<p>Selv på et tørt sted som Negev-ørkenen gror det mange ulike vekster. Her fra Ramon-krateret, som ligger omtrent midt i den 13.000 kvadratkilometer store ørkenen. Foto: Bjørn Moholdt</p>
<p>Selv på et tørt sted som Negev-ørkenen gror det mange ulike vekster. Her fra Ramon-krateret, som ligger omtrent midt i den 13.000 kvadratkilometer store ørkenen. Foto: Bjørn Moholdt</p>
Selv på et tørt sted som Negev-ørkenen gror det mange ulike vekster. Her fra Ramon-krateret, som ligger omtrent midt i den 13.000 kvadratkilometer store ørkenen. Foto: Bjørn Moholdt
Selv på et tørt sted som Negev-ørkenen gror det mange ulike vekster. Her fra Ramon-krateret, som ligger omtrent midt i den 13.000 kvadratkilometer store ørkenen. Foto: Bjørn Moholdt

Negev - Mirakelet i ørkenen

Selv på et tørt sted som Negev-ørkenen gror det mange ulike vekster. Her fra Ramon-krateret, som ligger omtrent midt i den 13.000 kvadratkilometer store ørkenen. Foto: Bjørn Moholdt

Jødisk handlekraft har forvandlet Negev-ørkenen fra karrig ødeland til en oase med uendelig potensiale. Det er samtidig et sted for refleksjon og eventyrlyst – og et dypdykk i den israelsk folkesjela.

Av Bjørn Moholdt 7. mars 2020

I likhet med med millioner av andre kom Arie Sorek (født Lova Strikowski) til Det lovede land etter Andre verdenskrig. Han ble født i 1949, året etter at Israel erklærte sin selvstendighet.

– Under krigen flyktet familien min fra Polen til Russland, men der ble det for tøft å være, forklarer den godlynte Arie og vil ikke gå i dybden. Det er – som han sier – «en lang og smertefull historie».

Han kom til Mashabim Sadeh-kibbutzen – der vi møtes – i 1970.

Da familien Strikowski fikk muligheten til å dra til Israel et tiår etter frigjøringen grep de den begjærlig, men da Ariel var gammel nok til å fatte sin egen beslutning valgte han seg tilbake til «kommunismen».

– Hehe, sosialisme, korrigerer han meg og viser vei til spisesalen.

Der samler de fleste av kibbutzens innbyggere seg fortsatt til felles måltider, som de har gjort mer eller mindre uavbrutt siden Mashabim ble opprettet i 1947.

Drømmen om et gårdsbruk

Mashabim Sadeh ligger i hjertet av landområdet som utgjør over halve Israel. Negev-ørkenen og livet i den representerer på sett og vis den jødiske folkesjela, og befolkningens evne til selvopphold.

Du finner eksempler på det over alt, men det fremste er trolig kibbutz-systemet. Det begrenser seg riktignok ikke bare til ørkenområdene, men det er nettopp her den hadde – og langt på vei fremdeles har – sin største berettigelse.

– Vi arbeidet for hverandre, ikke med et mål om å berike den enkelte, men skape en bærekraftig tilværelse av det de fleste mente var en «umulighet», forklarer Arie.

(Saken fortsetter under)

Fortsatt kan du oppleve den angivelig helsebringende gjørmen ved Dødehavet, men tiden er i ferd med på løpe ut for verdens dypeste innsjø. Foto: Bjørn Moholdt
Fortsatt kan du oppleve den angivelig helsebringende gjørmen ved Dødehavet, men tiden er i ferd med på løpe ut for verdens dypeste innsjø. Foto: Bjørn Moholdt

Det var en besnærende tanke, som går tilbake til 1880-tallet. Da emigrerte tusenvis av russiske jøder til det som da het Palestina. Sammen med den andre bølgen som kom etter den russiske revolusjonen i 1905, hadde jødene – som frem til da hovedsakelig hadde levd som livegne under tsarens vanstyre – en drøm om å etablere egne gårdsbruk.

