Samuel Pepys skrev detaljert om livet i London på 1600-tallet
Dagboken hans er blant verdens mest berømte
I dag er det 350 år siden engelskmannen satte sitt endelige punktum.
Den 31. mai 1669 skrev Samuel Pepys (1633 - 1703) sin siste oppføring i sin berømte dagbok. Gjennom ni år hadde den engelske politikeren og forfatteren skildret lykke og sorg, delt trivielle anektoder, skrevet gripende skildringer om historiske hendelser – og fortalt om sidesprang og personlige svermerier.
Men denne mandagskvelden i slutten av mai for 350 år siden var det altså over, og Pepys satte endelig punktum før han lukket dagboken igjen.
Han oppga frykt for å miste synet som grunn til den brå slutten.
I dag regnes Samuel Pepys' dagbok som en av de viktigste kildene for kunnskap om 1600-tallets London og Storbritannia. De daterte nedtegnelsene er beretningen om en manns daglige gjøren og laden, samtidig som den gir førstehånds øyenvitneskildringer fra historiske hendelser som gjeninnføringen av monarkiet i Storbriannia, det store pestutbruddet i 1665, den andre anglo-nederlandske krigen samt den store bybrannen i London i 1666.
Les også: Da døden kom til Eyam
Gripende skildringer
Om bybrannen skriver Samuel Pepys at han om morgenen søndag 2. september 1666 får høre fra sin husholderske Jane at en voldsom brann har krevd mer enn 300 hus i London i løpet av natten.
Pepys, som på denne tiden er 33 år gammel, tar sporenstreks på seg yttertøyet og går til The Tower for å få en oversikt over brannen med egne øyne.
Det han så ser, ryster ham langt inn i sjelen.
Og som så mange ganger før skildrer han det han opplever i dagboken sin:
«Jeg ser husene i enden av broen står i full flamme, og en uendelig stor brann på denne og andre siden av broen. (...) På vei ned, med hjertet mitt fullt av sorg, stikker jeg innom øverstkommanderende ved Tower som kan fortelle meg at brannen startet tidligere på morgenen hos hoffbakeren i Pudding Lane og at den allerede har brent ned St. Magnus' Kirke og mesteparten av Fish-street».
Den enorme bybrannen raste fra 2. til 5. september 1666, ødela mer enn 13.200 hus og 87 sognekirker og sørget for at 100.000 av Londons innbyggere ble hjemløse.
Samuel Pepys
Samuel Pepys ble født den 23. februar 1633 i London i en familie med elleve barn. Han vokste opp i Londons berømte avisgate Fleet Street sammen med faren John, som var skredder, og moren Margaret, som var vaskepike.
Da han skulle studere, flyttet han til Cambridge hvor han avla sin siste eksamen i 1654. Men Pepys utmerket seg aldri spesielt på skolen. Tvert i mot ble han beskrevet som en meget allminnelig elev - som underveis ble anklaget for å drikke for mye og for å pleie kontakt med byens løse fugler.
Les også: Han var alle gruppebilders far
Yrkesmessig gikk det bedre med Pepys. Han jobbet i fem år som juniorkontorist i statskontoret Exchequer, før han etter hvert fikk jobben som kontorist hos de engelske sjøfartsmyndighetene. Posten var svært ettertraktet, og Pepys fikk to ansatte under seg samt en årslønn på 350 pund. I tillegg fikk han mulighet til å profittere på kontraktene han styret med.
Det var i denne perioden Samuel Pepys begynte å skrive på dagboken som han i dag er mest kjent for.
I sin åpningstekst i januar 1660 skriver han:
«Ære være Gud, ved utgangen av fjoråret var jeg ved veldig god helse, uten spor av den gamle smerten bortsett fra når jeg er forkjølet. Jeg bodde i Axe yard med min kone og vår husholderske Jane, og ingen andre i familien enn oss tre. Min hustru ga meg håp om at hun var med barn etter at perioden hennes hadde uteblitt i syv uker, men på årets siste dag kom den tilbake igjen.»
Førstehåndsopplevelser
En av kollegene hans ved the Navy Office er Admiral Sir William Penn, far til William Penn som senere grunnla og ga navn til Pennsylvania-kolonien i Amerika.
Pepys nevner ham flere ganger i dagboken sin, som i dag er hovedkilden til kunnskap om Sir William Penns voksne liv. Bare synd for den godeste Penn at Pepys ikke kunne utstå ham og ikke akkurat beskrev ham i rosende ordelag.
Her en skildring av et dobesøk:
«At night home and up to the leads [roof], were contrary to expectation driven down again with a stinke by Sir W. Pen's shying of a shitten pot in their house of office», skrev han i dagboken 30. april 1666.
Også andre observasjoner nedtegnet av Pepys har blitt interessante for ettertiden, ikke minst ettersom de av og til dreier seg om førstehåndsopplevelser av ting som i dag er en naturlig del av vårt liv, men som i Pepys samtid ble ansett for å være både ukjent og eksotisk.
