Madonna: «Confessions On A Dancefloor»
Artikkelen fortsetter under annonsen
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Madonna, «Confessions On A Dancefloor»
(Warner)
Madonna er intet mindre enn en av nyere populærmusikks mest sentrale personer.
Det at hun har vært mer eller mindre på topp i musikkbransjen i over 20 år, burde alene borge for den ypperste respekt!
Egentlig er det vel litt pussig at en med såpass begrensede musikalske evner og ressurser som Madonna faktisk besitter (vokalen), har oppnådd såpass mye.
Men så har hun da betraktelig bagasje på andre steder, og ved siden av ekstreme ambisjoner, har Madonna utvilsomt en uovertruffen forretningsteft.
Dette har som oftest gitt seg utslag i en fenomenal evne til å endre musikken i takt med de rådende pop-trendene, og Madonna har derfor stort sett befunnet seg i takt med disse.
Innhold?
Nå kan det kanskje argumenteres for at Madonna opp gjennom årene har fokusert mer på form enn innhold i musikken sin, men hit-rekken på 80-tallet («Holiday», «Like A Virgin», «Material Girl», «Like A Prayer», «Express Yourself», «Vogue» etc.) er det absolutt ingen som kan ta fra henne.
Madonna gikk inn i en omfattende kreativ dvale på store deler av 90-tallet, men klasket til med det ypperlige «Ray Of Light» i 1997. Hun beviste på nytt at hun kunne levere, og selv om utgivelsene siden «Ray Of Light» i all hovedsak har vært relativt skrale, er merkenavnet Madonna så knallsterkt at hun valser inn på listene uansett om hun lager bra musikk eller ikke.
Dance
Så er nok også tilfelle med Madonnas 10. album, «Confessions On A Dancefloor», som du kan være trygg for at du finner høyt på hitlistene det nærmeste halve året.
Men er det bra?
Tja...
Madonna viser forsåvidt at hun kan lage potent elektronisk dansemusikk, noe først og fremst singelen «Hung Up» med sin inkluderte sampling av ABBAs «Gimme Gimme Gimme (A Man After Midnight)» er prov på.
Ellers er det mye materiale her som opererer innenfor sjangeren halvtung poppet dance, og låter som «Future Lovers», «I Love New York», «Let It Will Be» og «Like It Or Not» har alle elementer som Madonna kan være fornøyd med.
Tamt?
Likevel sitter man igjen med en anelse av at «Confessions On A Dancefloor» mangler sjel, og som utgivelse i 2005 det blir det kanskje en smule tamt?
Det kan virke som Madonna - i sin iver etter å synkronisere seg inn på dagens musikalske trender - har endt opp med å repetere og resirkulere gamle elektro- og dance-ideer, og endt opp med et produkt som har vært gjort bedre av andre før (Kylie, Goldfrapp, ABBA, Depeche Mode, New Order etc.).
Nå kan jeg alltids si at «Confessions On A Dancefloor» har både snert og tempo, men begge har en ørliten tendens til å bomme på målet.
Dette får vi servert gjennom middelmådigheter som «Get Toghether», «Sorry», «Forbidden Love», «Jump», «Isaac» og «Push», som er et sammensurium av kjipe tekster, metall-vokal, etniske elementer og generelt lettere forstyrrende og nokså utdaterte rytmer.
Dancing Queen
Hadde dette albumet blitt gitt ut av en ukjent artist, ville man neppe brydd seg nevneverdig, men siden det står skrevet Madonna på coveret får pipa en annen tone.
Kanskje er jeg forutintatt, men en lettere tilårskommen Madonna har ikke akkurat kredibilitet som Dancing Queen i 2005.
En godt over middels, men noe plagiatbefengt treer.
Låter
:
1. Hung Up
2. Get Together
3. Sorry
4. Future Lovers
5. I Love New York
6. Let It Will Be
7. Forbidden Love
8. Jump
9. How High
10. Isaac
11. Push
12. Like It Or Not
Spilletid
: 56.32
Madonna: Hjemmeside