For en enslig gårdbruker viste dette seg svært vanskelig. Palestina var fortsatt en del av Det osmanske riket (dagens Tyrkia), og jordbrukslandet de var henvist til var enten myrområder eller fulle av stein.

Løsningen var å finne i det kollektive, og i 1910 ble Degania – etablert av et dusin innvandrere med opphavsmannen Joseph Baratz i spissen – således den første kibbutzen. Ved å søke løsninger sammen – og jobbe mot et felles mål – gjorde de bokstavelig talt gull av gråstein.

Les også: Kongelig møte på savannen

Sjømat i ørkenen

Degania ble modell for senere kibbutzer (som betyr «gruppe» eller «ansamling»). I starten var religion en viktig samlende faktor, og Baratz’ kongstanke om selvoppofrelse for det kollektive ble etter hvert så sterk at barn for eksempel ikke fikk sove sammen med foreldrene sine.

Tanken var likevel sådd, og frem til staten Israel formelt var dannet var det etablert over 200 kibbutzer rundt om i det ganske land. Baratz’ ideer fant raskt næring.

Med årene endret kibbutz-systemet seg, og dreide gradvis også over på andre arbeidsområder enn jordbruk. I dag er mer tradisjonell industri det viktigste næringsgrunnlaget, og de rundt 225 enhetene som fortsatt eksisterer er ikke monomant opptatt av den opprinnelige tankegangen. Til det har også samfunnet rundt endret seg for mye.

Også Mashabim endret seg med årene. Inntil Arie ble pensjonist jobbet han i en fabrikk som produserte messing-ventiler.

– Jeg stortrivdes der, trolig fordi jeg hadde friheten til å gjøre noe annet om jeg ville. Drette opp reker for eksempel, forklarer han ivrig.

Joda, dette israelske økonomiske mirakelet utviklet unike metoder som gjør det mulig å drive med sjømatoppdrett midt i ørkenen.

Les også: – Norge som ferieland har utallige muligheter

Populært

Spirituelt slør

Fordi menneskene der levde isolert i tette samfunn var bærekraft en helt sentral del av livet på kibbutzen, lenge før man visste hva det betydde, eller at det en gang skulle bli et moteord.

– Lever du i pakt med naturen ligger bærekraft i ryggmargen. Alt skal kunne gjenbrukes, ikke bare fordi det med ett er blitt aktuelt, men fordi det er økonomisk fornuftig, mener Shuli Hartman.

Den snart 70 gamle guiden, hobby-filosofen og kibbutzens uoffisielle «turistsjef» vendte tilbake til kibbutz Neot Semadar etter flere år «i den virkelige verden».

– Jeg må innrømme at jeg hadde en lengsel om å se verden da jeg bodde her den første perioden, forklarer hun.

– Men det var godt å komme hjem.

(Saken fortsetter under)

Det karakteristiske luftkondisjonerings-tårnet i Neot Semadar er midtpunktet i kibbutzens svært spesielle kunst- og kultursenter. Foto: Bjørn Moholdt
Det karakteristiske luftkondisjonerings-tårnet i Neot Semadar er midtpunktet i kibbutzens svært spesielle kunst- og kultursenter. Foto: Bjørn Moholdt

Neot Semadar er av nyere dato, etablert i 1989, med innbyggere som søkte sammen for å finne ut «hvordan vi kan arbeide sammen i et virkelig fellesskap».

Det ligger et spirituelt slør over Neot Semadar, noe dagdrømmeaktig, forsterket av et ellevilt, monumentalt byggverk midt i kibbutzen. «Kulturhuset» er som hentet ut av folkeeventyrene, Ringenes herre og Kardemomme by på samme tid.

– Det tok bare av, fantasien løp helt løpsk, forklarer Shuli.

