Magi i de små detaljene

I en verden der det å være en feig mus er mer nobelt enn en å være en modig mann, er det ikke bare bare å ha et en enorm dragning mot eventyr og spenning. Musa Despereaux er mindre enn mus flest, men det han mangler i størrelse tar han mange ganger igjen i mot. Når menneskeprinsessa i slottet han bor i trenger hjelp, er ikke Despereaux sen med å trekke sverdet (les synåla), for å komme henne til unnsetning, selv om det betyr at han blir utstøtt fra sine egne og må ta opp kampen med de fæle rottene i underverdenen.

For store og små

Svært mange animasjonsfilmer for barn de siste årene er blitt laget med to nivåer – ett for barna og ett for de voksne. Et smart triks, med tanke på å få de voksne til også å kose seg i kinosalen. Stort sett bygger «voksennivået» på humor. I «Historien om Despereaux» derimot, er det kanskje ikke de morsomme poengene, selv om de også er til stede, men de små detaljene som vil stjele de voksnes oppmerksomhet. Jeg lot meg flere ganger fascinere av musebyen, som er en miniatyrkopi av menneskebyen i filmen. Ser man nøyere etter oppdager man at høyhusene her er uthulede bøker, faklene som lyser opp gatene er fyrstikker og en gammel snadde er blitt til en trillebår. Når filmskaperne tilsynelatende har brukt så mye tid på detaljene, er det imidlertid irriterende at de innimellom ødelegges av hakkete «kameraføring». Bildene glir med andre ord ikke alltid så jevnt, som til tider kan virke forstyrrende på filmopplevelsen.

Det er spennende at den vakre prinsessen ikke bare er snill og gjør alt riktig til en hver tid.

Selve historien følger en enkel eventyroppskrift, og det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan hendelsesforløpet vil arte seg. Den gode moralen står sterkt, og blir til stadig understreket av en fortellerstemme, om du ikke allerede skulle ha fått den med deg. Artige biroller gjør imidlertid filmen mer interessant, og mindre forutsigbar. Det er spennende at den vakre prinsessen ikke bare er snill og gjør alt riktig til en hver tid. For selv om hun i bunn og grunn er en god person, er hun til tider både egoistisk og trangsynt, som særlig går utover den stakkars tjenestepiken. Rotta Roscuro må gjennom filmen kjempe mot de mørke sidene av seg selv, og avgjøre om han vil bli som alle de andre rottene eller ikke.

Heller naiv enn modig

Hovedpersonen Despereaux er i motsetning til flere av birollene, fryktelig endimensjonal. Man får egentlig aldri vite noe mer om Despereaux enn at han er uredd, og ønsker å være en gentleman. Problemet med at han aldri blir redd, gjør at han heller aldri får vist at han er modig. Han virker heller fryktelig naiv, som blindt går inn i farlige situasjoner og med usannsynlig flaks slipper unna uten en skramme. Dette gjør flere av scenene med Despereaux svært kjedelig i lengden.

Et annet problem med «Historien om Despereaux» er alle bi-historiene, som jeg tror det blir vanskelig for de aller minste å følge med på. Det blir rett og slett for mange sidespor å holde styr på, og jeg tror filmskaperne med fordel kunne kuttet ut et par av dem.

Men alt i alt er «Historien om Despereaux» en underholdende familiefilm, som med sine til tider svært vakre bilder og artige biroller kan glede både store og små i kinosalen.

Les anmeldelser av flere julefilmer her.