Rainy Day Music

I dag er det 40 år siden rockmusikken solgte sjelen sin til værgudene. Arrangørene bak Woodstock, den mytiske festivalen som fant sted, ikke i Woodstock, men halvannen times kjøring unna, på gården til Max Yasgurs ved den lille byen Bethel, tok seg på alle tenkelige vis vann over hodet denne augusthelga på tampen av det sagnomsuste 60-tallet.

La ned en forbannelse

Ikke bare ble «Woodstock Music & Art Fair/An Aquarian Exposition» mer aqua, mer plaskvåt, enn selv navnet la opp til, den la også ned en forbannelse over rockfestivaler og store utekonserter som varer til denne dag.

Tenk nøye over følgende observasjon; I takt med at festivaltettheten har vokst i Norge, har sommerværet gradvis gått til et varmt sted på syv bokstaver. Denne sommeren har ikke vært noe brudd med utviklingen, å gå på festival har også i år ofte vært ensbetydende med å bli gjennomvåt, traske rundt i leira eller våkne opp i et telt der alt du eier flyter.

Det er så ille at tida begynner å bli moden for å begrense antall festivalløyver av hensyn til befolkningens krav på anstendige somre.

Men det startet altså med at Michael Lang fikk ideen om å vise hele verden hva den nye ungdomskulturen var god for. Lang hadde bakgrunn fra diverse forretningsvirksomhet i hippieproduktbransjen, han hadde drevet en såkalt «headshop» i Coconut Grove i Florida. Det vil si en butikk som solgte deg alt du trengte, og ikke trengte, for å røyke deg stein, bortsett fra akkurat marihuanaen. Mens han filosoferte over tingenes tilstand i Head Shop South, fikk newyorkeren ideen om å arrangere en Florida-versjon av Californiafestivalen Monterey Pop.

Truffet av monsunregn

Miami Pop Festival gikk av stabelen i Gulfstream Park, en hesteveddeløpsbane, 18. og 19. mai 1968. Headliner var Jimi Hendrix og på plakaten sto blant annet John Lee Hooker, Chuck Berry, The Mothers Of Invention med Frank Zappa og The Crazy World Of Arthur Brown.

Lørdag 18. mai gikk rimeligvis etter planen og kvelden ble avsluttet med fyrverkeri! Dagen etter ble Miami Pop truffet av monsunregn, det regnet, haglet og blåste på en nivå som gjorde at publikum flyktet og artistene måtte vente i timevis for å slippe til på en scene som var direkte livsfarlig.

Men det dårlige været var altså glemt noen måneder senere da Michael Lang så en annonse i en avis fra to andre unge newyorkere, Joel Rosenman og John Roberts, som lot det bekjentgjøres at de hadde tilgang til ledig kapital og var klar for spennende nye investeringsprosjekter.

I sin nylig utgitte bok, «The Road To Woodstock», skrevet sammen med musikkjournalisten Holly George-Warren, forteller Lang om hvordan han lyktes med å overtale de to overklasseguttene til å påta seg finansieringen av en festival som på ideologisk vis stod i diametral opposisjon til det de selv trodde på.

The Road to Woodstock

«The Road To Woodstock» er boka som for alle som noensinne har vært involvert i å planlegge og å gjennomføre en musikkfestival, vil fremstå som en parallell til filmen «Spinal Tap». Rockdokumentarparodien som ikke falt i like god jord hos alle hardrockere. Det sies at mange prominente metalrockere reiste seg under gallapremieren av «Spinal Tap» og snerret «Dette er ikke morsomt, dette er for nærme sannheten».

Woodstockfestivalen skulle altså egentlig bli arrangert et annet sted nord i staten New York en hva som faktisk til slutt ble tilfellet. Men innbyggerne i Wallkill sluttet rekkene og fikk jaget de langhårede hippiene ut av tettstedet sitt. Da arrangørene fant frem til melkebonden Max Yasgur ved White Lake utenfor Bethel, rykket de inn en annonse i mange store aviser over hele USA for å fortelle folk om flyttingen. Under overskriften «To insure three days of peace & music we´ve left Wallkill and are now at White Lake, N.Y.».

Annonsen er illustrert med en tegning av to stråtyggende barbeinte bønder med hver sin muskedunder. En sjeldent tydelig bevis for motsetningene som fantes mellom hippier og straightinger på slutten av sekstitallet.

Men festival ble det, på tross av et logistisk mareritt, lyktes arrangørene på seks uker å flytte festivalen og å skape populærkulturell historie som har hatt voldsomme konsekvenser for hvordan folk lytter til musikk og for hvilke ritualer som er sentrale for unge, vestlige menneskers dannelse.

Ti ganger så mange som antatt

Da Michael Lang og kompani først solgte inn festivalideen sin til byledelsen i det originale festivalstedet, Wallkill, underdrev de både omfanget av prosjektet og hva det egentlig skulle dreie seg om.

De sa blant annet at de ventet/håpet på opp mot femti tusen mennesker. Det var i seg et gigantisk tall for så vel arrangører, som for Wallkills myndigheter. Et estimat stort nok til at festivalen til slutt ikke fikk de nødvendige formelle godkjenningene. Hadde noen hatt anelse om hva som faktisk skulle skje, er det grunn til å tro at arrangørene hadde blitt like redde som Wallkills ordfører.

