De norske befrierne kom til Finnmark med voldtekt, tvangsklipping og nidviser

Se video: De skammelige sidene ved den norske krigsinnsatsen i det frigjorte Øst-Finnmark er lite omtalt, men er en del av norsk krigshistorie. Video: Ola Karlsen

Med de norske soldatene som kom til Finnmark høsten 1944, fulgte det med enkelte overgripere. De som hadde overlevd fem års okkupasjon og tre års bombing i Norge, ble også latterliggjort.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LAKSELV/ VADSØ (ABC NYHETER): De første norske soldatene kom til de frigjorte områdene av Norge via Murmansk 11. november 1944. De kom fra Skottland 24 dager etter at Den røde armé krysset hadde grensen til Norge da sluttoffensiven ble iverksatt denne høsten.

– De så på oss som fremmede, rapporterte de norske styrkenes informasjonssjef, kaptein Jørgen Juve, til de norske myndighetene i London fra Finnmark.

Men bare en drøy uke etter ankomsten kunne Ernst Galschiødt, som var prost i Kirkenes, notere i sin dagbok at nordmennene tvangsklippet kvinner som hadde hatt omgang med tyske soldater.

Men det var ikke de eneste overgrepene som ble begått av soldater fra Bergkompaniet.

– Det ble nok foretatt klipping og også voldtekter – helt fram til Porsanger, bekrefter historikeren Arvid Petterson.

– Episoder har funnet sted – det er det vel neppe tvil om, sier også historikeren Einar Niemi.

Skammelig krigshistorie

Disse skammelige sidene ved den norske krigsinnsatsen i det frigjorte Øst-Finnmark er lite omtalt, men er også en del av norsk krigshistorie.

Oberstløytnant Arne dagfin Dahl i Kirkenes 1944. Foto: Regjeringens informasjonkontor/ UD/ Riksarkivet
Oberstløytnant Arne dagfin Dahl i Kirkenes 1944. Foto: Regjeringens informasjonkontor/ UD/ Riksarkivet

Begge finnmarkshistorikerne Niemi og Petterson understreker samtidig at det var en liten gruppe som sto for de fysiske overgrep, og at de norske soldatene samlet sett sto for en betydlig positiv innsats etter at de kom til de frigjorte områdene fra Skottland.

Både oberstløytnant Arne Dagfin Dahl som ledet de norske militære styrkene og andre sivile ledere forsøkte å få slutt på disse overgrepene. Dahl har skrevet at han stanset dette da han fikk rede på at det pågikk.

– Jeg har opplysninger både fra Tana, Laksefjorden og her fra Porsanger om at man fortsatte å klippe, sier Petterson som bor i Lakselv.

Han har intervjuet kvinner som ble utsatt for klippingen fordi de hadde hatt tyske kjærester. En av dem sier til ham at også yngre jenter fikk gjennomgå, til tross for at de umulig kunne ha vært sammen med tyskerne.

Dårlig forberedt

Både Petterson og Niemi legger mye av ansvaret på dårlige forberedelser i Skottland.

– De fikk ikke underretning om at det var så store styrker i Finnmark, at daglig omgang med tyskerne var helt vanlig, sier Petterson.

Han viser til at det i Porsanger – som er Finnmarks tredje største kommune med 5000 kvadratkilometer– bodde 3000 mennesker før krigen. Bare ved Banak flyplass ble det plassert 5000 tyskere, og i Billefjord ved Klubben sjøflyhavn var det for eksempel nye 1000. Tilsammen var det 8000 tyskere på en befolkning med 3000, og det samme forholdet gjorde seg gjeldende i store deler av Finnmark.

– Det forsto ikke de som kom fra Skottland, de hadde ikke fått orientering om det. Da de hørte at det var så mange jenter som hadde fått barn med tyske soldater, noe som også skjedde ellers i Norge, begynte en liten gruppe fra Bergkompaniet å klippe jenter. Det ødela faktisk troverdigheten og innsatsen Bergkompaniet gjorde – og den var stor i Finnmark, sier han.

Einar Niemi bekrefter dette.

– De hadde ikke ventet å se resultatene av et samvær mellom nordmenn og tyskere gjennom flere år, blant annet gjennom det som har blitt hetende tyskerbarn.

– De var dårlig utrustet og det er tydelig nå at de ikke var godt nok forberedt på den formidable oppgaven, sier Niemi og viser til at både Kirkenes og infrastrukturen var svært ødelagt etter tre år med sovjetisk bombing og tyske herjinger på retrett.

– Ikke populære

I en dagbok som prosten Ernst Galschiødt skrev, fremkommer det at også sovjetiske soldater tok seg til rette. 25. oktober 1944 var Kirkenes befridd. Dagen etter skriver han i dagboken at befolkningen ble «plaget av fulle soldater som bråket og truet med våpen», og de stjal også klokker og ur fra nordmennene.

