Skuespilleren og samfunnsdebattanten Lars Andreas Larssen døde onsdag, 78 år gammel. Larsen var blant annet kjent som skuespiller, samfunnsdebattant og fredsaktivist. Foto: NTB scanpix.
Kjære Lars Andreas. Takk
En personlig beretning om det første møtet med den nå avdøde skuespilleren.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
NEKROLOG: Jeg husker en gang på begynnelsen av nittitallet, jeg var 18 år og lagde skoleavis med min gode venn Gard.
Vi var helt ferske i gamet, ingen av oss hadde skrevet særlig mye før, men nå stod vi ved inngangen til et scoop, helt i grenseland av hva to unge skoleavisjyplinger kunne prestere. Vi skulle intervjue Lars Andreas Larssen, kronisk nordlandspatriot og tidligere elev ved Sortland Videregående Skole, skolen vår.
Det var ikke fritt for ærefrykt og angst. Ville spørsmålene våre være gode nok? Ville ordene våre henge på greip? Ville vi klare å holde følge med den kjente teatermannen som hadde sagt ja til å møte oss, men som var kjent som en verbal mitraljøse. Det var vårt første skikkelige intervju. Vi satt på hotellet på Sortland og slukket frykten med en pose sure heksehyl mens vi gjennomgikk spørsmålene vi skulle stille.
Så stod han plutselig der. Rett foran oss. Lars Andreas Larssen. Smilet hans fylte rommet, og hans første spørsmål var et avvæpnende "ska dåkker ha cola, gutta?".
Jeg husker at vi takket ja til cola. Lars Andreas Larssen betalte. Og snakket. Jeg husker han snakket utrolig mye, men alltid med engasjement, entusiasme og ærlig oppriktighet, mens han innimellom stilte spørsmål tilbake. Det var ikke bare monolog. Det var dialog, kommunikasjon. Han så oss. Pennene våre fløy over arket.
Noen dager senere ringte Lars Andreas Larssen hjem til meg for å høre hvordan det gikk med intervjuet. Han var redd det kunne være utfordrende å lage intervju med en fyr som snakket så mye. Jeg tenkte at nå kommer han med gull igjen, og ba ham vente litt mens jeg ba moren min hente en penn.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Intervjuet med Lars Andreas Larssen var undertegnedes første intervju, og mye av grunnen til at journalistkarrieren ble valgt. Foto: Privat.
Lars Andreas Larssen ble stille lenge. Så utbrøt han "DU SKA FA*N IKKJE BRUK MOR DI SOM SLAVE!" - etterfulgt av en latter som fylte hele telefonlinja fra Oslo til Sortland.
Jeg husker jeg fortalte Gard om opplevelsen rett etterpå. At Lars Andreas Larssen hadde ringt meg opp for å høre hvordan det gikk med intervjuet, at han hadde gitt ros, men også gitt konstruktiv tilbakemelding om vårt forhold til våre foreldre.
Var det altså slik det var å være journalist? Vi var usikre, men optimistiske. Da intervjuet stod på trykk i skoleavisa få uker etterpå var overskrifta "Æ FØLE MÆ SOM EN SORTLENDING".
I dag er Gard redaktør i Bergens Tidende og jeg selv har en super jobb i ABC Nyheter. Overskrifta vi valgte den gang ville kanskje ikke vært den samme nå. I årene som har gått har vi lært, erfart og opplevd, kanskje blitt litt mer tabloide.
Artikkelen fortsetter under annonsenMen jeg tror jeg snakker på vegne av oss begge, når jeg sier at vi aldri har opplevd et like takknemlig intervjuobjekt som Lars Andreas Larssen. Jeg tror det var han som plantet frøet, den gangen for 20 år siden, en ettermiddag ved bordet i det som i dag er Saabyes bibliotek på Sortland Hotell. Jeg tror både Gard og jeg skjønte det den gangen: Vi, vi skulle bli journalister.
Så kjære Lars Andreas. Takk.
Les også: Skuespilleren Lars Andreas Larssen er død
