Wilco: «Sky Blue Sky» (Nonesuch/Warner)Seig sommerfavoritt

Herved presenteres den første anmeldelsen på ABC Nyheter som minner om et realityshow. I løpet av de siste fem utgavene av Lyttelua er det skrevet en foreløpig tilstandsrapport om kvaliteten på et av årets mest imøtesette album. I anledning plateslipp 14.mai samles disse og utgjør en av de lengste, grundigste og lettvinte anmeldelsene hittil på disse sidene.

Fra Lyttelua 5, 7/4:
Inntrykket etter ti minutters lytting er mer pop og Dire Straits enn støy og Sonic Youth.

(Øyvind Moen. Karakter: 9 av 10)

Fra Lyttelua 6, 13/4:
Med over ti spillinger er dette den mest spilte plata siden forrige gang. Det låter fortsatt feiende flott, men den nærmest euforiske tilstanden fra det første møtet med plata i «Lyttelua 5» har dempet seg noe.

En og annen middelmådig låt har sneket seg nesten ubemerket inn. «Shake It Off» kunne med hell vært utelatt fra det ferdige produktet. Tamt venstrehåndsarbeid fra 00-tallets beste band(?), for å sitere en lytteluebærer som er kjent for å få mer ut av hendene sine enn som så.

I den andre enden av inntrykk etter en ukes lytting, er det heldigvis plass til mange øyeblikk som er alt annet enn venstrehåndsarbeid. Noen enkeltlåter, ja visst, men først og fremst de mange gubbete partiene med gitarspill som Jeff Baxter. Minner ganske mye om Tweedy-sideprosjektet Loose Fur. Spe på med noen dempede countrynumre med tekster så gode at du vil de skal treffe, og du har «Sky Blue Sky» før release 14/5.

(Øyvind Moen. Karakter: 8 av 10)

Fra Lyttelua 7, 20/4:
Skuffelsen over et par av platas middelmådige spor har igjen druknet i gleden av å høre det nye medlemmet Nels Cline med gitaren. Med bakgrunn fra jazz og avantgarde tilfører han Wilco et element du ikke visste de manglet før han fylte gamle låter med nye partier på livealbumet «Kicking Television». Subtilt og nødvendig for at plata fortsatt vil få spilletid når den skikkelige utgaven er i salg 14.mai.

(Øyvind Moen. Karakter: 8 av 10)

Fra Lyttelua 8, 27/4:
På Wilcos «Sky Blue Sky» er det også mye fint gitarplukk, dog av det mer neddempede slaget. Jeff Tweedy er selvfølgelig hovedpersonen, undergangsstemningen fra de siste par albumene har sluppet taket til fordel for mer klassisk, konvensjonell og moden låtskrivning.

Alt dette er jo vel og bra og litte grann gørr, men så var det denne gitaren da... Cirka to minutter ut i første låt sjekker gitarist Nels Clime inn med varme jazzlicks, som svært så effektivt satte kloa i meg. Et annet høydepunkt er «Impossible Germany», hvor Climes solospill dominerer det meste av låten. Det er en lang, vakker og svært spennende passasje som mot slutten får selskap av et griselekkert og elegant Thin Lizzy-riff.

Toppstoff, dette.

(Fredrik Tingstad. Karakter: 8 av 10)

Fra Lyttelua 9, 4/5:
Tilbake i spiller og Lyttelue etter en liten pause forrige uke. Det hadde den godt av.

«Sky Blue Sky» er ikke like vanskelig tilgjengelig som de to-tre nærmest foregående utgivelsene. Dette forlenger nødvendigvis ikke levetiden, mange «vanskelige» skiver mister det spennende ved seg når koden er knekt og mange i utgangspunktet «enkle» skiver åpenbarer sterke øyeblikk ved repeterende spillerunder.

Den siste plata til Tweedys sideprosjekt Loose Fur er et godt eksempel på sistnevnte skiveart. En ukes pause fra «Sky Blue Sky» hjalp i form av senkede skuldre og renskede øreganger, men likevel er ikke låtmaterialet godt nok til at de svakeste låtene på albumet fortsatt klistrer seg i Lyttelua etter tredve-førti gjennomlyttinger.

(Øyvind Moen. Karakter: 8 av 10)

Den siste ukes lytting og vurdering har verken endret platas positive sider, ankepunkter eller sluttkarakter. Derfor:

Karakter: 8 av 10