– Frykten for at barna mine når som helst kunne bli sprengt i stykker av veibomber, den holdt jeg ikke ut

– Vi skal alle dø en gang, men frykten for at barna mine når som helst kunne bli sprengt i stykker av veibomber, den holdt jeg ikke ut, sier afghanske Soryia.

Mannen ble drept

I Afghanistan får ikke kvinner arbeide utenfor hjemmet. Da Soryias mann ble drept i krigshandlinger, sultet familien.

Syvbarnsmoren Soryia så ingen annen mulighet enn å ta de tre minste barna sine med seg og gi seg ut på den lange veien til Europa. Hun fikk «hjelp» av smuglere, og var i flere måneder på flukt, før de endelig kom til Norge i 2014.

– Men jeg angrer ikke, forteller hun til Kvinneguiden. Til tross for vanskeligheter på veien og at jeg måtte la de fire eldste barna mine være igjen i Afghanistan da jeg dro.

Soryia blir blank i øynene da hun snakker om det.

– De fikk ikke vite om planene mine, og trodde lenge etterpå at jeg hadde forlatt dem for godt, sier hun.

Det verste var frykten

Vi møter Soryia på Gulskogen fotballbane i Drammen, hvor sønnene hennes trener.

Hun snakker dårlig norsk, så samtalen vår foregår via tolk. Men ansiktet hennes avslører at hun allikevel skjønner mange norske ord.

– Jeg giftet meg da jeg var tretten år, forteller hun. Da jeg var atten, fikk jeg mitt første barn, men det døde.

Flere spontanaborter fulgte, før hun fikk en sterkt etterlengtet datter. Så kom resten av barna som perler på en snor.

– Mannen min hadde en kone til, hun har fire barn, og de er fortsatt i Afghanistan, sier Soryia.

- Vi bodde på landet, i en storfamilie. Det var et ufritt liv. Ikke minst for kvinner.

Men det verste var frykten for at noe skulle skje med barna. Afghanistan er et farlig land.

– Det er veibomber overalt, og de eksploderer hele tiden. Man visste aldri når det ville skje, sier hun.

Eller hvem det ville skje med.

Flyktningstatus

– Da vi kom til Norge, visste vi først ikke hvor vi i verden vi var, forteller hun.

- Vi måtte sitte lenge på noen benker. Så kom politiet til slutt. Da fikk vi vite at vi var i Norge.

Familien fikk opphold på asylmottak. Så fikk de oppholdstillatelse og flyktningstatus. Og bostedskommune Drammen.

Så snart hun kunne, søkte Soryia om familiegjenforening for de fire eldste barna, og fikk den innvilget.

Familien leier nå en kommunal leilighet. Soryia går på introduksjonsprogrammet til kommunene, og lærer seg litt mer norsk dag for dag. Minstemann går fremdeles i barnehagen, de andre barna går på skolen.

Hver morgen skal hun sende av gårde seks barn med gymbager og matpakker. Soryia og barna har svært trang økonomi, og barna defineres i statistikken som fattige. Og fordi fire av barna kom på familiegjenforening, har de ikke samme mulighet til økonomisk hjelp som barn og voksne med flyktningstatus har.

Vil forsørge familien

Soryia har et klart mål om kunne forsørge familien selv. Hun har allerede lært mye norsk og vil lære mer.

– Soryia er eksepsjonelt dyktig, hun imponerer både med arbeidskraft, optimisme og pågangsmot, sier Marit Bjørnstad Carlsen, rådgiver for forebyggende oppveksttjenester i Drammen kommune.

Men hun er bekymret for hvordan Soryia og de mange andre familiene i tilsvarende situasjon skal få det bedre økonomisk.

– Hun er analfabet, og om noen få måneder forventer NAV og kommunale myndigheter at hun selv tjener til livets opphold for seg og sine, sier Bjørnstad Carlsen.

- Hvordan skal hun klare å finansiere kjøp av hus, utdannelse, egen helse, barns fritid? Hun har ingen støtte fra familie, ingen grunnkapital, ikke nettverk, ikke jobbmulighet på lenge. Og hun har ansvar for småbarn i mange år fremover!

– Hvordan i alle dager skal hun og familien komme ut av fattigdomsfella? spør Bjørnstad Carlsen.

Les også: Nedgang i ledigheten blant innvandrere

En av ti er fattige

Bjørnstad Carlsen forteller at familiens utfordringer gjenspeiler situasjonen til mange, mange familier i Drammen.

Den siste Oppvekstrapporten fra Bufdir viser at hvert 10. barn i Norge lever i relativ fattigdom. Andelen har tredoblet seg i løpet av 14 år, fra 3,3 prosent i 2001. Det er nå over 98 000 barn som lever i relativ barnefattigdom her i landet.

