50 år som revolusjonens røst

I 49 år har Fidel Alejandro Ruz Castro vært «Comandante en Jefe», øverstkommanderende, på Cuba.

Han kom til makten 1. januar 1959 etter en geriljakrig som endte med den cubanske revolusjonen. Når han nå har bestemt seg for å trekke seg, avsluttes samtidig en epoke som strekker seg over hele den kalde krigen og frem til i dag.

Bakgrunn

Fidel Alejandro Ruz ble født utenfor ekteskap 13. august 1926 på en sukkerplantasje sør-øst på Cuba. Han gikk på private katolske internatskoler og begynte å studere jus ved Universitetet i Havana i 1945, hvor hans politiske engasjement ble vekket. Han ble uteksaminert i 1950 og begynte å praktisere jus i et lite firma i Havana. Allerede da var Castro kjent for sine nasjonalistiske synspunkter og sterke opposisjon mot USAs innflytelse på Cuba.

I årene etter revolusjonen begynte Castro å gjennomføre reformer fra sitt revolusjonære program. Ernesto (Che) Guevara, som først hadde vært ansvarlig for fengselet La Cabaña, ble sentral i dette arbeidet. Etter hvert ble Guevara den viktigste drivkraften bak nasjonalisering av eiendom, jordbruksreform. Han var også leder for Cubas nasjonalbank. Tusenvis av cubanere flyktet i disse årene i eksil, primært til USA.

Noen mener at det var Ernesto Guevara som var ideologen i det nye regimet, men Castro hadde allerede før revolusjonen skissert en plan for sosiale reformer og anti-amerikanisering av Cuba. I 1960 innførte USA økonomiske sanksjoner mot øya, hvilket bragte Castro nærmere Sovjetunionen, som da tok over USAs rolle som øyas største handelspartner.

Forholdet til USA

Krisen mellom USA og Cuba eskalerte da CIA-støttede eksilkubanere invaderte Playa Giròn, eller Grisebukta, i det som skulle bli en mislykket aksjon for å felle Castros regime. Året etter inngikk Castro en hemmelig avtale med Sovjetunionen om å tillate plassering av atomraketter på Cuba, noe som ledet til at USA og Sovjetunionen sto på kanten av krig i 1962.

Mange mener at Fidel Castro er hovedårsaken til at USA i dag ikke forsøker å nærme seg landet gjennom diplomati og fjerning av handelsrestriksjoner.

Populær leder, hatet diktator

Som den lederen som har sittet ved makten lengst i verden, har han til tross for betydelig motstand vært relativt populær på Cuba. Noen argumenterer med at gratis utdanning og et utstrakt helsetilbud er gode nok grunner til å bytte vekk stemmerett, ytringsfrihet og demokratiske prosesser.

Ifølge Amnesty International nektes fortsatt FNs spesialutsendinger for menneskerettigheter adgang til landet. Det samme gjelder uavhengige menneskerettsgrupper som Amnesty selv. Demokratiforkjempere og opposisjonelle har blitt hensynsløst forfulgt, fengslet og henrettet.

Mangelen på fri presse gjør at befolkningen ikke har tilgang til informasjon om hvordan det er utenfor landet. Statsansatte, som utgjør over 75 prosent av alle i arbeid, har dessuten ikke lov til å ytre seg negativt om regimet.

Latin-Amerikansk ikon

Fidel Castros Cuba har stått som et rødt fyrtårn gjennom nesten femti år. Etter å ha spilt en stor rolle på den internasjonale arenaen, har Cuba vært mer anonym som etter Sovjetunionens fall og den økonomiske kollapsen som fulgte.

Det er først i de senere årene at Venezuelas sterke mann, Hugo Chavez, har dratt frem Fidel Castro og holdt ham opp som en lederskikkelse for en sosialistisk revolusjon for hele Latin-Amerika.

Castro har holdt seg unna offentligheten siden han gjennomgikk en mageoperasjon for nitten måneder siden. Den smertefrie overføringen av makt til hans bror, Raul, 31. juli 2006 kan tyde på at selv uten Fidel så vil systemet bestå.

- Heldigvis kan vår revolusjon fortsatt stole på partikadre fra den gamle garden og andre som var veldig unge i den tidlige fasen, sa Castro i sin uttalelse.

- De har både myndighet og erfaring til å garantere for min etterkommer.

Fidel Castro skriver videre at han ikke vil forlate offentligheten helt, men fortsette å kjempe «som en soldat for sine ideer» gjennom å skrive og publisere sine refleksjoner.

• Fidel Castro går av
• Se video.