Les også: På reise i de tusen fjorders historierike land

Etter innfallsmetoden

Den kunstferdig utførte bygningen – i detaljene ikke helt ulikt Gaudís Sagrada Familia i Barcelona – domineres av et ti-femten meter høyt tårn i midten. Det er laget som et naturlig, passivt luftkondisjonerings-system.

– Det tok oss 15 år å ferdigstille, det kan jo lett skje når alle skal være med og bestemme, sier hun med et aldri så lite smil om munnen.

Beslutnings-prosessene i en kibbutz kan med andre ord fort bli svært lange. I dette tilfellet var det ingen. Bygget ble til mer eller mindre etter innfallsmetoden – og fortløpende etter lommeboka.

Kunstsenteret er «fantasien som ble virkelig», og tjener i dag ulike formål. Blant annet arrangeres det 14 ulike kunst- og håndverks-seminarer der, i tillegg til å huse butikk og galleri.

Utvendig er det vakkert – og litt illevarslende på samme tid.

Les også: Manhattan i Oslo: Disse sju høyhusene kan endre hovedstaden for alltid

Hvordan overvinne ørkenen

Det overdådige kunstsenteret har en tendens til å ta oppmerksomheten bort fra mye av det andre som bedrives her. Neot Semadar produserer for eksempel utmerkede, organiske «boutique»-viner, ditto dadler og andre jordbruksvarer.

Og geitosten deres er helt fenomenal.

– Vi er eksperter på jordbruk i ørkenen, det tar tid å lære seg hvordan en slik tilsynelatende ødemark kan «overvinnes». De fleste her begynte fra bunnen av, sier Shuli.

Visste du at…

…det semittiske folkeslaget nabateerne drev utstrakt jordbruk i det som nå er ørken, og at Negev var et viktig kornkammer for romerne?

…i mer enn 1200 år var Negev i hovedsak overlatt til nomadiske beduiner?

…at moderne jordbruk ble introdusert her av tre kibbutzim etablert i 1943?

Neot Semadar startet som et kollektiv da 90 unge og gamle fra ulike samfunnslag i Jerusalem vandret inn i ørkenen og overtok den tidligere fraflyttede kibbutzen Shizafon.

– Her var det bare tomme hus og en traktor da vi kom, sier Shuli om den første tiden.

Målet var et vagt ønske om «noe annet» enn hamsterhjulet i storbyen.

Hva handler livet om? Finnes det en annen form for frihet? Hva ligger bak det å få et samfunn til å fungere, fra den ene dagen til den andre?

– Vi var opptatt av disse spørsmålene, og bestemte oss for å forfølge dem, forklarer hun.

Les også: Norske fyr: – Forferdelig at Norge ikke tar bedre vare på kulturarv

Populært

Oasen vest for Jordan-fjellene

Det er lett å avfeie det hele som naive «hippie-fantasier», men drømmen lever videre, selv om mange ikke klarte å ta det inn over seg og forlot Neot Semadar.

– Jeg kunne ikke tenkt meg et annet liv, som unge Shuri bryter inn når vi prøver ostene hans sammen med den overraskende gode organiske, røde vinen det bare produseres 10 000 liter av på årsbasis.

At han må søke fellesskapet om å få kjøpe seg nye sko – eller stole på at foreldrene som bor i Jerusalem bidrar om han vil på utenlandstur – bekymrer ham ikke.

– Er det er noe man har lært her så er det at det perfekte samfunnet ikke finnes, men dette er det nærmeste jeg har kommet, sier Shuri og kutter opp små stykker av osten sin som han tilbyr oss å smake.

Som medlem er han «innenfor», på godt og vondt. Fra utsiden kan Shuris energiske utlegning virke sekterisk.

Men litt senere, når dagen er på hell og solen farger Jordan-fjellene i det fjerne røde, er «oase» en langt bedre beskrivelse av det vi har vært vitne til.

