Solid retrorock
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Consolers Of The Lonely»
The Raconteurs burde kanskje ikke trenge noen introduksjon. Supergruppa med Brendan Benson og Jack White i spissen gjorde seg temmelig bemerket i 2006. Mye takket være singelen «Steady As She Goes», men albumet «Broken Boy Soldier» fikk også god mottakelse. Herr White er ikke kjent for å være redd for å gjøre ting litt annerledes, og her om dagen dukket plutselig et nytt album, «Consolers Of The Lonely», opp, så å si ut av det blå.
Ikke overraskende er «Consolers Of The Lonely» et album preget av inspirasjon fra rock fra 60- og 70-tallet. Spøkelser av Led Zeppelin, Black Sabbath, The Doors og Rush hjemsøker mange av låtene, men likevel klarer The Raconteurs å få det til å låte friskt. Hele plata har et slags spontant, live-aktig preg. Det låter litt som om Wolfmother og Spoon skulle gått i studio sammen, og gutta leker seg fram til en blanding av studio-/liveformatet. Jack White og Brendan Benson har selv produsert det hele, og det er ingen tvil om at de kan sine ting.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenMed all respekt for Benson må det sies at albumet bærer langt mer preg av Jack White. Eller, rettere sagt, det minner mer om Whites tidligere meritter enn om Bensons. Benson starter ballet med tittellåta, men det er ganske betegnende når White plutselig tar over midtveis og gjør låta til en usedvanlig barsk duett. Det er White som er i førersetet, men han er en god, eklektisk sjåfør. Noe han viser gjennom låter som den klassiske murder balladen «Carolina Drama», den sløye bluesen «Top Yourself» og «Rich Kid's Blues», som låter som en manglende bit i Rushs «2112»-overture.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenPlatas klare høydepunkter er låtene der blåserensemblet The Memphis Horns har fått slippe til. «The Switch And The Spur» er rett og slett en stor låt, som høres ut som en hybrid av spaghettiwestern, pop og episk rock.
«Many Shades Of Black» er en halvseig rockabilly-ballade som begynner litt tamt, men etter hvert vokser seg til en solid, koselig rocklåt, som virkelig løftes av The Memphis Horns' bidrag. Dette er Bensons glansnummer, her gjør han sitt for å markere seg som frontfigur i The Raconteurs.
«Consolers Of The Lonely» er et velspilt og velprodusert album, med en god posjon sjarm. Resultatet er et variert og solid album med et par skikkelige knalllåter.
