Dødslegen og «de syv dvergene»

OBS! Vi advarer mot sterke skildringer og gjengivelser.

For Josef Mengele må det kanskje ha fortonet seg som et eventyr. I utryddelsesleiren Auschwitz rullet dødstoget inn fullt av voksne og barn som umiddelbart fikk sin skjebne forseglet gjennom en nådeløs og tilfeldig inndeling. Gasskammer, slavearbeid eller eksperimenter.

Utvelgelsen hadde nærmest blitt ren rutine. De fleste jøder, kortvokste og andre med fysiske anomaliteter ble sendt rett i gasskammeret. Over seks millioner i alt. Men denne maidagen i 1944 var likevel spesiell. I det toget stoppet og passasjerene gikk av, ble syv små dverger løftet fra en av de stappfulle krøttervognene og ned på seleksjonsplattformen.

Det var familien Ovitz, en rumensk-jødisk familie som besto av 12 medlemmer der syv av søsknene var kortvokste. Fem av dem var kvinner, ikke stort høyere enn en jente på fem, kledd i elegante kjoler og med sminke i ansiktet. De så nærmest ut som dukker og fikk straks oppmerksomheten til utryddelsesleirens vakter.

– Vi må varsle doktor Mengele, sa vaktene begeistret.

Familien Ovitz var entertainere, kjent i Sentral-Europa som Lilleputt-truppen. De hadde turnert rundt i Ungarn da de daglige toglastene med opp mot 12.000 personer startet fra landet få dager før de selv ble lastet om bord.

Nå hadde de ankommet dødsleiren Auschwitz. Røyk og gnister fra forbrenningsanlegget sivet ut i det familien så seg omkring og forsøkte å orientere seg.

– Hva er all røyken, spurte 23 år gamle Perla Ovitz, den yngste av søsknene, en jøde i stripete klær som hadde hjulpet til med å tømme toget.

– Vet du ikke hvor du er? Dette er ikke noe bakeri, dette er Auschwitz, og dere kommer også snart til å ende opp i ovnen, svarte mannen.

Josef Mengele ble vekket rundt midnatt samme dag, fredag 19. mai 1944. Det sies at han lyste opp som et juletre da en vakt ga ham nyheten om familien med syv dverger som hadde ankommet.

– Nå har jeg jobb for 20 år, skal han ha utbrutt entusiastisk.

Som sagt, for Josef Mengele, den tyske legen som i ettertid har blitt kjent som «dødsengelen», må situasjonen ha fortonet seg som et eventyr.

For Ovitz-familien var det imidlertid så langt fra et eventyr det var mulig å komme.

Tre timer etter ankomst var 3100 av de 3500 passasjerene om bord i toget døde. De syv kortvokste Ovitz-søsknenene ble løftet om bord i en lastebil sammen med andre familiemedlemmer og kjørt vekk.

For dem hadde marerittet bare så vidt begynt.

Betalte en høy pris

Historien om den spesielle teatertruppen som overlevde nazistenes utryddelsesleir ble først gjort kjent i boka «In Our Hearts We Were Giants» fra 2005.

Forfatterne, Yehuda Koren og Eilat Negev, kom over den utrolige historien da de tilfeldig fant en notis i en historiebok som beskrev en trupp som i 1949 i Israel kalte seg «De syv dverger fra Auschwitz.»

Derfra begynte de å nøste videre i beretningen som fram til da hadde vært så godt som ukjent. Rundt årtusenskiftet kom de også i kontakt med den siste overlevende fra truppen, Perla Ovitz.

Hun kom med en rystende og sterk skildring av marerittet de var igjennom, og om hvordan familien ble holdt i live av Josef Mengele, den beryktede tyske SS-offiseren, legen og krigsforbryteren, som trengte dem til sine perverse og umenneskelige medisinske eksperimenter.

Les også: – Jeg ville ikke spre blodet til et monster

Mengele tok alle de 12 medlemmene i familien, både de kortvokste og de med normal høyde, under sin vinge og ga dem særbehandling.

Familien Ovitz klarte å lyve på seg slektskap til ti andre naboer og venner fra samme landsby, som dermed også reddet livet. De fikk beholde sine egne klær, de fikk mat og som eneste storfamilie i Auschwitz slapp de alle unna døden mot alle odds.

