Noora Noor: «Soul Deep» (Blue Mood/ Grappa)Askepott fant skoen sin

Det er lenge siden musikkjournalister og bransjen generelt tegnet bildet av en kommende internasjonal stjerne i Noora Noor. Ved å slippe seg lenger tilbake i tidsmaskinen slår hun endelig ut i blomst. Angie Stone er byttet ut med Ann Peebles og Al Green, og Askepott fant med det endelig skoen som passet.

Med bluesgitarist og nordmann Kid Andersen som musikalsk orkesterleder fra hans base i California, USA, er det litt av en forvandling vi snakker om. Noora Noor har alltid imponert meg som sanger der hun har kommet sklidende inn på mange gulv og i veldig forskjellige anledninger som gjest.

Vi snakker modning og riktig timing. Plutselig bare spretter lokket av syltetøyglasset. Den klassiske soulmusikken har revitalisert seg kraftig det siste året gjennom amerikanske artister som Raphael Saadiq. «Soul Deep» er en plate du vil elske om du ble hektet på Raphaels fantastiske «The Way I See It».

Men der Raphael gjenskaper en pur soulnerve anno 1967 maler Noora Noor mye bredere. Å bruke det norske bluesgitaresset Kid Andersen, hans geniale, unge og uslipte studiotalent, har gitt Noora et stort forråd. Her er fet soulnerve, bluesgrooves, r&b-klasse av det slaget som sparket Aretha Franklin på leggene på 50-tallet og funky vibes med stor snøskredfare.

Dette er kort og godt en plate som vil feie deg overende om du spiller den høyt. Jeg må innrømme at jeg noen øyeblikk nesten ikke trodde den var sann.

Kid Andersens musikalske kontakter har gjort dette mulig. Rytmeseksjonen til Little Charlie & The Nightcats siden 2002 er sentrale på plata. En fantastisk bra rytmeseksjon som i dag nyter stor interesse sammen med Kid i Rick Estrins Nightcats. Det føles veldig som det er en Booker T & The MGs-vital gjeng som banker rammene på plass bak Noora.

Fra den Stevie Wonder-inspirerte åpningen i tidlig 70-talls r&b/soul med «What Man Have Done» til Bettye LaVette-tung funky r&b på «Funky Way» og soulballaden «Forget What I Said» som har en Eric Burdon/Animals-følelse fra 60-tallet, er dette krem.

Diana Ross mister nok de falske øyevippene sine når hun hører hvor riktig (og enkelt) Noora får liv i Supremes poptradisjoner ved å lukke døren for glatt studiomafia og slippe bluesgutta inn på «She Will Break Your Heart».

Eller bare len deg lenger tilbake i stolen enn den tillater og la følelsene i «Your Good Thing» forføre deg som en Ann Peebles i fantastisk form.

Låtene er i stor grad skrevet av Noora selv. Men selvsagt velger hun inn lånte fjær med omhu. Corey Harris/ Henry Butler, Hayes/ Porter og Curtis Mayfield er sånn sett de beste valgene.

«Soul Deep» er rett og slett en fantastisk flott plate!