Les også: Myanmar: Uskyldens tid på Inle

Stoler på egne evner

Israel får kritikk fra mange hold, og mye er berettiget. Men gjennom historien har jødene opplevd mange tilbakeslag, et par ganger så graverende at et helt folk har stått på randen av tilintetgjørelse.

Tidenes gang og Israels tilblivelse gjør det lille landet med ryggen mot Middelhavet unikt. På kort tid måtte de lære å stole på seg selv og sine evner. Det har bidratt til at få – om noen – er så gode på innovasjon som israelerne, om det gjelder forsvar eller selvhushold.

Alt dette renner meg i hu når vi kjører dypere innover i Negev. Skyene jager over hodene våre, det er regn i luften, men all fuktigheten i det mørke skylaget kommer neppe til å falle ned her vi befinner oss, mener guiden vår Gino.

– Det skjer først når skyene støter mot Jordan-fjellene i øst, forklarer han, og gir oss sitt mest uutgrunnelige smil.

Han har vært her ute en ørkennatt før, og ofte nok til å kunne gi en kvalifisert mening om hvordan værgudene oppfører seg. Men været og de høyere makter opptrer ikke som vanlig. Dødehavet vi passerer senere skrumper inn i en faretruende takt, og senere treffer regnværet oss lenge før Jordan-fjellene – og regnet som en kort stund dundrer ned, makter å skjære av returen til Tel Aviv.

Les også: Balsamering: – Det er ikke så makabert som det fremstår

Energi fra solen

Før vi når så langt – på veien sørover gjennom ørkenen mot Eilat – kjører vi med ett forbi noe som mest av alt minner om en overdimensjonert kunstinstallasjon – eller en scene fra en eller annen storslått science fiction-film.

Den utenomjordisk utseende kraftstasjonen Ashalim er et ingeniør-stykke av det gedigne slaget. Det enorme «soltårnet» – som i sitt «onde øye» samler energi fra mer enn 50 000 speil spredt rundt på bakken – rager 260 meter over bakken, og er det høyeste i sitt slag.

(Saken fortsetter under)

Det mektige Ashalim-tårnet samler energi nok til å gi mer enn 120 000 husholdninger strøm. Foto: Bjørn Moholdt
Det mektige Ashalim-tårnet samler energi nok til å gi mer enn 120 000 husholdninger strøm. Foto: Bjørn Moholdt

Kapasiteten på 121 megawatt gjør at kraftstasjonen produserer strøm for 120 000 husstander i Beer Sheva-distriktet – et av de hurtigst voksende byområdene i Israel, og omtalt som «Negevs hovedstad».

– Det er omtrent ingenting som vokser her, og denne mest solrike delen av Israel egner seg således perfekt til produksjon av solenergi, sier Gino noe selvsagt når vi like etter passerer tusenvis av solpaneler på utallige rekker innover i ørkenen.

Les også: Der Robin Hood fortsatt lever

I Salomos fotspor

Opp gjennom historien har kongedømmer i dette karrige landområdet kommet og gått. Det finnes en rekke referanser til dem i bibelske tekster. Samtidig fortsetter arkeologer å lete etter mer håndfaste bevis.

I Timna Park like nord for badebyen Eilat ligger den fysiske historien lagvis, i hulrom og dypt nede i den tørre jorden. Landskapet vi drar inn i mot ettermiddagen siste kvelden maner frem minner fra barndommen, og klasserommets falmede, okerrøde kart over det hellige land

De sandblåste, runde formene på Salomos pillarer i hjertet av parken er som hentet fra barndomsminnets fotobok.

(Saken fortsetter under)

Avdat Nasjonalpark i hjertet av Negev er blant israelernes mest populære utfluktsområder. Foto: Bjørn Moholdt
Avdat Nasjonalpark i hjertet av Negev er blant israelernes mest populære utfluktsområder. Foto: Bjørn Moholdt

Guide og «ranger» Ron Bernstein rykker meg tilbake til virkeligheten.

