PLATE: Tingsek: «Restless Soul» (Bonnier Amigo)Praktfull soul

(ABC Nyheter):Liksom Prince er svenske Tingsek en artist som vil gjøre det meste på egenhånd. Han spiller selv gitarer, keyboards, trommer, pedal steel og produserer fra sitt eget studio hjemme i Malmø. Musikalsk leverer han sofistikert soul og pop på Malmø-vis.

Tingsek er en artist som henger over instrumenter og innspillingsutstyr til det kommer - om det så må gå 24 timer i ett strekk.

Svart rytmikk og sofistikert soul

Mange ble kjent med Tingsek første gang da han var en av de utvalgte partnerne Ane Brun sang duetter med da hun slo igjennom i Stockholm. Den snart 31 år gamle svensken tilhører samme musikkmiljø i Malmø som populære Timbuktu. De har til og med bandet Kamraterna sammen.

Men om det er aldri så mye svart rytmikk og sofistikert soul på Tingseks fjerde album, er bakgrunnen hans fra til dels glimrende americana-band som Loose Goats og Ben. Dette med å være en singer/ songwriter i sjelen, en som konstant strever med sitt personlige uttrykk, kom tidlig inn i Martin Tingseks liv.

Med «Restless Soul» har Tingsek gått gjennom et nøyaktig ni måneder langt svangerskap. Og det er først nå det virkelig begynner å lukte fugl av karrieren hans. Det er en meget elegant og fin soulplate du definitivt ikke skal la slippe unna. Tingsek søker et soul-uttrykk som kan minne om Stevie Wonder, men der både Wonder, Sam & Dave, Otis Redding og Aretha Franklin leverer full utblåsning av klassisk amerikansk soul, tar Tingsek det mer på innoverpust.

Blir bedre og bedre

«Restless Soul» er på en måte uslitelig og fremstår som bedre og bedre for hver avspilling. For det finnes en soul som er hvit. En soul som trives best i det dypeste høst- og vintermørket. Liksom en britisk John Martyn eller norske Thomas Dybdahl.

Akkurat som sin svenske kollega Salem Al Fakir er dette en soulplate som også gjenspeiler popmusikkens lekenhet og fortreffelighet. «Good vs Bad» er et fyrverkeriet av en poplåt, samtidig som reggae-beaten og den rytmiske fyrigheten får deg til å tenke på konsertopplevelser med Timbuktu.

«Something Special», «Stimulation Overload» og «Mother Earth» er praktfull novembersoul under en svak glødelampe. Og de nedstrippede følelsene i det akustiske gitarspillet på «Just Like That» eller Raphael Saadiq-soulen i «Coming Back To Yu» gjør at jeg får lyst til å melde flytting til Malmø.

For dette er Malmø-soul av ypperste merke!