TV uhipt?

Begrepet betyr rett og slett tv slik vi har kjent mediet fra fødsel opp til i dag. Flyten består av de programmene kanalene serverer oss i sendeskjemaene sine.

Seertallene for «flyt-tv» går nedover og de tradisjonelle kanalene kommer aldri til å ta igjen det tapte.

Torry Pedersen (VG) tok tankegangen et steg videre og stilte spørsmålet om det er denne våren det blir uhipt å se på tv. Det var alle enige om på Nordiske Mediedager.

På mange områder vil flyt-tv utkonkurreres av on-demand-tjenester. Konsensusen sier at det ikke lenger er tv-sjefene som kommer til å bestemme, det er du som bruker. Du vil se det du vil, når du vil. Men hvorfor er vi på vei dit?

En ting er at mediebruk generelt går i retning av det du vil, når du vil, og gjerne raskest mulig. Her finnes det paralleller på tvers av mediene. Papiravisene sliter jo med at de ikke lenger oppleves som like aktuelle som tidligere, mens populære amerikanske serier først kommer på norske tv-kanaler lenge etter de ble tilgjengelige for nedlasting på nett - i mer eller mindre lovlige former.

Likevel er det nok selve sendeskjema-logikken som er mest truet. I folks travle liv er det ikke slik at sendetidspunktene for det man har lyst til å se, korresponderer med den tiden man har til rådighet for å se på tv. Og forhåndsprogrammering av en boks, enten tar opp på vhs-kassetter, dvd-plater eller harddisk, krever at vi som brukere planlegger ganske nøye. Det er mye enklere og mer behagelig å gjøre valget i det du setter deg ned for å se tv.

Flaut å snakke om

Skal vi tro på Pedersens utsagn vil TVNorges slagord «det du snakker om i morgen» bli direkte usant. Tv blir «det du ikke tør snakke om i morgen», et medium du helst ikke bør vedkjenne deg uten å bli sett på som en avleggs og lite selektiv mediebruker. Han har definitivt et poeng, spør du meg. Tidligere viste man frem sin identitet gjennom hvilken avis man blafret med på t-banen, selv om den øvelsen unektelig ble mindre morsom etter at Aftenposten sluttet å være fullformat. Samtidig kunne man snakke om hva man hadde sett på tv dagen før. Nå gjelder det å være først ute med å laste ned en ny sesong «Lost», og se den før kompisene dine.

Tv ble aldri kulturelitens favoritt, og har for så vidt alltid hatt sine motstandere - som gjerne kaller tv fordummende, forflatende, passiverende eller hva det måtte være. Men det har ikke hindret oss i å kose oss med Dagsrevyen, Hotel Cæsar, Tande-P, Kvitt eller Dobbelt eller Detektimen. Ikke før nå. Og midt oppi det hele takker to av de største profilene innen bred tv for seg - uten Anne Kat. Hærland og Fredrik Skavlan er ikke engang Gullrekka hva den var.

Konservative produsenter

For noen år siden skrev jeg en hovedfagsoppgave hvor jeg studerte staben i første sesong av Big Brother. De var voldsomt begeistret for showene i forbindelse med utstemmingene, og også opptatt av å levere så godt de kunne til de daglige sendingene på TVNorge. Live-distribusjonen på nettet eller til betal-tv ofret de derimot ikke en tanke. Nå har det riktignok gått noen år siden Rodney, Ramsy og resten av gjengen herjet rundt i bunkersen, men jeg tror tv-folk fortsatt er konservative. Det har to årsaker. For det første handler det om endringsmotsand. Når man ikke trenger å forholde seg til nye medier, utsetter man å omstille seg til man må. For det andre handler det om å tenke at de ulike mediene står i et hierarkisk forhold - det ene er mer verdt eller kulere enn det andre. Og det er fortsatt stas å jobbe med tv, foreløpig mer stas enn å jobbe med levende bilder på web.

Dette er en grunn til at vi fortsatt mangler en snakkis fra mobil-tv eller web-tv. På Nordiske Mediedager mente flere av debattantene at tiden var moden for akkurat det – konsepter som springer ut fra nye plattformer. NRKs Rubenmann kunne ha vært et eksempel på det, hadde det ikke vært for at vi har sett Harald Eia i samme modus et utall ganger på flyt-tv.

Flyt-tv, smak på det begrepet. Det smaker ikke akkurat av fremtid.