter som partileder.

Hvorfor det gikk så galt

Vi overøses med forklaringer om hva som gikk galt. Magnus Marsdal, leder for den radikale tankesmien Manifest, mener at Støre ble Clinton, mens det var Vedum som ble Bernie Sanders. Lars Johnsen, leder for Transportarbeiderforbundet og Rødt-medlem, mener at Arbeiderpartiet er blitt for like Høyre. Hanne Skartveit, politisk redaktør i VG, sier at velgerne ikke kjente seg igjen i Arbeiderpartiets fortelling om Norge og Kjersti Stenseng, partisekretær i Arbeiderpartiet, sier at Arbeiderparti-velgerne ikke nådde ut med budskapet sitt.

Vi kan legge til vår mening, vi kan si at vi tror at Arbeiderpartiet bommet helt på storyen, de ville drive valgkamp mot en krise, men skrek om en brann ingen andre så. Og de ville som vanlig ikke snakke om innvandring, men når alle andre snakket om innvandring så ble det vanskelig, og de gikk inn i valgkampen med flinke, nerdete, tåkete, men intelligente Jonas.

Men når han plutselig fikk et mer ubønnhørlig søkelys på seg, da gikk det ikke så bra. Og der man før hadde sett en dannet intellektuell, så man nå en vestkantbølle som avbrøt en kvinne, statsministeren, så selvhevdende som bare enkelte menn fra Oslo-Vest kan være. Det hjalp ikke at han hadde trent på ikke å være tåkefyrste, for det ble bare nok et eksempel på at man skal være ytterst forsiktig med å løse problemer, for man risikerer å skape et nytt, større problem.

Vel ble Støre mer konsis, men heller en intellektuell, tåkete, snill fyr, enn en konsis bølle. Især en bølle hvis vaktmester leier inn svart arbeidskraft, og «alle» har brukt eller arbeidet svart, men alle har ikke en brygge som må repareres med tjuvlånt lekter, eller egen vaktmester, eller arvede fondsandeler i britiske hedgefond, eller eiendomsinvesteringer sammen med Stein Erik Hagen, eller en bestevenn ved navn Knut Brundtland som kostnadsfritt kan selge alt sammen.

Man er da sine venners venn, selvfølgelig er man det.

Les også: – Kritikken fra Ap var en gavepakke. Jeg hadde ikke trodd de skulle bite så lett på

Ikke la deg lure av innpakningen

Vår forklaring er bare enda en mening, og etter en valgkamp er vi rett og slett kvalm av meninger, selv våre egne, og det er gøy å lese om Giskes uvenner som mener at tapet var Giskes skyld, og Giskes venn, Tore Sandvik, som mener at nå må enhver sten endevendes, eller Thorbjørn Jagland som gir konspirasjonsteorier et ansikt ved å hevde at det var forsinkede artikler, drittpakker, i pressen som felte Støre. Det er bare meninger alt sammen, reptilhjerner som fyrer løs med det de har for å bekrefte det de tror de vet.

SPINNDOKTOR MED ØKENDE MARKEDSVERDI: Ida Holen har noe av æren for SVs valgsuksess. Foto: SV

Den tunge jobben med å evaluere tallene, telle, virkelig vurdere, analysere, den krever noen doktorgrader, den har ikke begynt ennå, så hva kan vi gjøre imens?

En mulighet er å snakke med noen av seierherrene. De skriver som kjent historien, og når man hører hva seierherrene gjorde, er det kanskje enklere å forstå hvorfor partier som Ap og Krf tapte?

Hun sier at SV valgte fokus tidlig. Tre temaer: Klima, fordeling, skole. Deretter valgte de å utvikle politikken. De bygde faktabanker, skrev kronikker, og kom med forslag i Stortinget, og så utviklet de organisasjonen. Alle førstekandidatene til SV kunne disse temaene, hele partiet trodde på disse sakene. Vi er et lite parti, vi får begrenset plass, snakker vi om for mange temaer, legger ingen merke til oss.

