Bemanningskrisen er prekær

Kriminalomsorgsdirektoratet, ved HR-direktør Trine Gamst, viser til flere positive utviklingstrekk i kriminalomsorgen i sin kronikk «Kriminalomsorgen er i positiv utvikling» publisert 22.09. Det er bra. Færre som slutter, økte søkertall og redusert sykefravær er forhold alle ansatte og tillitsvalgte ønsker velkommen.

Men stemmer dette, eller er det statistikk og omdømmescore som sier det?

Jeg mener det er grunn til å stille spørsmål ved om tallene som trekkes frem gir et dekkende bilde av situasjonen ute i fengslene.

Kriminalomsorgen er i positiv utvikling

Merker ikke noe til ekstra ansatte

At turnover har gått ned fra 12,8 til 10,8 prosent på ett år endrer ikke det faktum at rundt tusen ansatte har forlatt kriminalomsorgen de siste årene. At 546 er ansatt samtidig som 440 har sluttet, innebærer heller ikke nødvendigvis at bemanningsutfordringene er løst når mange enheter fortsatt rapporterer om underbemanning, høyt arbeidspress og omfattende bruk av overtid.

Ute på enhetene så merker man ikke noe til ekstra ansatte, snarere tvert imot.

Bemanningskrisen er så prekær at regionene og enhetene har fått beskjed om å innføre ansettelseskontroll og undersøke hvordan vi i større grad kan benytte oss av kamera og digitale løsninger. I kriminalomsorgen så går turnusbemanningen betydelig ned fra 2022 til 2026, samtidig som antallet medarbeidere på dagtid stiger med nesten 20 prosent i samme perioden.

Det er mange konklusjoner man kan dra ut av dette, men for enkelhetsskyld skal jeg kun peke på en ting, belastningen på de turnusansatte øker og det er de som står for den operative gjennomføringen av kriminalomsorgens samfunnsoppdrag.

Fortsatt et svært høyt tall

Tall for vold og trusler må også settes i riktig kontekst.

Selv om antall registrerte hendelser har gått ned, er nær 700 registrerte tilfeller på under ni måneder fortsatt et svært høyt tall. For den ansatte som blir utsatt for vold eller alvorlige trusler, oppleves ikke situasjonen som mindre alvorlig fordi statistikken viser en prosentvis nedgang.

Det må også settes spørsmåltegn ved hvorfor de rapporterte tallene går ned. Er det fordi det er mindre vold og trusler, eller er det fordi ansatte ikke har tid til å prioritere rapportering? Tilbakemeldingene til forbundet er at stadig færre har tid og heller ikke tillit til at rapporteringen fører til endring, derfor synker tallet på rapportering av vold og trusler.

Det er grunn til å stille spørsmål ved om tallene som trekkes frem gir et dekkende bilde av situasjonen ute i fengslene.

Lønnsvekst og ulike arbeidsmiljøtiltak blir fremhevet av HR-direktøren. Det er positivt at arbeidsgiver har iverksatt tiltak for å bedre situasjonen, men de må også erkjenne at noen av tiltakene har skapt større utfordring. 

Samtidig må man våge å stille spørsmålet om hvorfor slike tiltak har blitt nødvendige. Når ansatte forteller om frykt, belastningsskader, utmattelse og manglende bemanning over tid, peker det på utfordringer som stikker dypere enn det som kan løses gjennom enkeltstående prosjekter og programmer.

Noen kaster opp på vei til jobb

Avviser bekymringen

HR-direktøren avviser bekymringen om at bachelorutdanningen skal skape større avstand mellom teori og praksis ved å vise til at praksis fortsatt skal være en sentral del av studiet.

Men dette svarer egentlig ikke på den bekymringen som mange ansatte har reist.

Spørsmålet er ikke om det skal være praksis i utdanningen. Spørsmålet er om kriminalomsorgen risikerer å miste noe av den særegne profesjonsutdanningen som i dag gir fengselsbetjenter en sterk operativ identitet og praksisforståelse fra første dag.

Mange ansatte frykter at en akademisering av utdanningen vil flytte oppmerksomheten bort fra de praktiske ferdighetene, konflikthåndteringen, sikkerhetsarbeidet og erfaringslæringen som er avgjørende for tjenesten i fengsel. Det er ikke tilstrekkelig å vise til at det skal være praksisperioder dersom resultatet blir færre timer med operativ trening og mindre nærhet til yrkesrollen gjennom utdanningsløpet.

HR-direktøren legger til grunn at flere studieplasser automatisk betyr bedre rekruttering. Det er en usikker forutsetning. Kriminalomsorgen har i flere år slitt med å beholde ansatte som allerede er utdannet. Da fremstår det som risikabelt å erstatte en attraktiv lønnet utdanning med en ulønnet bachelor uten å kunne dokumentere at dette faktisk vil styrke rekrutteringen til yrket.

Les også: Frp ber regjeringen skrote planer om ny fengselsbetjentutdanning

Handler ikke om å svartmale

KYs bekymring handler ikke om å svartmale kriminalomsorgen. Den handler om å beskrive den virkeligheten mange medlemmer opplever hver dag. At enkelte ansatte gruer seg til jobb, at erfarne medarbeidere søker seg bort, og at bemanningen flere steder oppleves som utilstrekkelig, er ikke enkeltstående historier. Det er erfaringer som må tas på alvor.

Jeg deler HR-direktørens syn på at bildet er nyansert. Nettopp derfor må både de positive tallene og de alvorlige utfordringene få plass i debatten. Å anerkjenne forbedringer er viktig, men det må ikke bli et argument for å tone ned problemene som fortsatt preger arbeidshverdagen til mange ansatte. 

Kriminalomsorgen er en bærebjelke i rettsstaten. Skal etaten lykkes med sitt samfunnsoppdrag, må ansatte oppleve tilstrekkelig bemanning, trygghet i arbeidshverdagen og en ledelse som ikke bare registrerer utfordringene, men også løser dem.

Da holder det ikke å vise til at utviklingen går i riktig retning. Spørsmålet er om utviklingen går raskt nok.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.