Men prisen søsknene måtte betale var høy.

Les også EV13K - en norsk spion i kamp mot nazistene

Umiddelbart etter ankomst ble gruppen på 22 kledd naken og sendt til desinfeksjon og til dusjing med ekstreme temperaturer. Deretter fikk de tatoveringen, en serie med tall som reduserte identiteten deres til et fangenummer, brennmerket i venstre overarm med blått blekk. Mennene først. Tre dager etter, kvinnene.

Så startet de medisinske eksperimentene. Det var de som var verst. Doktor Mengele startet med å tappe dem for blod og stikke nål gjennom korsryggen for å trekke ut spinalvæske fra ryggmargen.

Blodtappingen fortsatte flere ganger i uken gjennom hele oppholdet i konsentrasjonsleiren. Ofte til de besvimte eller kastet opp.

– Det finnes ikke ord for å beskrive den ulidelige smerten vi måtte tåle, forteller Perla Ovitz i boka.

Josef Mengele

Josef Mengele var i begynnelsen av trettiårene da han ble overført til Auschwitz og Birkenau og til stillingen som leirlege i 1943. Han hadde doktorgrad i antropologi og medisin, men der leger normalt representerer lindring og liv, representerte Mengele det diamentralt motsatte.

For ham var konsentrasjonsleiren et eneste stort laboratorium, der han kunne fråtse i sine egne medisinske eksperimenter med uendelig tilgang på menneskelige forsøkskaniner.

Særlig interessert var han i tvillinger og personer med fysiske avvik. Som en gal impresario på jakt etter det ultimate freakshow plukket han ut sine objekter på perrongen, ofte med et smil om munnen eller plystrende på en lystig melodi, alltid ulastelig antrukket i nystrøket uniform og med nykjemmet hår.

Les også: Skapte Mengele brasiliansk tvillingby?

Om Mengele ikke var tilstede selv, speidet de andre vaktene etter eksemplarer doktoren kunne bruke til sitt menneskelige sirkus. Mengeles Zoo, ble det kalt for.

Etter hvert ble Mengele mer selektiv. En og annen kortvokst var ikke nok til å gripe doktorens interesse. Hadde ikke familien Ovitz ankommet samlet, ville de neppe overlevd utvelgelsen, men blitt sendt rett til gasskamrene.

Nå var Mengele fast bestemt på å finne ut hvordan det hadde seg at en kortvokst far og to mødre av normal størrelse kunne produsere så mange kortvokste barn. Men han visste ikke hva han så etter, forsøkene virket like meningsløse som de var smertefulle. Ifølge Perla Ovitz fortsatte blodtappingen flere ganger i uken.

– Igjen og igjen ble vi stukket. Da vi endelig kom tilbake til kasernen la vi oss rett ned på trebenkene. Men før vi hadde rukket å hente oss inn, måtte vi tilbake for en ny runde, minnes Perla.

Grusomme pinsler

I notater funnet etter at Auschwitz ble befridd, går det fram at testene de til stadighet gjennomgikk først og fremst var rutinetester for nyreproblemer, leverfunksjon og tyfus.

I tillegg ble de kortvokste søsknene bombardert med spørsmål som skulle teste intelligens. De måtte gjennom smertefulle gynekologiske undersøkeler, de fikk giftig væske helt inn i øynene, som blindet dem i noen timer, og de opplevde også å få friske tenner trukket ut eller dratt ut hår fra øyenvippene.

Ifølge Perla var vanntorturen noen av de verste smertene de opplevde tiden i Auschwitz. Den innebar at Mengele helte kokende vann, etterfulgt av iskaldt vann, inn i øregangene deres.

Likevel kan man si at familien Ovitz var blant de heldige.

Les også: Hitlers amerikanske slektning snakker ut for første gang

Andre eksperimenter Mengele gjennomførte er så uhyrlige at de knapt er egnet til å gjengi. Blodige operasjoner uten bedøvelse, amputasjoner, testing i trykkamre, giftinjeksjoner i øynene på barn for å se om det lot seg gjøre å bytte øyenfarge. I ett eksperiment sydde han hovedpulsåren til to tvillinger sammen for å skape siamesiske tvillinger. I et annet tilfelle ble et barn med pukkelrygg sydd fast til et annet barn, rygg mot rygg.

