Skjebnedag for EU 23. juni:Det er sankthans. Nå går Storbritannia mot mørkere tider

– Uansett hvordan vi stemmer, blir det harmageddon.

Nyhetsankeret Samantha Simmonds i den britiske tv-stasjonen Sky News trakk frem den urkristne forestillingen om dommedag, da hun på et møte i Oslo nylig beskrev det stygge debattklimaet foran dagens historiske begivenhet:

Folkeavstemningen i Storbritannia om de skal forbli i EU eller melde seg ut – British exit, populært kalt Brexit.

Begge sider har beskrevet motpartens alternativ som katastrofe.

Folkeavstemningen blir holdt på årets lyseste dag. Sånn sett blir det som Simmonds påpekte, mørkere tider enten det blir ja eller nei til Brexit.

Men blir det dommedag i politikk og økonomi?

På Brexit-siden finner du alt fra rasistiske nasjonalister, som drapsmannen som tok livet av Labour-parlamentarikeren Jo Cox, til fattigfolk og arbeidsfolk som blir tapere i kampen om boliger og jobber nederst i hierarkiet, på grunn av mange EU-innvandrere.

Andre på Brexit-siden er opptatt av demokratiet og selvstyret.

– Det var ikke denne stadig mer overnasjonale unionen britene ble invitert til å stemme over i 1973. Vi foretrekker å bli styrt av vårt valgte parlament, sa en britisk næringslivsleder i et multinasjonalt konsern til meg forleden.

The Establishment – alt fra statsminister David Cameron til EU-ledere, IMF og andre størrelser advarer om økonomisk krise, nedgang i handelen og svekket britisk pund hvis britene stemmer for å forlate EU.

«Prosjekt hat» kalte Londons borgermester Sadiq Khan de stygge sidene av Brexit-kampanjen.

«Prosjekt frykt» blir EU-tilhengernes kampanje kalt. Nesten ingen EU-vennlige politikere utenom skottene har sagt noe pent om EU. Men prøvd å overbevise befolkningen om at alternativet er enda verre, ikke minst for økonomien.

Her hjemme har det heller ikke manglet på skrekkscenarier i tilfelle det blir flertall for Brexit.

For Brexit vil ifølge en bråte medieoppslag ramme langt flere enn Storbritannia.

Norske fiskere vil bli skadelidende når salg av hyse til de britiske øyer stopper opp og opphentingen av norsk økonomi vil bli forsinket ett år, slik eksperter hevder i vår egen avis bare de siste dagene, og så videre.

Verden vil bli rammet: Statsminister Erna Solberg slår fast at Brexit vil bety en svekketverden med mindre samarbeid og mer skadelig nasjonalisme. Ja, en britisk utmelding vil svekke mulighetene til å oppnå FNs mål om en bærekraftig verden innen 2030.

Storbritannia vil miste kredittverdighet, deres eksport vil stupe og pundet svekke seg. Litt selvmotsigende for vanlig økonomisk teori er det, å ikke nevne at svekket pund tvert imot vil styrke britenes konkurranseevne, og altså motvirke det fæle handelstapet de for øvrig blir spådd.

Under det hele ligger en tanke om at handel stort sett kan skje med land vi – og britene – er villige til å underkaste oss lovene til.

Og da nærmer vi oss spørsmålet om hvorfor svartmalingen har vært så påtrengende også for norske politikere og medier.

Det er selvsagt viktig å analysere mulige virkninger av et så stort spørsmål som at EUs tredje største økonomi river seg løs. De politiske ringvirkningene for EU kan bli store – på godt og vondt.

Og uro på aksjemarkedene, i en verden der børsmeklere er politikkens yppersteprester, blir det trolig.

Men blir det varig nedgang av at Storbritannia blir selvstyrt? Det spørsmålet blir ikke kjølig vurdert, heller ikke her på berget.

EØS-avtalen ligger bakom det hele. Tenk om det skulle vise seg at et alternativ til EØS-avtalen er mulig! Stortingsflertallet, som til enhver tid har EU-medlemskap som ønske, har til nå klart å «vedta» at det ikke finnes noe alternativ - bortsett fra EU-medlemskap.

I motsetning til sveitsernes egne vurderinger konstaterer stortingsflertallet at vår EFTA-partner Sveits, som ikke ønsker en EØS-avtale med automatisk overtakelse av EUs markedslover, har det skikkelig ille i sitt avtaleforhold til EU.

