Den store fengselsflukten

Norsk kriminalomsorg har mange gode kvaliteter, men også mange utfordringer. Dessverre har utviklingen fått lov til å gå i feil retning over lang tid, noe som gjør det mer komplekst å finne løsninger. 

For meg er det innlysende at det er denne negative utviklingen som har vært akseleratoren for bemanningsutfordringen vi står i nå.

Noen av hovedutfordringene er manglende reell politisk vilje til å satse på kvalitet, lønnsnivå sett opp mot risiko og arbeidsbelastning, opplevelsen av høy risiko og liten rettssikkerhet, manglende kriminalomsorgskompetanse i toppledelsen og en utdanning som i økende grad har mistet sin nærhet til praksis.

nyheter

Hundrevis «rømmer» fengselsyrket årlig: – Jeg var så sint at jeg grein

Et tøffere og farligere miljø

Kriminalomsorgspolitikk er stort sett en deling mellom symbolpolitikk og distriktspolitikk, krydret med litt finanspolitikk. 

Den politiske interessen er knyttet til å opprettholde det bildet som er skapt av at vi har «verdens beste kriminalomsorg», uten at det er politisk vilje til å faktisk bevilge penger til kvalitativ god straffegjennomføring.

I tillegg fremstår det som viktigere for mange politikere å skaffe arbeidsplasser til eget hjemsted, enn å bidra til at kriminalomsorgen kan drives på faglig objektivt grunnlag. Dette medfører at kriminalomsorgens mantra blir å gjøre mer for mindre, i realiteten er det menneskelig kontakt, relasjonsbygging og rehabilitering som effektiviseres bort.

Dette skaper et tøffere og farligere miljø i fengsel og er ødeleggende for både arbeidsmiljøet og for soningsforholdene. 

Dagens lønnsnivå for fengselsbetjenter oppleves ikke å stå i stil med kompleksiteten, ansvaret, belastningen og risikoen som de ansatte opplever. Lønn må også sees i sammenheng med arbeidstidsordninger og kompensasjon for å jobbe utenfor normalarbeidstiden.

Les også: Enda et desperat forsøk

Skaper utrygghet

Lønn er for så vidt en utfordring i alle stillingskoder i kriminalomsorgen, den daglige driften er helt avhengig av enkelt ansattes dugnadsånd og faglige interesse. Det er ingen tvil om at det må investeres betydelig i lønnsmessige tiltak for alle ansatte, hvis vi skal greie å gjenoppbygge norsk kriminalomsorg. 

Rettighetsutvikling for innsatte og domfelte er bra og nødvendig, men når det ikke følges opp med sikkerhet og trygghet for de ansatte og for samfunnet, så blir det en ubalanse i straffegjennomføringen som i første omgang skaper utrygghet for de ansatte.

Manglende rett til trygt arbeidsmiljø vil forringe straffegjennomføringen og kostnaden må betales av samfunnet i form av mer alvorlig kriminalitet. God kriminalomsorg er en balanse mellom rehabilitering og trygg tilbakeføring på den ene siden og sikkerhetsmessige tiltak på den andre siden, dagens kriminalomsorg er i åpenbar ubalanse og kostnaden vet vi ikke enda. 

Ønsket om å gjøre om å fengselsbetjentutdanningen, fra en toårig lønnet etatsutdanning med stort fokus på praksis og over til en ulønnet bachelorutdanning har over tid svekket nærheten til praksis og svekket fokuset på å trene opp den «mentale beredskapen» hos studentene/aspirantene. 

Når det nå er vedtatt å endre utdanningen frykter vi en større distansering fra praksis, som igjen vil skape et større sjokk når nyutdannede fengselsbetjenter kommer ut i arbeid og oppdager den store forskjellen på teori og praksis som gjør at sannsynligheten for at flere velger å slutte øker. 

Vesentlig høyere risiko enn forespeilet

I sum er dette fire av faktorer som har fått lov til å forringe tilstanden til norsk kriminalomsorg over tid. 

De ansatte i førstelinjen føler seg oversett av ledelsen, underbetalt og utsatt for vesentlig høyere risiko enn det de var forespeilet under utdanning. Enhetene står i et umulig krysspress og må velge mellom å overholde budsjettet eller ivareta de ansatte og det blir åpenbart for de ansatte at toppledelsen av kriminalomsorgen mangler kriminalomsorgskompetanse, eller som et minimum så blir denne kompetansen neglisjert.

Det har dessverre blitt en del av virkeligheten at ansatte gruer seg til jobb, noen kaster opp på vei til jobb. De har søvnproblemer, tar «jobben med hjem» og blir fort utbrent. 

Fellesnevneren er ofte manglende oppfølgning av leder, høy risiko/lav lønn, manglende fleksibilitet og mange beskriver at de føler seg lurt. Gjennom utdanningen har de blitt forespeilet en yrkeskarriere som ikke finnes utenfor teoribøkene.

Når alt blir en krise

Dette er vi veldig godt kjent med, men allikevel lykkes ikke kriminalomsorgen med å ta tak i problemet i tilstrekkelig grad. Mellomlederne som skal følge opp de førstelinjeansatte har den samme utfordringen som de ansatte i førstelinjen, tid, samtidig mangler de nødvendig kompetanseheving og lederstøtte. De blir nedlesset med rapporteringer og annen saksbehandling, på mange måter blir mellomledere satt opp til å feile, og resultatet blir godt beskrevet i denne saken, ansatte slutter.

Kriminalomsorgens Yrkesforbund har advart i mange år om at den utfordringen vi nå står i ville komme, uten gehør fra politikere generelt eller politisk ledelse spesielt, og uten at Kriminalomsorgsdirektoratet har vært villig til å ta nødvendige grep. Og nå står vi her, med en kriminalomsorg ute av stand til å levere samfunnsoppdraget. 

Det finnes fortsatt suksesshistorier i kriminalomsorgen, men de er der på tross av den politiske styringen, de er der fordi det fortsatt finnes flinke ansatte som holder ut, men det blir færre og færre.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.