Hun heter Ida Holen. Hun er politisk rådgiver for Audun Lysbakken.

Inntil juni ifjor var hun rådgiver i First House. Du vet det selskapet hvor tidligere Arbeiderparti-topper gikk sammen med broren til Mette-Marit for å tjene seg rike på politisk kunnskap og nettverk. Hun er en slugger. Ikke la deg lure av den nette, blonde innpakningen. Hun er rå, hun er tøff, sier en kilde i SV.

Les også: Verdens kjekkeste fange dater milliardær-arving

Bedre kort på hånden

Hun sier at hun ikke gidder å stille på noe intervju hvor det skal bli fremstilt som om det var hennes fortjeneste at det gikk så bra med SV. Det var det ikke. Selvfølgelig ikke. Hun har spilt en liten rolle på et suverent lag. Laginnsats. Det var SV i denne valgkampen. SVere brant for sakene, organisasjonen glødet, nå skulle de reise kjerringa.

Han sier at Arbeiderpartiet hadde et mål i denne valgkampen , det samme målet de har hatt i alle foregående valgkamper: Ta innvandring av agendaen. Han sier at han forstår hvorfor de valgte den strategien. Den har fungert tidligere, det ble et forlik i asylpolitikken i Stortinget, og tilstrømningen har bremset opp.

Men FrP hadde enda bedre kort på hånden. 20 prosent av befolkningen hadde innvandring som sin viktigste sak. Og så vil ikke det største partiet ta i temaet. Det ga dem et enormt rom.

Les også: Listaug til angrep på teolog

(Saken fortsetter under)

SPINNDOKTOR MED ØKENDE MARKEDSVERDI: Espen Teigen har noe av æren for FrPs valgseier. Foto: Ivan Kverme

Ønsket å bevisst provosere

24 år gamle Espen Teigen er politisk rådgiver for Sylvi Listhaug , han var også førstekandidat for FrP i Nord-Trøndelag, men ble ikke valgt, selv om FrP klarte å få 11 prosent i dette tradisjonelt røde eller grønne fylket.

Vi sier at hvis vi hadde vært Arbeiderpartiet så ville vi lansert en reform av asylpolitikken, samtidig som vi ville satset på en raus integreringspolitikk, og massiv bistand til flyktninger i utlandet. Vi ville gjort det senest fire måneder før valget. Da ville FrP blitt spilt matt.

Han sier at det ville ikke ha hjulpet. Uansett hva Ap hadde foreslått, så ville de gått lengre. Uansett hadde de kuppet debatten. Hvis man vil gjøre noe med noe, så støtter man dem som vil gjøre mest. Ap hadde ikke noe valg. Det de måtte forhindre, var at Ap lyktes med å ta det av agendaen.

Hvordan gikk de frem for å gjøre det?

Han sier at de gjorde det på ihvertfall tre måter. Den første måten var at de hadde forslag Stortinget som de andre gikk imot. Dermed ville de kunne si at de andre hadde stemt ned forslag om innstramninger mot familiegjenforening og nikab. Da ville de dessuten få debatten til å dreie seg om fremtiden, hva man skal gjøre, ikke hva man har gjort. Der har han vært helt religiøs internt. Valg vinnes på hva man skal gjøre, de vinnes ikke som takk for god innsats.

For det tredje ville de provosere. De ønsket at media, og de sedvanlige bjellesauene – NOAS, Ingebrigt Steen Jensen, Anders Heger, Sven Egil Omdal, Antirasistisk Senter – skulle bli provosert, slik at innvandring ville bli debattert. Enkelte av provokasjonene var bevisste. Noen spontane.

Et eksempel på det siste var imamsleiker-kommentaren til Listhaug om Hareide. Den var spontan, og et resultat av sinne. Stort sett mister Listhaug aldri roen, men da ble hun rett og slett irritert. Godhetstyrann, er et eksempel på en vellykket provokasjon.

