Seal kan synge, men tilfører ikke gamle soulslagere noe nytt. Foto: Alessia Pierdomenico (Reuters/Scanpix)
Seal: «Soul» (Warner)Sel uten sjel
<pHvem er soulklassikere som Seal tolker på sin nye plate egentlig ment for?</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Soul»
Det er i bunn og grunn lite å utsette på Seals stemmeprakt. På sitt sjette studioalbum synger mannen like intenst og inderlig som mange av originalartistene han tolker på coveralbumet «Soul». Men når han ikke gjør noe som helst for å tilføre låtene en signatur, faller prosjektet totalt gjennom.
Unødvendig
For hva i all verden skal vi med Seals versjoner av låter som «I Can't Stand The Rain» (originalt med Ann Peebles, senere en stor hit for Tina Turner), «It's A Man's Man's Man's World» (James Brown), «If You Don't Know Me By Now» (originalt med Harold Melvin & The Blue Notes, men som selv Simply Red gjorde en langt mer delikat versjon av i 1989 enn hva Seal gjør her), «Knock On Wood» (Eddie Floyd) og «Stand By Me» (Ben E. King) så lenge vi har originalene?
Dette blir like lite interessant å forholde seg til som soundtracket til 90-tallsfilmen «The Commitments». I og for seg en grei nok film, men med et ubrukelig soundtrack som solgte i bøtter og spann og gjorde hovedrolleinnehaveren Andrew Strong til listerytter med sine blodfattige tolkninger av soulklassikere fra 60-tallet.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenAlbum som er satt sammen av artistens favorittlåter i en eller annen forstand er ikke nødvendigvis negativt i seg selv. Vi har mange eksempler på at oppskriften kan fungere. Cat Power har for eksempel gjort det på «The Covers Record » (2000), og de siste årene har norske Susanna med og uten sitt Magical Orchestra tilført gamle låter en ny signatur, mens Shelby Lynne gjorde Dusty Springfields gamle låter til sine egne på godt mottatte «Just A Little Lovin'» tidligere i år.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenBlåkopierer
Men det Seal tilbyr lytteren på «Soul» er ikke annet enn blåkopier av originalene uten den minste snev av originalitet. Det er kanskje hakket for hardt å ta i å kalle dette for danskebåtversjoner av gamle soulklassikere. Seal som artist fortjener bedre enn som så i likhet med produsent David Foster. Men det er likevel en fristende sammenligning å trekke frem.
Artikkelen fortsetter under annonsenFor de som ikke allerede besitter disse låtene i originalinnspillinger, så er en samleplate med et utvalg av låtene som finnes her langt å foretrekke fremfor dette produktet.
Beklager Seal; det du serverer på «Soul» er ribbet for sjel uansett hvor godt du måtte ta deg ut bak mikrofonen med din fløyelsmyke stemme...