Les også: Ingen hadde fortalt dem at første verdenskrig var over
Flere steder i sin dagbok nevner han for eksempel at han har drukket varm sjokolade, en drikk som på Pepys tid var forbeholdt øvre samfunnslag.
Og tirsdag 25. september 1660 smaker Samuel Pepys te for første gang. I sin beskrivelse skriver Pepys bare nøkternt at «... og etterpå drakk jeg en kopp med te (en Kina-drikk) som jeg aldri har drukket før, og gikk min vei».
En annen interessant nedtegning skjer i 1666 der Pepys skriver at «Kongen deklarerte i går under råd en resolusjon om en mote for klær som han aldri vil endre. Det vil være en vest, men jeg vet ikke helt hvordan.»
Denne kongelige kunngjøringen er første gang en vest av dette slaget nevnes.
14. november samme år har Pepys overvært et av de første forsøk på en blodoverføring. Forsøket ble foretatt mellom to hunder, og eksperimentet ble betraktet som vellykket, selv om donor-hunden blødde i hjel.
Les også: Historiens største gniere
Piker, vin og sang
Dagboken til Pepys tegner også et bilde av en nysgjerrig ung mann som brukte mye spalteplass på å fabulere over egen lykke og plass i verden. Denne nysgjerrigheten gjorde at han fulgte mange av sine impulser. Spesielt i forhold til det som på folkemunne kalles «piker, vin og sang».
I sin beretning om planene for 1665, skriver han:
«Hustruen er nå en ting, elskerinnen en annen, og kokkepiken er hyggelig nok, men utfordringen blir å forføre gullsmedens kone.»
Pepys forkjærlighet for kvinner topper seg imidlertid den 25. oktober 1668 da han blir tatt på fersken av sin hustru Elisabeth, mens han er ivrig opptatt med å kurtisere den nye hushjelpen, sytten år gamle Deborah Willet.
Avsnittet som følger er vanskelig å oversette fra engelsk, ettersom det også viser kodesystemet Pepys ofte tydde til når han skulle skjule vulgariteter eller eksplisitte skildringer av seksuell karakter, slik som når han blir fersket i å beføle hushjelpen:
«The greatest sorrow to me that ever I knew in this world; for my wife, coming up suddenly, did find me imbracing the girl con my hand sub su coats; and endeed I was with my main in her cunny. I was at a wonderful loss upon it and the girl also ...».
Pepys uttrykker senere at han angret episoden, men det går også fram av dagboken at han fortsatt holder kontakten med sin unge flamme, også etter at hun fikk sparken.
Les også: Regnehesten Hans sjokkerte en hel verden
Satte endelig punktum
31. mai 1669 satte altså Samuel Pepys endelig punktum for sin dagbok. Han oppga frykt for å miste synet som grunn. Det er umulig å lese dagboken uten å føle ergrelse over historiens brå slutt. Mange som har lest dagboken, synes også det er beklagelig at den slutter i en pessimistisk tone på grunn av Pepys dårlige humør.
Men Pepys fortsatte å skrive også etter at dagboken var lagt vekk. Blant annet hadde han en flittig brevkorrespondanse med Sir Isaac Newton, hvor ett av temaene var om man hadde størst sannsynlighet for å slå én sekser med seks terninger, eller to seksere med tolv.
Problemstillingen har siden blitt kalt Newton-Pepys-problem.
Les også: Se detaljerte fotografier fra Norge i forrige århundre
Opp- og nedturer
Livet videre etter dagboken består av både opp- og nedturer for Samuel Pepys. I oktober 1669 dør hustruen Elisabeth av feber hun pådro seg etter en ferietur til Nederland og Frankrike.
I årene 1673 til 1679 får Pepys plass i det britiske Parlamentet. Mot slutten av denne perioden blir Pepys arrestert og plassert i fangenskap i Tower, anklaget for å ha solgt opplysninger om britenes sjøforsvar til franskmennene. Beskyldningen renner imidlertid ut i sanden, og Pepys løslates seks uker senere.
I årene 1684 til 1689 fungerer Pepys som kongens sekretær i flåteforhold. I omlag samme periode var han igjen medlem av Parlamentet.
26. mai 1703 dør Samuel Pepys, 70 år gammel.
Dagboken utgis
Det skulle ta over 120 år før Samuel Pepys omfattende nedtegnelser fra sin samtid ble gjort tilgjengelig for folk flest. Men i 1825 ble dagboken første gang utgitt, etter å ha blitt transkribert og renskrevet av engelskmannen John Smith.
Les også: Vakre landskap med blodig historie
En annen utgivelse kom rundt femti år senere. Den mest komplette utgaven av Samuel Pepys ni år lange dagboksprosjekt kom imidlertid ut i årene 1970 til 1983.
De som er interesserte i å lese dagboken, men som blir demotivert av den enorme mengden tekst, kan velge den digitale utgaven som er skrevet som en nettblogg med informative forklaringer og linker.
Hver kveld publiserer nettsiden pepysdiary.com nøyaktig det Pepys skrev ned i sin dagbok på dagen 353 år tidligere.