Les også: Erna Solberg: Ingen grunn til å si at nordmenn er blitt kaldere

Hvordan få fokus bort fra svake saker

Han trekker frem flere vellykkede stunt i valgkampen. Turen til Sverige for å lære. Det var en valgkamp, sier vi. Alt man gjør når det nærmer seg valg har selvfølgelig et element av valgkamp i seg, men hele pressen ble med. Absolutt alle, sier han, da er det lett å hive seg med for å kritisere også, sier han. Eller debatten med Islam Net hvor lederen ikke ville håndhilse på en norsk statsråd fordi hun var kvinne. Det er enkel debatt å vinne.

Hun sier at det hos SV var helt bevisst at man ikke ønsket å gå i polemikk med Listhaug. Det Listhaug ville ha var at debatten skulle dreie seg om innvandring, men isteden ville SV bare fortsette å snakke om miljø, om skole og om fordeling.De ville gjerne diskutere integrering, men ikke med utgangspunkt i Listhaugs premisser.

Han sier at for FrP så var det ikke bare viktig å snakke om innvandring for å snakke om innvandring, men også fordi hvis debatten handlet om innvandring, så ville den ikke handle om temaer hvor FrP har lavere troverdighet som klima eller fordelingspolitikk.

Les også: Elektrisk MINI skal skille seg ut

Det gikk nesten for lett

Vi sier at det var kanskje også viktig å snakke om innvandring slik at kjernevelgerne , ikke ble sittende på gjerdet, slik de gjorde ved lokalvalget i 2015, og hvor mange innvandringsmotstandere var skuffet over FrP.

Han sier at det kan nok også være et poeng. Han sier at alle nå snakker om at tradisjonelle medier fortsatt er viktigere enn sosiale medier. Han tror ikke helt på det. Hvis noen ringer deg og spør hvor du henter informasjon ifra, så svarer du ikke Facebook, du sier aviser eller valgprogrammer eller tv-debatter. Men i virkeligheten scroller veldig mange nedover facebookfeeden sin, og det er en ekstremt viktig kanal. Før ville en negativ nyhet måtte få stå uimotsagt, nå kan man angripe den, få informasjon til troppene, slik at de vet hva de skal si når naboen snakker om «hu derre Listhaug».

Vi spør henne om Arbeiderpartiet. Hun vil ikke mene for mye om Arbeiderpartiet, vil hverken hovere eller fremstå som en bedreviter.

Han sier at han er overrasket over hvordan alle gikk på de provoserende limpinnene deres. Igjen og igjen. Det gikk nesten for lett.

Les også: Willoch: Frp kan takke Ap

(Saken fortsetter under)

Norsk Regnesentrals prognose versus resultat

Debatten om Listhaugs fremtid

Vi spør om de har gått for langt. Vant Listhaug valget for de borgerlige, men samtidig har hun gjort seg uspiselig for Krf, og dermed kan ikke regjeringen leve hele fireårsperioden?

Han sier at visst vant Listhaug, og FrP, valget for de borgerlige. Det er han helt sikker på. Hadde FrP fått tre prosentpoeng mindre, ville de borgerlige tapt valget. At Venstre kanskje går i regjering, er takket være Listhaug. Han ser at mediene forsøker å skape en debatt om Listhaugs fremtid, men det er en mediedebatt. Ikke reell.

Han sier at samtidig som at de skulle fremstille Listhaug som tøff og handlekraftig, så ville de også fremstille henne som myk og moderlig. En som var opptatt av innvandring fordi hun var bekymret for fremtiden for sine barn. Derfor stilte hun opp til ammebilder i Se og Hør.

Og det fungerte?

Ja, det gjorde jo det, sier han, det gjorde jo det.

Les også:

Hareide: Å ta klimaendringene på alvor er et kristent verdispørsmål

Trond Giske før valget: Åpenbart at Erna ikke lenger er sjefen

Saken er opprinnelig publisert i Finansavisen