Jens skryter med god grunn

I dag kom det nye tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) som viste at arbeidsledigheten falt fra mai til juli. Ifølge SSBs statistikk er det nå tre prosent av arbeidsstyrken som er uten arbeid. NAV lager en annen type statistikk der ledigheten har gått litt opp, men der prosentandelen nå er helt lik: 3 prosent arbeidsledige.

Dette er nesten sensasjonelle tall om man sammenligner med andre land. I det siste året – med den største økonomiske krisen siden krakket på 20-tallet - er det ikke mer enn et par titusener som er blitt ledige. Noen av de mange eksportbedriftene som permitterte folk i fjor høst og i vinter har nå startet produksjonen igjen. I tillegg har statlige krisepakker ført til at fallet i privat bygge- og anleggsvirksomhet nesten i sin helhet er blitt veid opp av økt vedlikehold på veier og offentlige bygninger.

Jens Stoltenberg har faktisk god grunn til å skryte, slik han gjorde i dag tidlig da han holdt et politisk foredrag i regi av tankesmien Civita. Stigende arbeidsledighet er vanligvis den siste og aller vanskeligste fasen i en finanskrise. Vi har unngått det meste fordi vi har stilt mye penger til rådighet for det private bankvesenet, fordi vi har sikret kreditt-tilgangen for mange bedrifter og fordi vi har latt kommunene og de store statsetatene bruke ekstra penger på vedlikehold.

Det politiske spørsmålet er om Stoltenberg har rett i sin påstand overfor den høyredominerte forsamlingen i Civita om at det er den sosialdemokratiske nordiske modellen som har gjort krisebekjempelsen så effektiv. Stoltenberg hevder at det er de nordiske tradisjonene med et tett samspill mellom myndigheter, bransjeorganisasjoner og fagbevegelse som har gjort det mulig for oss å svare så kjapt og presist på de utfordringene som kom med den internasjonale finanskrisen.

Opposisjonspartienes ledere vil svare at det er oljerikdommen som har reddet oss. Vi hadde og har penger på bok, og vi trengte ikke som andre land å låne for å lande krisen. Dermed kunne vi sette inn tiltak som monnet. Solberg og Jensen vil også si at de hadde gjort det enda bedre fordi de i tillegg ville ha gitt skattelettelser til bedrifter som slet med fallende priser og sviktende markeder.

Dersom de borgerlige hadde gitt store skattelettelser, ville det ikke ha vært særlig fornuftig. Det ville ha vært en lite målrettet metode for å motvirke krisen, og det ville enten ha ført til at man fikk mindre penger til vedlikehold av bygg og veier eller at man økte pengebruken – noe som igjen ville ha blitt problematisk når vi i årene fremover skal bruke relativt mindre oljepenger.

Det vanskelige med å vurdere rød-grønn politikk opp mot en alternativ borgerlig politikk, er at en Siv Jensen eller Erna Solberg regjering antagelig ikke hadde gitt så veldig store skattelettelser i sine krisepakker. Når man skal bekjempe en akutt krise, får embedsverket i finansdepartementet og Norges Bank stor betydning – det samme får toppene i de store næringsorganisasjonene NHO og Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH). Det er i stor grad deres prioriteringer som ble fulgt av Stoltenberg-regjeringen, slik de ville blitt fulgt av en hvilken som helst regjering.

Og da nærmer vi oss forklaringen på det særnorske fenomenet – nemlig at de som sitter med makt ikke får gjenvalg, selv om økonomien går så det suser. Det oppfattes som så lett å styre norsk økonomi. Man har pengene, og det er uansett embedsverket som styrer. Politikerne er bare henvist til å diskutere garnityret – om det skal være litt skattelette eller ikke på toppen av et økonomisk styringssystem der de aller fleste størrelser er gitt. Økonomisk styring, som er den aller viktigste politiske oppgaven, oppfattes som rimelig avpolitisert.

Så skal det understrekes at jeg her har forholdt med til en antagelse om hvordan folk oppfatter forholdet mellom politikk og økonomi. Jeg tror det må være slik, fordi det er vanskelig å forklare de siste norske valgresultatene på noe annet vis. Det er også vanskelig å forklare at de rød-grønne ikke har fått et større løft på meningsmålingene, etterhvert som det har vist seg at vi unngår det aller meste av finanskrisen.

Men jeg kan ta feil. Dagens meningsmåling viser at de rød-grønne kan vinne, og det er grunn til å minne om at Arbeiderpartiet faktisk steg på alle målinger i finanskrisens første fase. Det var først da man nådde det 30-prosentsnivået som partiet har holdt seg over siden.

Les også: - Tror ikke krisen er over

Og om Jens Stoltenberg skulle bli den store valgvinneren, er den mest nærliggende årsaken at han er blitt oppfattet som en trygg skipper i et opprørt økonomisk farvann.

Aslak Bonde er tidligere politisk journalist i NRK og Aftenposten. I dag dekker han norsk politikk som frittstående analytiker med egen spalte i Morgenbladet og Ukeavisen Ledelse. Han skal daglig kommentere valgkampen og Stortingsvalget i ABCNyheter.no. aslakbonde@politiskanalyse.no.