Dødens dilemma

Aktiv dødshjelp og eutanasi er to betegnelser på det samme og brukes primært om grensene for hva leger lovlig kan gjøre. Dersom Frps programpunkt om at aktiv dødshjelp ender som lovbestemt rettighet, vil helsevesenet få pålagt en plikt til å oppfylle den enkeltes dødsønske.

Den gjengse internasjonale definisjon av aktiv dødshjelp kan sammenfattes slik: Eutanasi består i at en lege tar livet av en sterkt lidende og evt. døende pasient som ber legen om det. Det er derimot ikke avklart hvilken tilstand pasienten må være i for å få utført eutanasi. Det blir i så fall opp til lovgiverne.

De fleste vil mene at det er en betingelse at pasienten har en sykdom som er uhelbredelig, og hvor lidelse ikke kan avhjelpes effektivt. Men det har for eksempel vært diskutert om det også er en forutsetning at pasienten er døende.

Englands mest kjente dirigent Edward Downes (59) og hans kone Jennifer (53) har begge latt seg avlive på en dødsklinikk i Sveits. Ingen av dem var dødssyke, men de var kronisk syke med diabetes og epilepsi.

Debatten om dødshjelp er aktualisert av Frp som på sitt landsmøte vedtok et benkeforslag om å innføre eutanasi i partiets program. Ut fra debatten og forklaringer etterpå, er det klart at en del tok utgangspunkt i situasjoner som løses av passiv dødshjelp, åpenbart i den tro at aktiv dødshjelp var nødvendig. Passiv dødshjelp innebærer at pasienten, evt. pårørende, i samråd med legene avslutter en behandling og at sykdomsforløpet går sin naturlige gang.

For de som var seg bevisst hva aktiv dødshjelp innebærer, var hovedtonen at dødshjelp er en naturlig forlengelse av den personlige selvbestemmelsesrett. I farten noteres det paradoksale i at ytterliggående liberalister påkaller staten til å utkommandere helsepersonell for å ta rekvirenten av dage.

Normalt bør prinsippet om selvbestemmelse tillegges meget stor vekt. Men ideen om selvbestemmelse er utledet av respekten for individets ukrenkelighet, altså av retten til liv. Retten til en død man selv fastsetter, er i konflikt med selve grunnlaget for individets integritet, nemlig livet selv.

Menneskers rett til å leve er en basal etisk standard, og samfunnets beskyttelse av denne retten er av avgjørende betydning for et trygt og godt samfunn. Det krever at det er et absolutt forbud mot å ta livet av mennesker.

Hensynet til et godt samliv mellom mennesker kan således sies å gå foran for hensynet til de sjeldne enkelttilfelle hvor legen mener å ha gode grunner til at utføre eutanasi. Få, ekstreme tilfelle skal ikke kunne uthule et absolutt forbud mot å ta liv.

Hvis man først bryter med dette idégrunnlaget, skulle det i og for seg heller ikke ha noen prinsipiell betydning hvilke skranker staten eller andre skulle sette for retten til å dø. Man overfører dødsbeslutningen til den personlige autonomi med de konsekvenser dette innebærer.

Det vil være en illusjon å tro at selvbestemmelsen i slike situasjoner er reell. Hvis eutanasi blir lovlig, vil mange lidende og døende pasienter ikke kunne unngå personlig å skulle overveie muligheten. Det er et spørsmål som er tungt å avveie og ta stilling til. Den lidende personen er i en meget vanskelig situasjon.

På grunn av angst, fortvilelse og kanskje følelsen av at være tilovers kan pasienten være i en tilstand hvor det ikke lenger gir mening å snakke om selvbestemmelse. Det er en situasjon hvor det bare kan være en meget lav grad av sikkerhet for at personens valg stammer ”innenfra” og ikke primært er resultat av et press utenfra, for eksempel fra leger, sykepleiere eller pårørende. Juridisk rett til å dø kan utvikle seg til å bli en sosialt følt plikt til å dø.

En rapport fra staten Oregon i USA, hvor aktiv dødshjelp er tillatt, viser at 55 prosent av dem som ville benytte seg av retten til aktiv dødshjelp, gjorde det fordi de ikke ville være til byrde for familien.

Frp har i flere debatter nylig lagt vekt på at legene bare skal ”assistere” ved å skaffe den dødbringende dose, sette opp drypp, hvoretter pasienten mekanisk kan utløse forgiftningen selv. En slik tilrettelegging vil etisk neppe kunne bedømmes annerledes enn hvor pasienten bruker stemmen for å iverksette avlivningen ved hjelp av andre. Ordningen ville kanskje gjøre det lettere å finne medvirkere, men ansvaret vil likevel være det samme.

Et annet ledd i argumentasjonen for at legalisere eutanasi er hensynet til å lindre lidelse. Motstandere og tilhengere av eutanasi er naturligvis enige om at lidelse skal avhjelpes og lindres. De er også i regelen enige om at en etisk aksept av eutanasi i det konkrete tilfelle som et minimum må forutsette at det foreligger en ekstraordinær lidelsesfull situasjon, som ikke synes å kunne bli avhjulpet på annen måte. Men lidelse er ikke en objektiv størrelse og derfor umulig å måle.

Det er tvilsomt om det er mulig for et medisinsk system at vurdere lidelsen på en måte som gjør det forsvarlig å legge vurderingen til grunn for en beslutning om at ta en pasient av dage. Beslutningen kan ikke gjøres om, og derfor går tilhengere av eutanasi som regel inn for en meget stram regulering. Det kan være regler om at pasienten skal uttrykke sitt ønske flere ganger, eller at en annen lege skal vurdere å godkjenne den planlagte eutanasi uavhengig av pasientens lege.

Jeg føler meg ikke overbevist om at regler kan fjerne grunnleggende problemer med å vurdere når et menneske lider tilstrekkelig til at det er etisk akseptabelt å ta et liv.

Legalisering av aktiv dødshjelp vil over tid kunne føre til en endring samfunnets syn på uhelbredelig syke, aldrende og døende. Det er fare for at mennesker i meget lidelsesfulle situasjoner vil oppfatte seg klassifisert som mennesker med lavere verdi, for hvem det burde forekomme riktigst at de foretrekker døden. Det er vanskelig å ikke se sammenhengen til sorteringssamfunnet som er under utvikling ved livets begynnelse. Samfunnet gir sterke og utvetydige signaler om hvilke liv man betrakter som ufullverdige, hvoretter veien er kort til å fastslå hvem som er mindre fullverdige.

At slike tanker ikke er fjern fra flertallet i Frp., fremkommer ved at aktiv dødshjelp markedsføres som ”retten til en verdig død”. Den død som her lanseres som en statsgarantert rettighet, er i hvert fall ikke utledet av naturrettslige forestillinger. Livet har så langt i vår sivilisasjon ikke bygget på et presumert samtykke som i prinsippet kan tilbakekalles.

Døden kommer til oss alle. Bare form og tidspunkt varierer. I et land hvor mange familier som har mistet noen til sjøs, i naturkatastrofer eller ulykker, virker det underlig å skulle fremholde den klinisk rene hospitaldød som et ideal. Hvilken død er i så fall ikke verdig?

For min del finner jeg ikke det lidende menneske mer mindre verdig enn andre.