Når forsøkene feilet eller objektene hadde tjent sin misjon, var det gasskamrene neste. Mengele så ingen etiske problemer med det, alle som kom til Auschwitz skulle jo uansett dø til slutt. Noen dager eller uker i vitenskapens tjeneste forandret ikke det faktum, mente Mengele.

Ambisiøse Mengele

I boka «In Our Hearts We Were Giants» omtales to mannlige kortvokste, en far med pukkelrygg og hans sønn, som kom til leiren tre måneder etter familien Ovitz. De hadde begge blitt drept og deretter kokt for å frigjøre kjøttet fra benene, slik at skjelettene kunne sendes til et museum i Berlin. Mengele skal ha vært så fornøyd med resultatet at en annen kortvokst også måtte bøte med livet for å få tak i skjelettet. Denne gang ble liket lagt i syrebad.

– Vi forsøkte å bli fortrolig med tanken på at vi ikke ville komme fra leiren i live, sier Perla Ovitz i boka.

– Tanken på at våre skjeletter kanskje ville bli utstilt i Berlin var så uhyggelig at vi ikke fant ord for det.

Det vitenskapelige målet til Mengeles umenneskelige eksperimenter i Auschwitz skal ha vært todelt. For det første ønsket han å undersøke hvordan den ariske rase kunne holdes ren og sterk og fri for deformiteter. For det andre håpet han å utvikle en metode som kunne fremkalle tvillingfødsler hos germanske kvinner. På den måten kunne den ariske rasen vokse raskere enn andre og «underlegne» raser.

Mengele var drevet av et brennende ønske om å bli en anerkjent vitenskapsmann.

Ettertiden ser imidlertid på eksperimentene hans som totalt blottet for etikk og uten reell vitenskapelig verdi.

Ambivalent forhold

Lilleputt-Truppen var nøye på alltid å fremstå som lystige og glade når de møtte Mengele. De kledde seg opp i sine fineste klær og sminket seg med lebestift og farger de hadde klart å gjemme unna. Når de snakket med Mengele addresserte de ham alltid som «deres eksellense».

– Vi tiltalte ham slik vi ville tiltalt en konge, vi gjorde det fordi han på mange måter var kongen av Birkenau, mintes Perla Ovitz senere.

De var smertelig klar over at livet deres var avhengig av Mengeles gunst, derfor forsøkte de etter beste evne både å spøke og å svare flørtende i konversasjoner med den tyske nazilegen for å holde ham i godt humør. Til gjengjeld viste Mengele større aktsomhet og omtanke overfor familien Ovitz enn han gjorde overfor sine andre forsøkspersoner, kanskje på samme måte som en vitenskapsmann bryr seg om sine laboratorierotter.

Les også: Har sett seg lei av besøkende som poserer foran Auschwitz

Søskenflokkens forhold til Mengele må sies å ha vært svært ambivalent. Da Josef Mengele en gang var borte fra leiren en uke, var familien nærmest ute av seg av redsel for at de kunne bli sendt i gasskammeret. På den andre siden fryktet de hvert sekund av hans inngrep, inngrep som siden har forvoldt familien Ovitz store smerter.

Ifølge Perla visste de alle at han var hensynsløs og i stand til å gjennomføre de mest sadistiske ting, at når han var sint ville han bli hysterisk og riste av sinne.

I boka beskrives en episode fra 1. september 1944 der Lilleputt-Truppen blir invitert til å opptre for tyske soldater og nazitopper. Mengele gir dem en liten pakke med diverse sminke og parfyme dagen før, slik at de kan ta seg best mulig ut når de skal stå på scenen. Dagen etter blir truppen ført inn i et auditorium foran en fullsatt sal. Mengele står foran dem på scenen. I det de venter på hans signal for å opptre, snur han seg mot dem og kommanderer:

– Kle av dere!

De syv søsknene har ikke noe valg. Med skjelvende fingre knepper de opp knapper og tar av seg finklærne. Til slutt står de der nakne, mens de forsøker å skjule bryster og genitalier.