At de også har noen åpenbare fordeler, som selv å bestemme mer i eget land og få lov til å ha sitt eget finanstilsyn, forklares med at Sveits er så sterke og så annerledes. Og stortingsflertallet går aktivt imot å utrede alternativer til EØS.

Storbritannia er definitivt forskjellig fra og sterkere enn Norge.

Men enn om det åpnet seg enda en demonstrasjon av at utflagging av lovgivning til Brussel ikke er en forutsetningen for å handle relativt friksjonsfritt med EU-land, eller årsak til at næringslivet ønsker å importere og eksportere?

Tenketanken med det liberalistisk-inspirerte navnet Adam Smith Institute har skrevet en rapport med påstand om at globale organer «dreper verdien av EU-medlemskap» og EØS-avtale.

Rapporten påpeker at mye av det lovverket som utformes i EU, er gjennomføring av et omfattende nett av internasjonale avtaler.

Kort og godt at mange av standardene og reglene som gjelder i EUs indre marked, også finnes utenfor det, og at handel til og fra det indre markedet ikke får naturlige hindre av betydning.

Storbritannia sitter rundt bordet i utformingen av EUs interne lovverk nå, men har ikke en selvstendig stemme i internasjonale organer, påpeker tenketanken.

Internasjonalt er det gjerne EU-kommisjonen som forhandler, etter diskusjoner på bakrommet der 28 EU-land kompromisser seg frem til EUs posisjoner. Instituttet resonnerer som så at Storbritannia vil ha en langt høyere stemme i utformingen av internasjonalt avtaleverk som deretter blir til nasjonale lover, hvis britene selv fikk delta i forhandlingene.

Norge er derimot med rundt bordet i den omfattende listen av WTO og utallige andre internasjonale organisasjoner, påpeker rapporten.

Men mindre enn 8 prosent av EUs genuint egenproduserte lovverk når Norge, som har frihandel, men ikke deltar i den politiske unionen, skriver Adam Smith Institute.

Hevnen er søt: I diskusjonen om Brexit blir EU ofte beskrevet som en hevngjerrig union som vil straffe land som bryter ut fra deres herredømme med elendige handelsvilkår.

Er det fakta eller følelser?

EU-forskere, blant annet ved Arena senter for europaforskning ved Universitetet i Oslo, fremholder ellers at EU er verdensmestre i å finne løsninger på tilsynelatende uløselige dilemmaer.

Vil det som står øverst på agendaen for et kriserammet EU, være å forverre handelen med Storbritannia mest mulig, dersom det usannsynlige skulle skje at det blir flertall for Brexit?

Eller er det mer sannsynlig at begge parter vil ha et høyst pragmatisk behov for å gjøre det beste ut av den nye situasjonen?

Vil næringsaktører som den ene dagen ønsker å importere elektrisk drevne taxier fra Coventry, den neste dagen miste interessen fordi britene ikke ville være med i klubben lenger?

Og rent nøkternt sett: Hvor stor er forskjellen på de globale handelsvilkårene avtalt i WTO og andre organer, og dagens vilkår?

Dette er blant spørsmålene briter og andre ikke har satt seg rolig ned for å drøfte før stemmelokalene stenger i kveld og en lang, spennende natt tar til.

Skjebnesvangert: I Dagens næringsliv skriver kommentator Kjetil Wiedswang om skumle, høyrenasjonalistiske strømninger som rir Europa.

En britisk EU-utmarsj vil styrke den politiske posisjonen til de verste politikerne i verden, ifølge Wiedswang.

Uansett utfall av folkeavstemningen, er problemstillingen han tar opp, mistroen til EU og elitene inkludert ekspertene, verdt å ta opp i etterkant.

Hvorfor har det blitt sånn at kritikk av EU- og elitestyring i så stor grad blir overlatt til høyrenasjonalister?

I Norge har vi riktignok et Nei til EU som på et helt annet nivå tar opp debatten.

Men er det ikke på tide at også etablerte partier og eliter på venstre- og høyresiden reiser spørsmålet:

I hvilke europeiske land har befolkningen ved sine parlamentsvalg blitt bedt om å ta stilling til å overføre stadig mer suverenitet til overnasjonale EU-organer?

Er det på tide i post-brexittider at edruelige krefter sørger for å ta eierskapet fra høyrenasjonalistene, i spørsmålet om hvor mye makt eliter ønsker å avgi fra landenes folkevalgte organer - relativt frikoblet fra folket?