Dinosaur Jr.: «Farm» (PIAS/VME)Rockens manifest

«Farm»

Det finnes låter på Dinosaur Jrs nye plateutgivelse som faller lett gjennom. To-tre stykker.

Likevel er dette andre albumet siden comebacket et rockens manifest. Et sound, en innstilling til garasjerockens kompromissløse vesen, til maksimal bruk av feedback og forvrengning, som rett og slett er uunnværlig om du noen gang skal kunne gå rakrygget inn på fremtidige konserter med Sonic Youth eller mulige gjenforeninger av Madrugada.

Robert Burås er ikke mer, men denne skiva har hans entusiasme for den øsende, lidenskapelige og dyriske gitardominerte rocken skrevet over hele seg. Den rocken som planter bena demonstrativt i bakken, aldri skrever teateralsk eller kaster håret flashy bakover som en eller annen tegneseriefigur, og bare stirrer bistert på feedback-kontroller og rørforsterkerens glødende lamper.

En viktig utgivelse

Dette er en viktig utgivelse for at rocken skal beholde sin integritet som noe man ikke helt kan kontrollere eller styre. Man kan lage en realityfarse av popmusikken i beste sendetid på TV, men det vil være vanskelig få Dan Børge Akerø eller Hallelujah-kameratene til å holde smilet gjennom fem minutter med syrete jam og forvrengte elektriske gitarer som de Dinosaur Jr. lirer av seg.

Dette en plate de som virkelig er opptatt av rockens ubesudlete natur får ha i fred for klovnene. På samme måte som med Sonic Youth og våre egne Motorpsycho.

«Farm» er for den som vokste opp med en nasalt syngende Neil Young backet av et Crazy Horse helt ute på tur og i sin råeste form. For den som synes Grateful Dead kunne vært mer punk. For den som elsker den frådende rock'n'roll-nerven i The Replacements, og like gjerne hører på den tunge sørstatsgrooven i countryrockbandet Drive-By Truckers.

Definert som et alternativt rockband siden starten på 80-tallet har Dinosaur Jr aldri veket fra posisjonen i likhet med sine venner i Sonic Youth. J Mascis, Lou Barlow og Murph har aldri solgt seg som så mange andre rockband på et eller annet stadium. Dét fortjener respekt.

Fantastisk kompromissløst

«Farm» er videre et album du kan ta frem og banke hytteveggen med i hele sommer. Fantastisk kompromissløs, rå, svingende, syrete, jammende, hvitglødende, forstyrret og energisk garasjerock som henter frem elementer fra møkkete roots, syrete pop, amerikansk 80-tallspunk og noe som nesten er en melodiøs form for stonerrock. Dinosaur Jr er i dag et bedre band enn de noen gang har vært. Bedre enn det bandet som inspirerte Kurt Cobain og hans Nirvana grenseløst tidlig på 90-tallet.

Radiostasjonene vil kunne sende den syrete popflørten fra «Plans» på en måte som nok både The Lemonheads og Matthew Sweet elsker. Alle som elsker den råeste utgaven av Neil Young/Crazy Horse vil finne favoritter i «Ocean In The Way» og «I Don't Wanna Go There». Bedre enn selv Slobberbone.

Du vil også finne elementer av den frigjørende og litt udefinerbare harmoniserte rocken som R.E.M. gjorde på sine tidlige album med låter som «Pieces» og «Over It». Sistnevnte en ikke en spesielt bra låt sånn egentlig, men fungerer likevel som en slags øyeåpner for dagens R.E.M.

Slår hardt fra seg

Drive-By Truckers kombinert med en Red Hot Chili Peppers-nerve på melodiske «See You» er også en mulig radiolåt denne sommeren. Men det er de hardeste låtene som virkelig står frem på dette albumet. Både avslutningslåten «Imagination Blind» og «Your Weather» slår med en brutal og litt bluesete stonerbeat som fans av Motorpsycho vil finne midt i brønnen for komplett lykke.

Og albumets beste låt - «Said The People» - kan jeg utmerket se for meg Madrugada eller Sivert Høyem gjøre som cover på fremtidige konserter. Makan til sugende magi og ut-av-kroppen-opplevelse skal du lete etter i år. Garantert en topp fem-låt når musikkåret 2009 skal gjøres opp.

John Agnello har vært tekniker og mikser for «Farm» slik han var for mange av de tidligere Dinosaur Jr-albumene, flere Madrugada-utgivelser, og den nye Sonic Youth-platen.

En rød tråd kan spores her - og det er bare å gripe den. Så lenge vi har band som Dinosaur Jr og karer som John er rocken fortsatt en fare det er herlig å utsette seg for.