Odd Nordstoga: «Pilegrim» (Sonet/Universal)Helt Odd
<pUten hylende griser og hyllester til ho mor er det en langt mer høststemt, tenksom og dypsindig Odd Nordstoga som trer frem på «Pilegrim» - hans beste plate til nå.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Med tekster av Stein Versto og Ragnar Hovland kan Odd Nordstoga konsentrere seg helt og fullt om å komponere musikken. Det har gitt en helt annen plate enn den lette, virile og humoristiske spellemannen som har tatt Norge med storm de siste årene. Dette er ingen smørbukk med det ertefulle glimtet i øynene.
Musikalsk føles det mye større, med folkemusikken som basis men med følelsen også av stor internasjonal trubadurkunst. Det er aldri langt til melankoliens mestere som Jackie Leven (Skottland) eller Randy Newman (USA) om man hører etter. Det er bare å høre sanger som henholdsvis «Vidare Min Song» og «Min Eigen Song». Ja, det litt balkanske drivet på «Ein Annan Måte» har nesten noe Kaizers Orchestra light ved seg.
Odd Nordstoga har da også først og fremst blitt fremholdt som et musikalsk geni siden han var en neve stor. Og med varme, lengselsfulle, uttrykksfulle og poetiske tekster, helt på høyde med både Vamp og Hellbillies, tikker Odd inn med en plate som setter mye dypere spor enn hans foregående suksesser. På samme måte som når Elias Akselsen synger sine taterviser, Vestlandsfanden sine mest inderlige bedehussanger eller en Åge Aleksandersen velger seg tekster av Dan Andersson og går mer personlige veier er dette en plate som gjør inntrykk.
«Pilegrim» utvider øregangene og åpner de kunstneriske sansene hos lytteren. Videre er det en utgivelse som gjør mer enn å bare underholde, for her kreves en viss konsentrasjon både i tekster og tolkning.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Odd Nordstoga kunne heller ikke ha sluppet «Pilegrim» før nå. Den mer dypsindige melankolien hadde ikke vært riktig oppfølger til suksessen «Luring» fra 2004. Folket måtte først tilfredsstilles med brød og sirkus, og fikk derfor «Heim Te Mor» to år senere.
Men at han etter den folkelige suksessen nå tar noen grep i en mer kunstnerisk retning kan være et smart trekk. Selve grepet ble egentlig tatt for lenge siden da disse innspillingene i utnganspunktet var et bestillingsverk til Festspillene i Bergen allerede i 2005. Først nå, med Arve Henriksen på trompet, Ståle Storløkken på tangenter, Georg Buljo på elgitar, Sondre Meisfjord på ståbass og Erland Dahlen på trommer, har studioversjonen kommet til live. I bakgrunnen tegner Trondheimsolistene lette og moderne strykerarrangement.
Odd Nordstoga har en stemme som kan det med å uttrykke følelser. Her ligger det noe mer skjult bak ordene. Mange av tekstene på «Pilegrim» uttrykker erkjennelser av å ikke strekke helt til. Av å erkjenne at man skulle ha gjort ting annerledes, samtidig som at følelsen av håp symboliseres med en due. Som hos nevnte Elias Akselsen er dette nesten åndelig, men mest på det personlige planet. Melankolsk, blått og tankefullt som en Kari Bremnes av natur, men det blåser en vind av vestlandsfølelser á la Vamp gjennom mye av plata.
Artikkelen fortsetter under annonsenVi er forbi fasen med hylende griser og takketaler til ho mor. Her snakker vi om et verk som helst skal og bør oppleves i sin egen helhet - også når Odd står på en scene. «Pilegrim» står tilbake som den mest ambisiøse og flotte plateutgivelsen Odd Nordstoga har gjort til nå.
