Matias Tellez - «Tamias Mellez» (New Records/Universal)Litt for flinkt

For et par år siden dukket en ung mann opp i en reportasje på Lydverket. Den unge mannen ble omtalt som et aldri så lite pop-vidunderbarn, og skrev storartede låter selv om han knapt var konfirmert. Pjokken lød navnet Matias Tellez, og hadde blitt inkludert i Gjøa-miljøet.

For uinnvidde: Gjøa er navnet på studioet der Kato Ådland, Jørgen Træen og Hans Petter Gundersen koker sammen alskens pop, og kilden til brorparten av platene fra den en gang så gjeve Bergensbølgen. Julian Berntzen, Sondre Lerche, Real Ones, Sissy Wish, Sgt. Petter, The Royalties og Nathalie Nordnes er noen av artistene som har spilt inn plate der de siste årene, og det burde være unødvendig å si at Gjøa Studio har bygd seg opp en viss status etter hvert.

Det må sies med én gang: Det høres svært godt at unge Tellez stammer fra Gjøa-miljøet. Plata er full av pop i ulike former, men låter til en hver tid så gjennomført flinkt og ikke ulikt for eksempel Sondre Lerche og Julian Berntzen. Ikke minst er syngestilen og vokalmelodiene til Matias til tider nesten slitsomt likt Lerches stil - slentrende melodier med enkelte lyse krumspring som fungerer som hooks. Heldigvis ligger denne plata langt nærmere «Phantom Punch» enn Lerches tidligere album. Tellez låter jevnt over en del tøffere, og vil nok appellere mer til ungjenter enn til svigermødre.

Det blir imidlertid dårlig gjort mot Matias å basere denne anmeldelsen på sammenligninger med Lerche. Det er unektelig godt pop-håndverk gjennom hele den korte halvtimen «Tamias Mellez» varer. Spesielt liker jeg de første par-tre sporene på plata, der låtene er basert rundt drivende gitarer og nesten er litt (post-)punka. Tittellåta åpner ballet, og er en spretten liten akustisk punkpop-låt der en annen av platas styrker kommer fram: Einar Olsson (Herr Nilsson, Casiokids +++) har stått for trommene på hele albumet, og her driver de som bare fy. Olsson har nå tatt over tronen etter Tarjei Strøm som Han som spiller med alt og alle i Bergen, og det er ikke uten grunn. Flink fyr!

«B.N.K.» er en annen favoritt. Den åpner som en Arctic Monkeys-låt, men blir til Jamiroquai-disco i refrenget, og risikerer å bli en gjenganger på studine-vorspiel utover høsten. Albumets tøffeste låt er «Maybe Next Year», som klinger som the Beatles framført som punk. Men etter denne mister plata litt retning med «Woody» og «Boy on the Moon». Det blir ikke bedre med den snodige «Stuck in an Elevator», som begynner med et liksom-radiointervju, fortsetter med speed-lounge med tegnefilmeffekter og avsluttes som Beach Boys. Det låter litt som noe som kunne vært på House of Hiss-plata, og er bare småfestlig. Låtene «M.I.L.F» og «Try So Hard» trekker plata litt tilbake på skinnene igjen, men gjør ellers ikke stort for meg.

Joda, det er ingen tvil om at dette er godt håndverk. Produksjonen er detaljert og interessant, arrangementene er riktige, og det er utvilsomt en veldig variert plate. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, klarer jeg ikke å engasjere meg stort i dette albumet. Litt av problemet ligger kanskje også i at unge Tellez vil for mye og faller mellom et par stoler - det rolige er ikke så rolig at det er fint, og det tøffe er stort sett for flinkt til at det blir ordentlig tøft.

Karakter: 6 av 10