Terningkast fire
Terningkast fire
«Terningkast fire» -plater er utrolig undervurderte, mener Minor Majoritys Pål Angelskår.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Frontfiguren i Minor Majority, Pål Angelskår, er spaltist i ABC Nyheter. Han får oppdrag av ABC Nyheters musikkredaktør, Espen A. Amundsen. Som for eksempel å fortelle om musikalske favoritter. Utfordringene vil stå i kø for Pål som sammen med Minor Majority mottok Spellemannsprisen for årets beste popalbum i 2006.
I dag tok redaktøren meg til side.
- Du produserer for lite, sa han. - Det kan ikke fortsette slik Angelskår, la meg gi deg et nytt oppdrag. På en skala fra en til seks, hva synes du egentlig om bruken av terningkast i musikkanmeldelser.
Redaktøren skubbet meg i skulderen og lo høyt av sin egen vits. Han har begynt å gjøre slike ting oftere nå, dulte borti og le på helt feil plasser.
- Hvor mange av favorittplatene dine er seksere, fortsatte han.
- Eh, objektivt sett?
- Ja, sa redaktøren, fra ditt ståsted, selvsagt.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenOg det var da det slo meg, de soleklare sekserne, er plater jeg ikke hører på i det hele tatt.
Så du har en favorittplate, sier du. Drit i hvilken. Terningkast.
Favorittplata di er nemlig ikke «Exile On Main Street» eller «The Dark Side Of The Moon». Ikke en gang «Ok Computer», er favorittplata di.
Nei, favorittplata di er «White Blood Cells», det er «Screamadelica», «Head On The Door» eller «Check Your Head». Det er Snoop. Det er Eminem.
Hvor ofte hører du egentlig på «Sgt Pepper»? Og må du egentlig ha en dose av «Cosmo's Factory» eller «Blonde on Blonde» i din egen stue så veldig ofte?
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenI så fall er vi svært ulike.
Min teori er som følger: terningkast seks platene er plater vi lytter til svært sjelden, og nesten aldri i sin helhet. Hvorfor? Fordi vi finner dem rundt oss hele tiden. De spilles fortsatt på radio, de er referansene man ikke kommer utenom i musikkpressen, de er så til de grader en del av vår populærkulturelle erkjennelse at vi tar dem for gitt, og glemmer hvordan det kjentes å høre dem for første, andre og tredje gang.
Artikkelen fortsetter under annonsenDersom det er slike plater du hører på i det daglige, tør jeg komme med følgende totalt ufarlige påstand: det blir stadig lengre mellom hver gang du kjøper ny musikk.
Ikke noe galt i det, selvfølgelig, men kanskje du er for gammel til å omfavne, dyrke og elske musikk slik du gjorde før.
Hva er kriteriene for en sekser. Jo, platen bør være tvers igjennom god, uten et eneste uinteressant sidespor, den bør være ambisiøs, nyskapende, holdningssterk, samt ha en varighet som strekker seg over mange år. Med andre ord, det er umulig å vite om du har med en klassiker å gjøre på det tidspunktet platen anmeldes.
Terningkast fire platene derimot, kan vokse seg store og sterke og gjøre krav på anerkjennelse og kredibilitet over tid.
For virkelig å elske en plate, trenger man å møte motstanden i de svakere sporene.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Det er slett ikke bare gode spor på «Revolver», men de svakere låtene er aldri bare svake, de gir platen bredde, og ikke minst, de får de glitrende sporene til å skinne. «For No One» hadde aldri stukket seg ut, hadde den ikke vært omgitt av «And Your Bird Can Sing» og «Doctor Robert». «Polly» er helt avhengig av «Territorial Pissings» for å glitre på «Nevermind». Og hadde du lagt b-siden på «Hunky Dory» først, så hadde du aldri spilt plata i filler.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet er ingenting som er mer krevende enn tvers i gjennom gode plater. Uten dårlige eller middels gode låter som ryggstøtte, ville klassikerne fremstått som ordinære eller i verste fall kjedelige. «Dy'er maker» står kanskje ikke så godt alene, men på «Houses Of The Holy» gir den en ellers nokså alvorstung og komplisert plate, en sårt etterlengtet tullesang som er lett å nynne med på.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet er slitsomt å høre ti strøkne sanger på rad.
Fjorten perfekte låter på rad er det simpelthen helt umulig å verdsette.
Nei, gi meg plater med fem gode låter. To jeg ikke får helt tak på, og tre jeg skipper til jeg har gått lei resten. Det er mer enn nok!
Til slutt. Her er ti firere, eller svake femmere litt til side for kanon, med klassikerpotensial.
«Begin To Hope», Regina Spector
«Home», The Dixie Chics
«Plans», Death Cab For Cutie
«Altered Beast», Matthew Sweet
«Elliott Smith», Elliott Smith
«Become what You Are», Juliana Hatfield
«Car Button Cloth», The Lemonheads
«Spending Time With Morgan», Ane Brun
«Some Girls», The Rolling Stones
«Time Bomb Highschool», The Reigning Sound