– De vise krangler fortsatt om det var her kong Salomos miner en gang lå, gjentar han med et smil under den tynne, gråstenkte barten.

Den stillferdige, høyreiste amerikaneren kom som så mange andre jøder til det lovede land, i en spirituell søken etter et annet liv. Nå er han kjentmann i Timna og alt den har å tilby.

Les også: Phukets skjulte gjemmesteder

Flere tusen gruveganger

I Timna har man gravd ut kobber «siden tidenes morgen». Trolig var det her den eldste formen for gruvedrift i verden ble innledet.

– Arkeologene har forsåvidt klart å bringe på det rene at de første gruvene her åpnet for mer enn 6000 år siden, sier Ron.

Det var i så fall mer enn 4000 år før kong Salomo regjerte over det som da var kongedømmet Israel. Før jødene ble spredt over hele verden.

Det finnes flere tusen gruveganger i landskapet som mer og mer heller mot rødt jo nærmere kvelden vi kommer. Samtidig er det like mye det som skjer på overflaten som trekker hundretusenvis av mennesker hit.

Her kan du sykle, klatre, vandre og campe, og underveis forestille deg hvordan det må ha vært under stjernehimmelen den gang nabateerne, egypterne, babylonerne og alle de andre folkeslagene som krysset hverandre i det som en gang var sivilisasjonens vugge.

Funklende stjerner – på et høy, svart og skyfri himmel i ørkenen der Moses med steintavlene en gang vandret – egger fantasien videre.

Høydepunkter

Søppelhaugen i storbyen

Det er vanskelig å tro at ArielSharon Park – et karakteristisk høydedrag noe kilometer vest for sentrum av Tel Aviv – for ikke lenge siden var en gedigen søppelhaug.

I 1998 – etter at 25 milioner tonn var dumpet der – ble den stengt og gjort om til et fenomenalt, vakkert utflukts-omr åde for Tel Avivs innbyggere.

Det skjedde gjennom et av verdens st ørste rehabiliterings-prosjekter i sitt slag.

Miljøvennlig kjøpesenter

I hjertet av Tel Aviv ligger Dizengoff Center, et annerledes kjøpesenter mest fordi at mange av driverne her eier mer enn halvparten av butikkene sine selv. Det gir seg utslag i et langt mer spennende utvalg enn hva som er vanlig i tilsvarende sentere.

I tillegg er det lagt ned betydelige midler i å gjøre den gedigne bygget så miljøvennlig som mulig. På taket – dit gjester har adgang – er det anlagt et lekeanlegg for barn, veksthus, bikuber og mye mer. Shopping, miljøvern og bærekraft i skjønn forening, med andre ord.

Ørkendatteren

Mariam Abu Rkeek er den første beduin-kvinnen som har lansert sin egen kosmetikkserie – Desert Daughter – basert på råvarer fra nærområdet rundt landsbyen Tel Sheva.

Mariam har en helt spesiell historie. Som kvinne i et patriarkalsk samfunn staket hun ut sin egen kurs, som hun gjerne forteller om når du kommer på besøk.

I tillegg får du vite litt om hvordan hun skaper sine produkter – såper, kremer og balsam laget blant annet på urter og kamelmelk(!).

Ikonisk landemerke

Avdat Nasjonalpark – et av Israels mest populære landemerker og utfluktsområder – er mest kjent for ruinene av en oldtidsby bygget av nabateerne (deres mest berømte byggverk kan for øvrig beskues i enda mer ikoniske Petra i Jordan).

Minst like karakteristisk som ruinbyen er ravinen nedenfor. Den tar det ikke mer enn 15-20 minutter å nå enden av, noe hundre-tusener av israelere gjør hvert år.