– Rett dere opp, roper Mengele.

Teatertruppen var redusert til objekter i en forelesning Mengele holdt om antropologisk og arvelig biologi.

Med en biljardkø pekte og forklarte han hvor de indre organene befant seg på de syv skrekkslagne søsknene.

Målet hans var å vise hvordan den jødiske rasen hadde degenerert til å bli en rase full av kortvokste og krøplinger. Men fordi han ikke hadde gjort noen konkrete funn som underbygget denne konklusjonen, selv etter flere måneders studier, var han avhengig av de syv medlemmene av familien Ovitz for å gi foreslesningen faglig tyngde.

Men Mengele fortsatte å beskytte familien. Ikke lenge etter reddet han Avram og Micki Ovitz fra gasskammeret, etter at en sjalu legekollega hadde plukket ut de to til henrettelse bak Mengeles rygg.

Les også: Ingen hadde fortalt dem at første verdenskrig var over

Auschwitz blir befridd

Ukene passerte. 1944 ble til 1945. For hver dag som gikk rykket den russiske hæren stadig lengre inn i Polen og de tyske utryddelsesleirene. Den 17. januar 1945 samlet Josef Mengele sammen papirer og dokumenter og forsvant.

Auschwitz ble inntatt av sovjetiske soldater ti dager senere. Endelig kunne alle de 12 medlemmene fra familien Ovitz forlate leiren, vel vitende om at de hadde kommet fra skrekkveldet med livet i behold.

Det skulle ta ytterligere syv måneder før familien var tilbake til landsbyen sin i Romania. Stor var gleden da de fant igjen verdisakene de hadde gravd ned i hagen før de forlot. Men landsbyen var ikke som før. Av de 650 jødene som bodde der hadde kun 50 returnert.

I 1949 reiste familien videre til nyopprettede Israel for å forsøke å søke lykken der. De fortsatte en stund med sine opptredener som Lilleputt-Truppen. Krigens grusomheter til tross, i blodet var de og hadde alltid vært entertainere. En familie som holdt sammen og underholdt folkemengdene.

Senere slo noen av dem seg ned i kystbyen Haifa for å drive kino.

Og Josef Mengele? Etter krigen flyktet Josef Mengele til Sør-Amerika uten noen gang å bli dømt for sine ugjerninger. Han fikk slag og druknet under en svømmetur i Brasil i februar 1979, 67 år gammel.

Den 6. juni 1985 åpnet brasiliansk politi graven til en viss «Wolfgang Gerhard». DNA-tester viste at det i virkeligheten var den tyske «dødsengelen».

Les også: «Spøkelseshæren»: Bataljonen som lurte tyskerne

Et lite glimt av takknemlighet

Perla Ovitz ble den siste gjenlevende i den unike søskenflokken. Hun døde i 2001, 80 år gammel. I samtale med forfatterne Yehuda Koren og Eilat Negev fortalte hun at selv om hun anerkjenner grusomhetene familien gjennomgikk månedene de satt i fangenskap i Auschwitz, følte hun likevel et lite glimt av takknemlighet overfor Mengele.

Hun innrømte at noen tårer hadde falt da hun fikk nyheten om dødsengelens bortgang.

– Dersom jeg hadde fått spørsmål fra dommere om han burde blitt hengt, så hadde jeg bedt dem om å la ham gå.

– Djevelens nåde reddet meg. Gud vil gi ham straffen han fortjener, sa hun.

Selv om Mengeles grufulle eksperimenter aldri har tilført vitenskapen nyttig kunnskap, kan det likevel sies at han kom kom til nytte etter sin død.

Som en skjebnens ironi brukes knoklene til Josef Mengele i dag i undervisningen på rettsmedisinsk fakultet ved universitetet i Sao Paolo, Brasil.

Kilder: «In Our Hearts We Were Giants» (2005), historienet.no, Daily Mail, Allthatisinteresting, forskning.no, snl.no, kristeligt-dagblad.dk

Ba Norge bevise at han overlevde nazi-henrettelse

LES SAKEN

Den norske spionen som gikk inn i kulden

LES SAKEN

Turisten som USA og Norge ofret

LES SAKEN

Stalingrad: – Hit, men ikke lenger

LES SAKEN