Det kom ti ganger så mange mennesker som antatt. En halv million ville ha med seg artister som Canned Heat, The Who, Blood, Sweat & Tears, Creedence Clearwater Revival, Jefferson Airplane, The Band, Jimi Hendrix, Grateful Dead, Joan Baez, Janis Joplin, Ravi Shankar, Country Joe & The Fish, Crosby, Stills, Nash & Young og Sly & The Family Stone.

Dessuten flere artister som inntil Woodstock var relativt ukjente; Santana, Joe Cocker, Johnny Winter, Ten Years After og Sha Na Na. Artister som på Woodstock gjorde opptredener som løftet dem til førstedivisjonen av den internasjonale rockscenen og som fortsatt huskes for nettopp dette.

Ble gratiskonsert

Det finnes også artister som opptrådte på Woodstock som i dag er helt eller nesten glemt; Sweetwater, Bert Sommer og Quill var alle enten ikke bra nok, eller så valgte de å ikke være med i Michael Wadleighs rockhistoriske dokumentarfilm, «Woodstock» (nå sluppet i oppusset og sterkt utvidet versjon).

Santana hadde ikke engang sluppet sitt første album da de entret den store scenen på Woodstock og groovet seg inn i rockens elite. Grunnen til at de i det hele tatt fikk spille, var at de på denne tiden hadde en manager som het Bill Graham. Han var på sekstitallet USAs mest erfarne og legendariske promotor, hans navn er bl.a. knyttet til de to rockscenene Fillmore East og West, i New York og San Francisco.

I boka si forteller Lang at Graham til å begynne med prøvde å få satt en stopper for Woodstock, fordi han mente at festivalen truet markedsgrunnlaget for hans egen New York-virksomhet. Men Lang lyktes med å overtale Graham til i steden å hjelpe til og han fikk, mot et honorar på femten hundre dollar, lov til å presentere sine San Francisco-upstarts, latinrockerne Santana.

En av de mest oppsiktvekkende historiene som er knyttet til Woodstock, er forslaget som Bill Graham kom med til festivalledelsen, da det viste seg at det dukket opp så mange publikummere at vaktene ikke klarte å holde folk ute. På grunn av det store antallet som flommet inn måtte gutta bak Woodstock Ventures til slutt kapitulere og erklære Woodstock for en gratis festival.

Før det skjedde foreslo Graham å grave et dike rundt hele området, helle bensin oppi og tenne på.

Kanskje bensin funker?

Hadde Grahams, mildt sagt, aggressive idé blitt tatt til følge, er det klart at Woodstocks ettermæle nok hadde vært vesentlig annerledes enn «tre dager med fred og musikk». Noe mer i retning av «halv million fanget i flammehelvete».

Men Santana var der da det uunngåelige regnet kom. På det millionselgende soundtracket til filmen er det såkalte «Crowd Rain Chant», publikum håpløse forsøk på å jage vekk værgudenes vrede, klippet sammen med Santanas enorme versjon av «Soul Sacrifice».

Da Michael Lang 25 år senere bestemte seg for å markere kvart århundrejubileum for Woodstock, lyktes han og hans partnere å legge festivalen til selve Woodstock.

Også denne gangen, i 1994, dukket det opp veldig mange flere mennesker enn det som var forventet. Nok en gang korket trafikken i hele nord New York State seg, og nok en gang ble det, selvfølgelig, et voldsomt uvær.

Leirekrig

Da artister som Bob Dylan, The Allman Brothers og Green Day stod på hovedscenen i 1994, sto publikum i gjørme til godt opp på leggene. For Green Days del endte det med leirekrig med publikum. Hele bandet var til slutt dekket fra topp til tå med våt leire.

Denne gangen var undertegnede gammel nok til å være til stede. Da Woodstock, originalversjonen, gikk av stabelen for førti år siden var jeg ikke blitt tenåring en gang, så da var Woodstock bare en fjern luftspeiling.

I 1994 reiste jeg til Woodstock sammen med Dagbladets Tom Stalsberg og Lars Lillo-Stenberg. Lars påsto selvfølgelig at han var med bare for å se Crosby, Stills & Nash!

Takket være vår status som journalister ble vi utstyrt med passerseddeler, adgangstegn festet til bilruta. Akkrediteringer som langt må ha oversteget vår ringe status som norske journalister.

Det førte til at vi ble vinket gjennom ved hver eneste kontrollpost, og til slutt kjørte vi opp foran scenen, mellom artistene og publikum!

Da vi passerte scena, hørte vi musikk vi dro kjensel på. En rusten versjon av The Beatles' «With A Little Help From My Friends». Utrolig nok sto Joe Cocker der han hadde stått 25 år tidligere og viftet med armene sine som en opptrukket pingvin med alt for mange glass innabords.

Ikke lenge etter begynte det å regne.

På mandag bringer vi en anmeldelse av Rhino Warners nye seks-disk store bokssett: «40 Years On: Back To Yasgur's Farm».