Kjell Magne Bondevik var Norges statsminister fra 1997 til 2000. Foto: Tore Meek / NTB scanpix
Bondevik: – Jeg nærmet meg et punkt der livet ikke var verdt å leve
I TV-programmet «Da vi styrte landet» snakker Kjell Magne Bondevik (70) ut om depresjonen.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Tidligere statsminister Kjell Mange Bondevik hadde vært statsminister i ett år da han i 1998 ble sykmeldt i fire uker på grunn av en depressiv reaksjon.
– Vi skulle ha budsjettkonferanse i regjeringen neste dag. Alle forventet at statsministeren skulle være der. Så for å unngå spekulasjoner sa jeg til mine medarbeidere at de skulle videreformidle sannheten til pressen. Akkurat slik den var, sier han i NRK-programmet «Da vi styrte landet».
Bondevik, som var Norges statsminister fra 1997 til 2000, hadde hatt flere «indre psykiske spenninger» før han ble slått i bakken av depresjonen.
Les også: Bondevik: – Bortkastet å spekulere i regjering med Frp
Verdt å leve
70-åringen skjønte at noe var alvorlig galt da han ikke klarte stå opp av sengen.
– Jeg hadde en følelse av å være helt verdiløs. Alt ved livet var mørkt. Nesten meningsløst. Jeg nærmet meg et punkt der livet ikke var verdt å leve, forteller Bondevik i «Da vi styrte landet».
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenI tiden før sykemeldingen og den tunge depresjonen hadde Bondevik mistet tre av sine beste venner i løpet av kort tid. I tillegg jobbet han mye.
«Jeg kom inn i en ond sirkel. Problemene kvernet rundt i hodet både dag og natt. Søvnløsheten gjorde meg trøtt og sliten, og etter hvert kjentes det som om det oppsto «vegger» i hodet. Jeg ble mer og mer fraværende og mistet konsentrasjonen. Uro ble til angst, og til tider følte jeg meg handlingslammet», skrev Bondevik i sin egen bok, «Et liv i spenning», som kom ut i 2006.
Les også: Kong Olav avgjorde hvem som ble statsminister
Skrev om moren
Bondevik har tidligere delt historien om moren sin i boken «Mor - En hyllest».
«I ettertid har jeg fått vite at mor slet med depresjoner og psykiske problemer. Jeg visste hun var dårlig i perioder, men ingen satte ord på hva det egentlig handlet om den gangen», skrev han om moren som gikk bort i 1976.
Han tenkte mye på moren da han selv ble sykemeldt.
«Psykiske problemer er fortsatt tabubelagte i samfunnet vårt, og jeg har har ønsket å alminneliggjøre dette», står det i boken.