D et betyr at rundt et av ti barn i Norge bor i familier med så svak økonomi at de stenges ute fra fellesskapet med jevnaldrende. Og stadig flere av dem kommer fra innvandrerfamilier.

- I rapporten viser vi sammenhengene mellom økte forskjeller og barn og unges utsatthet for marginalisering og utenforskap. Det stigende antallet norske barn som lever i relativ fattigdom er en utvikling vi må ta på alvor, sier Mari Trommald, direktør i Bufdir i rapporten.

- Vi vet at marginalisering forsterkes både gjennom livet og fra en generasjon til den neste. Dårlig økonomi henger tett sammen med yrkestilknytning. Mer enn halvparten av barna fra lavinntektsfamilier, hele 53 000 barn, har foreldre med liten tilknytning til arbeidslivet.

Marit Bjørnstad Carlsen kjenner igjen den situasjonen som Bufdir beskriver i sin rapport.

– Jeg kjenner til mange som aldri kommer videre, da midlene til å endre sosial status synes uoppnåelige sier hun.

En av fem barn

I Drammen hvor Soryia bor, er nesten hvert femte barn en del av barnefattigdommen.

Marit Bjørnstad Carlsen har ikke nøyaktige tall, men forteller at de antar at nærmere 90 prosent av dem er barn med minoritetsfamilier.

– At antall barn som lever innenfor definert fattigdom i Norge, er økende, er bekymringsfullt på mange måter, sier rådgiveren.

Hun mener mange barn kunne vært sikret en bedre barndom dersom man kom inn med forebyggende arbeid tidlig nok.

– Min erfaring er at vi som regel kommer for sent inn. Forebyggende arbeid blir nedprioritert fra flere hold, og det er livsfarlig i denne sammenheng, sier Bjørnstad Carlsen.

– Vi som jobber i feltet, kjenner signalene, vet om farene og ser behovet. Men vi har ikke verktøyet, mandat og myndighet til å gå inn der og da.

Les også: «Den uunngåelige dagen kom. I et kort informasjonsmøte fikk alle vite det»

Støtte til trening

Sønnene til Soryia har hatt lyst til å spille fotball. Men treningsavgiften til så mange barn er ikke mulig for Soryia å dekke.

Hun har fått økonomisk støtte til dette fra Sanitetskvinnene i samarbeid med Egmont Fondens konsept «En håndsrekning.»

Nå har alle seks guttene startet å trene på Strømsgodset, og datteren får dekket en annen valgfri aktivitet. I tillegg får familien økonomisk støtte til å kjøpe skiutstyr og iPads som barna kan bruke i skolesammenheng.

– Barn i minoritetsfamilier vokser ofte opp med svakere økonomi enn barn i tradisjonelle norske familier. Skal man bli integrert, et er viktig å delta på fellesarenaer. Og barn som av økonomiske grunner ikke kan delta, risikerer som en konsekvens å falle ut fra det integrerte samfunnet, sier Grete Herlofson, generalsekretær i Norske Kvinners Sanitetsforening, til Kvinneguiden.

Mer enn halvparten av barna fra lavinntektsfamilier har i følge Bufdirs rapport foreldre med liten tilknytning til arbeidslivet. Derfor er Sanitetskvinnene opptatt av å hjelpe barn ut av fattigdom ved å hjelpe innvandrerkvinner inn i arbeidslivet.

– Vi ser at invandrerkvinner i mindre grad enn norske kvinner bidrar i arbeidslivet. Som frivillig organisasjon jobber vi med å hjelpe minoritetskvinner til å bli kvalifiserte til arbeidslivet. Og også med å bidra til å gi dem møteplasser, hvor de kan trene seg i norsk, og bli kjent i samfunnet. Slik at de kan være med å sikre familien sin en trygg økonomi. Og så bidrar vi sammen med Egmont med penger, slik at barn skal kunne delta i aktiviteter.

Les også: Er det lov å snakke om kroppspress når man er tynn?

En kopp kaffe

Soryia selv er svært takknemlig og sier hun er storfornøyd med livet i Norge. Det tar lang tid og mange runder med tolken for få tak i om det er noe mer hun kunne ønsket for seg selv.

– Jeg har fått to venninner fra Syria, sier hun nølende.

- Men det hadde vært hyggelig også å få seg noen etnisk norske venner. Dem er ikke alltid så lett å komme i kontakt med.

Hun oppfordrer alle som ser noen i nabolaget som er nye, og kanskje litt utenfor, til å invitere dem inn på en kopp kaffe, eller en samtale.

– Snakk med dem slik at de føler seg velkommen, sier hun. Vær litt raus. Det er ikke så mye som skal til.

Denne saken er først publisert på Klikk.no/Kvinneguiden