Men disse troppene respekterte likevel de få bygningene som fortsatt gir ly mot kulden. Sovjeterne inkvarterte seg i teltleire, men det gjorde ikke de norske troppene som ankom 11. november.

– De får på en måte ikke så godt forhold til folk i Sør-Varanger, for de etablerer seg i hus som står igjen der. Russiske soldater ligger i telt i terrenget, men de norske militære tar de husene som står igjen. Så de blir ikke særlig populær, sier Arvid Petterson.

Arroganse mot finnmarkingene

Einar Niemi påpeker et annet forhold, det nedlatende synet som de norske troppene hadde på befolkningen i Øst-Finnmark. Denne arrogansen kom seg blant annet til uttrykk i nidviser som ble sunget av de norske soldatene.

– Det er i ettertid ikke spesielt hyggelig å se slike ting som revyer som de lagde, og revytekster som de lagde, der noen av tekstene var ganske nedlatende i forhold til sivilbefolkningen, sier historikeren.

– Det virker som om de hadde ventet en veldig nasjonal entusiasme da de kom, men det de møtte var en krigstrøtt og utslitt befolkning som var delvis underernært, slår han fast.

I en strofe som Bergkompaniets soldater sang het det at «etter kveldsmat går gutta en kveldstur med saks», og i en annen ble det slått fast at i Kirkenes «finns bare brente hus og klipte jenter».

På melodien til «Napoleon med sin hær» sang de lystig:

«Den stedlige befolkning tar til å lure nå

for de var alltid vant til at der var no' å få

sa alle stedets kvinner

fikk kjærlighet på pinner

og mannfolkene brennevin, da kunne det jo gå».

Også andre representanter for London-regjeringen var uforberedt på situasjonen som møtte dem. Byråsjef Thore Boyer besøkte de frigjorte områdene og skrev en rapport til statsminister Johan Nygaardsvold 1. mars 1945:

«Det første inntrykk man får av befolkningens forhold til okkupasjonsmakten straks man kommer inn i Sør-Varanger, har gitt de fleste ikke lite av et sjokk. Folk omgikkes tyskerne nokså normalt», skrev han.

Det som var «grellest», var forholdet mellom norske kvinner og tyskerne. Boyer refererte til at ikke navngitte kilder «gikk så langt som å si at 90 prosent av kvinner i passende alder hadde hatt omgang med tyskere. Dette skulle omfatte såvel gifte som ugifte, idet det ble sagt at det var en rekke eksempler på at menn «solgte» sine koner eller døtre til tyskerne for brennevin og tobakk».

Byråsjefen rapporterer også at de norske frigjørerne omtales – «men da i spøk» – som «bandittan fra London».

Kunne blitt sammenstøt

Det hjelp ikke at den norske Militærmisjonen, som aberstløytnant Dahl ledet, innførte arbeidsplikt med trusler om politiinngrep, rekvirerte hus, båter og reinskyss. I tillegg foreslo han å evakuere flere tusen til Sverige.

Historikeren Einar Niemi mener konfliktnivået ble svært høyt i tiden frem til den tyske kapitulasjonen våren 1945. Etter krigen tok prosten Galschiødt opp tilstanden med Bergkompaniet.

– Ikke minst i en tale i kirka 17. mai 1945 som ikke puttet noe under teppet når det gjaldt hans oppfatning – og sivilbefolkningens oppfatning – av utslag av oppførsel fra Bergkompaniets side, sier Niemi om Galschiødt.

I denne talen viste prosten først til hvordan befolkningen i Kirkenes hadde hjulpet de over 500 norske lærerne som i åtte måneder satt tvanginternert i en arbeidsleir utenfor byen, i 1942. Så rettet han pekefingeren mot Bergkompaniet:

«Nidviser glemmer vi ikke. Vi tar dette fram i dag fordi man skal vite at vi lar oss ikke skubbe til side. Nei, Nord-Norge og Finnmark er seg bevisst å ha ytt sin innsats i kampen for Norges frihet - og denne innsatsen kan ikke bli forringet ved nidviser forfattet i et lystig lag».

Tyve år etter krigen kunne prosten oppsummere denne tiden i sitt jublieumsskriv om prestegjeldet:

«Mens det sto på, skapte det en stemning som under de daværende forhold lett kunne ha ført til alvorlige sammenstøt. Heldigvis gled det over».

Skriftlige kilder:Kåre Olsen - «Krigens barn» (Forum-Aschehoug, 1998), Knut Einar Eriksen og Terje Halvorsen - «Norge i krig, Bind 8, Frigjøring» (Aschehoug, 1987), Ernst Galschiødt - «Sør-Varanger prestegjeld: 100 år» (Eget forlag, 1965)

Personvernpolicy