Gary Louris: «Vagabonds» (Rykodisc/ Bonnier Amigo)Overlegen på det meste
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Det er merkelig at den ikke har kommet ut ennå. Det som vil bli pop/ rock-historiens beste Best Of- plate noensinne ved siden av The Beatles´. At Gary Louris´ gamle band, The Jayhawks, aldri fikk sitt velfortjente gjennombrudd, er en av de tydeligste skamplettene på rockhistorien. Men det kan skje, på overtid, når noen har vett på å sette sammen de 15 beste fra Minnesota-bandet.
Strengt tatt holder det med at den plata inneholder «Blue» og «Tailspin». Den første fra 1995-albumet «Tomorrow The Green Grass», den siste platen med både Louris og sanger/låtskrivermakker Mark Olson ombord.Den andre fra svanesangen, «Rainy Day Music» (2003), fortsatt det nye årtusenets aller flotteste, triste popplate.
Her på ABC Nyheter valgte vi Mark Olsons «The Salvation Blues» til 2007s beste plate. Ikke vanskelig å forstå at det er en og annen som også har store forventninger til Gary Louris solodebut.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen«Vagabonds» er bygget rundt noen bærende elementer; Louris' såre, særpregede stemme, Josh Granges distinkte og atmosfæriske pedal steel gitar-spill, pantenterte Jayhawks-harmonier og produsent Chris Robinson (Black Crowes) overraskende nennsomme produksjon.
Åpningslåta, «True Blue», er ytterligere et kapittel i Louris kjærlighet til blått. En sånn sang som begrepet «melodiradio» er skapt for. (Hører dere P1?).
Vokalharmoniene lar seg selvfølgelig ikke stoppe der, men bølger videre inn i «Omaha Nights», der The Laurel Canyon Family Choir ( med blant annet Robinson, Susanna Hoffs og Rilo Kileys Jenny Lewis) løfter Louris på kaskader av utsøkt flettede stemmer.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen«To Die A Happy Man» er lavmælt kusking der kassegitaren og steelgitaren slingrer seg rundt hverandre som kattunger som leker på gulvet. «She Only Calls Me On Sundays» er Louris så country som vi noensinne har hørt ham. Granges pedal steel fyller rommet med vellyd.
Artikkelen fortsetter under annonsen«Black Grass» er den nydeligste John Lennon-hommagen på denne siden av Roxy Musics tolkning av «Jealous Guy».
«I Wanna Get High» er jeg mer usikker på, litt mye slag i løse lufta, noen massive akkorder som ikke er på vei noe sted. Tittelsporet er heller ikke av Louris' mest distinkte melodier, men holdes oppe av flott arrangert munnspill og steel gitar.
Men den lille skuffelsen rettes opp av åååsåvakre «D.C.Blues», en Louris-innertier som tasser frem på vispekomp. Nok en gang stjernespott på Granges utsøkte pedal steel gitar-spill.Avsluttende «Meandering» oppfyller betydningen av nettopp ordet «meandering»; «To move aimlessly and idly without fixed direction». Vel...
Litt ujevnt fra Louris på denne solodebuten, men likevel overlegent på det meste og beste.
