«Moren min heter Grete Faremo. På fredag trodde jeg hun ble drept.»

Så smalt det og vi evakuerte. Det var ille nok i seg selv, før det slo meg at vi jobber rett ved regjeringen. Noen har faen meg bombet regjeringen! Det var alt jeg klarte å tenke før jeg kom på at det var fellesferie, sommertid og at mamma ikke var på jobb, og før det slo meg at Forsvars-departementet uansett ligger på Grev Wedels plass.

Se video fra Oslo S her

I noen sekunder var mamma død. Nå har en eller annen gal terrorist sprengt henne i fillebiter, tenkte jeg. Hvorfor vil noen sprenge moren min i fillebiter?

Lindh-effekten

Av alle mulige bisarre karrierevalg vi mennesker kan gjøre, valgte min mor tidlig å bli politiker. Eller, man velger vel ikke selv å bli politiker, men håper heller at andre skal velge deg som det.

Da jeg var to år gammel ble hun følgelig utpekt som bistandsminister, etter det justisminister, for så å bli olje- og energiminister. Og nå er hun altså forsvarsminister.

At min mor er en offentlig person er et faktum jeg har levd med hele livet, noe jeg verken har tenkt så mye over eller trengt å forholde meg noe særlig til.

For som Stoltenberg i løpet av de seneste dagene har gjentatt så uendelig mange ganger: Norge er et åpent demokrati. At politikere og andre mennesker i utsatte stillinger skal få vandre fritt, er en selvfølge.

Lindh-effekten

Da den svenske utenriksministeren Anna Lindh ble knivstukket på kjøpesenteret NK i Stockholm i 2003 var jeg 15 år gammel.

Min mor har ofte fått kallenavnet «jernkvinnen» slengt etter seg, noe min far og jeg til tider egentlig har funnet ganske festlig og passende. Hun er unektelig både hard og bemerkelsesverdig objektiv til det meste og de fleste hun forholder seg til.

Dagen Lindh døde på operasjonsbordet, 11. september 2003, var faktisk en av de første gangene jeg tror jeg har sett henne gråte, sett bort fra ved min bestefars bortgang.

Den gangen skjønte jeg ikke hvorfor hun ble så beveget, og det stresset meg. Hun kjente jo ikke Lindh så godt!

Først på fredag, da jeg løp ut av Dagsavisens lokaler, fullstendig overbevist om at mamma var i regjeringsbygget, og om at bomben eller hva det nå var som hadde skapt det forferdelige kaoset hadde tatt henne, gikk det opp for meg at det ikke bare var Lindh sin faktiske død hun gråt over den gangen. Hun gråt fordi hun visste at noe hadde endret seg.

Først på fredag, da jeg løp ut av Dagsavisens lokaler, fullstendig overbevist om at mamma var i regjeringsbygget, og om at bomben eller hva det nå var som hadde skapt det forferdelige kaoset hadde tatt henne, gikk det opp for meg at det ikke bare var Lindh sin faktiske død hun gråt over den gangen.

Hun gråt fordi hun visste at noe hadde endret seg. Virkeligheten, trusselbildet, for svenske politikere hadde endret seg, og innerst inne tror jeg hun skjønte at det kun var et tidsspørsmål før det samme kom til å skje her i Norge.

En ny morgen

Verken bomben eller massakren på Utøya er mulig for meg å fatte. Det rent fysiske, at bygg er rasert og over 70 mennesker drept, kan jeg på mange måter forholde meg til, på tross av at det er grusomt.

Omfanget av katastrofen, betydningen den vil få for vårt samfunn og tragediens bakenforliggende årsak er derimot umulig for meg å få grep om. Ofrene er et tall, Grubbegata er en adresse, smellet var en bombe. OK.

Men kjedeeffektene av disse kyniske fakta er umulig å ta inn over seg. Stemmer det? Drepte én mann virkelig 68 mennesker med egne hender, samt åtte til med en bombe? Det går ikke opp.

Faktaene er grusomme nok i seg selv, men i tillegg har noe endret seg for vår grunnleggende virkelighet. Min virkelighet, på mitt eget banale, følelsesmessige nivå, er at noen prøvde å drepe moren min. Noen plasserte en bombe utenfor et bygg vedkommende visste at hun befinner seg i til daglig, og håpet at hun skulle dø. Hun var åpenbart langt fra det eneste konkrete målet, men hun var ett av dem. Hvorfor vil noen drepe moren min?

Mamma var justisminister under Gro Harlem Brundtland, eller Landsmorderen som mannen uten navn kalte henne. Den gangen bidro hun til å styrke det han hatet aller mest: multikulturalismen.

På det tidspunktet var det justisministeren som hadde ansvar for asylpolitikken, og på tross av at mamma av mange ble oppfattet som beinhard når det kom til innvandringsspørsmål, ga hun også oppholdstillatelse til mange av dem attentatmannen ville ha ansett som kulturelt «upassende».

På grunn av hans perverse handlinger må moren min nå ha et ukjent antall livvakter og følgebil rundt seg, både natt og dag. Det er noe nytt. Det er noe nytt at da vi skulle ta oss litt luft på lørdag formiddag, ble vi holdt med selskap av både bil og livvakter, på tross av at vi aldri var mer enn 500 meter hjemmefra.

Det er et selskap verken hun eller vår familie ønsker. Det er svært ubehagelig å se og virker som en konstant påminnelse om at noen vil skade eller i verste fall drepe moren min. Det er hennes virkelighet.

Og igjen står sinnet

Den styggeste biten av verden har kommet til lille Norge. Den biten der både tilfeldige og offentlige meningsbærere står i fare for å bli utsatt for attentater med grunnlag i politisk ekstremisme.

Selvsagt gjaldt dette også før fredag, men det virket så usannsynnlig, så fjernt. Nå er ord blitt til handling, og handling snakker som kjent mye høyere enn ord.

Jeg skulle ønske at Norge kunne forbli det relativt uskyldsrene, naive landet vi en gang var, men det går ikke. Dermed er ikke livvakter lenger noe som kun trengs ved store arrangementer, men noe som plutselig må inkorporeres i dagliglivet til både min mor og veldig mange andre. Og jeg hater det.

Jeg er glad jeg ikke bor hjemme nå. Jeg er glad jeg slipper å vokse opp med det i bakhodet.

Men mest av alt er jeg ubeskrivelig lei meg for det som har skjedd. Og selv om alle oppfordres til å vise kjærlighet til hverandre, til å vende det andre kinn til, er jeg sint.

Han som for alltid skal forbli navnløs har frarøvet meg og alle andre vår barndoms uvitenhet. Jeg ønsker den så veldig gjerne tilbake.

Artikkelen sto opprinnelig på trykk i Dagsavisen 26. juli 2011