Dee Brown: Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee. Oversatt av Erik Gunnes Forord av Helge Ingstad (Spartacus forlag, 316 sider)Rystende historie

Fra da Christofer Columbus trådde i land på det nye kontinentet i 1492, og kjekt erklærte at folket han fant der skulle «settes til arbeid, så og gjøre alt som ellers trenges, og følge våre seder», har den amerikanske urbefolkningen blitt forfulgt, terrorisert og forsøkt utryddet av europeere. Hundretusener var drept allerede etter et tiår, men forfølgelsen ble intensivert mellom 1860 og 1890, da antallet hvite i USA ble fordoblet. Det er disse tre tiårene Dee Browns klassiker Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee, konsentrerer seg om.

Tvang og utryddelse

De nye landsmennene spiser seg raskt innover indianernes land. De okkuperer land, henviser til lover og regler fra Den Store Far i Washington (presidenten, må vite), tvinger indianerstammene inn i reservater der de dør av sykdom, alkoholisme og hjertesorg. Brown forteller oss om de største slagene, om kjente indianerstammer og deres ledere, om Sitting Bull, Gale Hest, Røde Sky. Han forteller om den desperate kampen for å redde bøflene fra utryddelse - som det tørt opplyses om i en parentes: av de 3,7 millioner bøflene som ble drept mellom 1872 og 1874, ble bare 150.000 drept av indianere.

Mot byråkrati og massakre

En «permanent indianergrense» trekkes etterhvert opp for at indianerne ikke skal miste mer jord. Når denne brytes, oppfinner «politikerne i Washington Den Åpenbare Skjebne (...). Skjebnen hadde utpekt europeerne og deres etterkommere til å herske over hele Amerika.»

Indianerne forsøker å møte de hvite med fornuft. Det som slår en under lesningen er nettopp hvordan indianerne, tross bruken av naturmetaforer og den begrensede kunnskapen de hadde om de hvites systemer, alltid formulerer seg så krystallklart, så rasjonelt og grunnleggende menneskelig, at de hvites svar blir stående som byråkratiske uforståeligheter, eller endog som ondskap. Den store høvdingen Sitting Bull skriver for eksempel til oberstløytnant Elwell Otis: «Jeg ønsker å vite hva du gjør på denne veien. Du skremmer all bøffelen vekk. Jeg ønsker å drive jakt her. Jeg vil at du skal dra herfra. Hvis du ikke gjør det, vil jeg kjempe mot deg igjen. Jeg ønsker at du skal etterlate deg det du har her, og dra til bake. Jeg er din venn.»

Den velvillige, forsonende innstillingen preger indianernes første møter med de hvite, etter brutale massakre forsøker de ulike strategier for å kjempe tilbake. Boka beskriver den lange kampen: Gjennom byråkrati, meklinger, harde kamper, redselsfulle mord, årevis med skuffelse.

Paralleller

Boka er skrevet i sinne. Dee Brown var nære venner med mange indianere, og skrev en rekke bøker om indianerne gjennom livet sitt. Wounded Knee er den mest kjente. Boka bidro til å forandre de nye amerikanernes syn på landets urbefolkning da den først kom ut i 1970. Den er tettpakket, men velskrevet, den norske oversettelsen er også god.

Vi er kjent med historier om lidelsene urbefolkninger verden over har blitt utsatt for under europeernes kolonisering. Men med et vell av detaljerte og konsise skildringer om de mest forferdelige overgrep, virker denne boka like rystende som å se bildene av leende soldater som kuer fangene sine på Abu Ghraib. Det verste er tanken på parallellen det er umulig ikke å trekke - mellom de hvite, vestliges framferd da og nå.

Det er vondt å sitte 150 år i etterkant og lese den virkelige historien om hvordan Vesten ble vunnet. Sant å si får jeg mest lyst til å krype ned i et hull i bakken av skam. Som Brown skriver om Sitting Bulls reaksjon i 1863, etter at han har hørt fortellinger om de hvites framferd: «Sannelig, tenkte han, dette folk av hvite menn er som en elv i vårflom, som går over sine bredder og ødelegger alt som er i dens vei.»

Forfølgelsen av indianerne er grundig dokumentert gjennom intervjuer, rapporter, brevvekslinger et cetera. Dette har gitt grunnlag for å kunne beskrive de grusomme hendelsene i detalj - ned til de innblandedes antrekk. At vi kommer såpass nært innpå flere personer - indianere og hvite - bidrar til å minne om at dette var virkelige mennesker som utkjempet sitt livs, sin verdens kamp.

Opp og fram

Hvert kapittel innledes med en kort tidslinje som oppsummerer andre hendelser de årene kapittelet omtaler. Dette kontekstualiserer fortellingen på utmerket vis. Det blir en virkningsfull kontrast å lese om ting skjedde parallelt med nedslaktingen: skoleplikt innføres i England, Henrik Ibsens Et Dukkehjem framføres for første gang, Karl Marx offentliggjør Das Kapital, de svarte i USA får borgerrettigheter, Johann Strauss komponerer An der schönen blauen Donau.

Man holdt på med sitt. Verden var på vei i full fart, opp og fram. For indianerne var det som om de var i ferd med å bli sendt ut av historien. Selv ikke i dag har de fått lov til fullverdig å tre tilbake inn i den.

Karakter: 9 av 10