Stjernetitting i Ramonkrateret

Et av de mest fascinerende naturfenomenene i Israel er Makhtesh Ramon – Ramonkrateret – som er 40 ganger 20 kilometer stort. En makhtesh er ikke et resultat av en vulkan eller meteoritt, som det kan virke, men er et såkalt erosjonskrater skapt av vær og vind siden den gang Negev lå under vann.

Det er gjort en rekke arkeologiske funn som viser at blant andre oldtidsfolket nabateerne hadde en av sine handelsveier gjennom krateret.

Når det mørkner er det såpass lite «lysforurensning» på slettene nede i krateret at det egner seg utmerket til stjernetitting. Det arrangeres også turer med firehjuls-trekkere inn i dette særegne landskapet.

Keramikkurs på kibbutz

Kibbutz Neot Semadar sør i Negev (se hovedsak) arrangerer ulike workshops, for kortere eller lengre perioder innenfor ulike brukskunstarter. Sjekk hjemmesiden for mer informasjon. Kibbutzen tilbyr også overnatting.

Bibelsk park

I vakre Timna Park like nord for Eilat (se hovedsak) kan du vandre, campe, sykle og klatre. Det finnes i tillegg mange spennende arkeologiske attraksjoner der for den som ønsker å bli bedre kjent med de mange kulturene som gjennom historien har ferdes her.

Spa deg ned ved Dødehavet

Innsjøen på det laveste punktet i verden skrumper inn. Det sies at vannstanden i Dødehavet faller med halvannen meter om året, og at man ikke har funnet en fullgod måte å stoppe utviklingen på.

Men fortsatt kan man dra dit og bade, selv om det anbefales å gjøre det på regulerte steder. De er det etter hvert ikke så mange av, i hvert på israelsk side. Opplevelsen av å duve som enn kork, og smøre seg inn med den helbredende gjørmen, er fortsatt en populær og morsom opplevelse.

Bi litt i Tel Aviv

«Den hvite byen » ved havet (oppkalt etter de mange karakteristiske, hvite Bauhaus-husene som ble oppf ø rt her i mellomkrigstiden) har noen av sine st ø rste attraksjoner nettopp ved stranden. Langs (nesten) hele byens sj ø front l ø per det strender, der innbyggerne samles for å bade, padle, surfe og henge på barer og spisesteder.

Det finnes et titalls strender – Jerusalem Beach, Bugrashov Beach, Gordon Beach og Hilton Beach – for å nevne noen, med myk gul sand og klart vann.

Andre attraksjoner verdt å nevne er loppemarkedet i Jaffa, den relativt nyutviklete og hippe bydelen Newe Tzedek (som grenser opp mot Jaffa), Carmel-markedet, restaurant- og butikkomplekset Tel Aviv Port helt i nord, Rabin-plassen (der tidligere statsminister Yitzak Rabin ble skutt og drept etter en tale han holdt der), bydelen Sarona med et lekkert innend ørs marked, Tel Aviv Art Museum og Gamle Jaffa.

Samt mye, mye mer.

__________________________________

Sov godt

Port and Blue Hotel nord i Tel Aviv ikke langt fra Middelhavet er et trivelig hotell med fine rom.

På alle kibbutzene vi besøkte i Negev – Elifaz, Mashabim Sadeh, Neot Semadar og Ein Gedi ved Dødehavet – er det mulig å overnatte.

__________________________________

Spis godt

På de fleste kibbutzene vi besøkte serveres maten i fellesområder. Det meste er organisk, som regel kortreiste urter, grønnsaker og kjøttretter.

I Ha Tachan – et av Tel Avivs flotteste strøk – serverer Vicky Christina etter sigende byens beste tapasretter. Vicky er tapas-restauranten, Christina baren.

De er begge herved anbefalt

Manta Rey serverer ikke bare strålende sjømat, den har trolig også byens beste beliggenhet på stranden like nord for den gamle havnebyen Jaffa.

Mer fra ABC Nyheter