Fra skolehjem til beryktet fangeleir: Pyramidene i dødens skog
Inne blant trærne i den frodige Falstadskogen titter det frem små steinpyramider mellom gress og busker. De er minnesmerker over grusomme hendelser som fant sted der under andre verdenskrig.
FALSTAD, EKNE (ABC Nyheter): Våren 1941 gjennomførte Tyskland angrep mot Balkan og som en følge ble 4.500 jugoslaviske krigsfanger deportert til Norge. En av dem var Petar Krasulja som sammen med 79 andre jugoslaver kom til Falstad fangeleir i Ekne utenfor Levanger i Trøndelag fra sommeren 1942. 74 av jugoslavene ble henrettet og gravlagt i Falstadskogen.
I et senere intervju så Krasulja tilbake på tiden han tilbrakte i den norske fangeleiren.
«Jeg følte jeg befant meg på dødens venterom på Falstad. Jeg visste ikke om jeg ville overleve neste. Ingen visste når neste henrettelse skulle skje. Det var den verste følelsen man hadde på Falstad.»
Beslaglagt av tyskerne
I dag blir du møtt av blide museumsansatte når du går inn gjennom portene på den oransjefargede Falstadbygningen. Opprinnelig var det beregnet for Falstad skolehjem, en statlig internatskole for gutter som var den første som lå inne på fastlandet, i motsetning til for eksempel Bastøy som var lokalisert på øyer.
(Saken fortsetter under)
Så kom krigen til Norge.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– Høsten 1941 blir dette bygget beslaglagt av det tyske sikkerhetspolitiet og omgjort til SS Strafgefangenlager Falstad, en av de største fangeleirene som ble opprettet i Norge under krigen, forteller konservator Arne Langås til ABC Nyheter når vi besøker bygget som i dag er et museum, krigsminnested og senter for fred og menneskerettigheter.
Uten nevneverdige forandringer flyttet de første fangene inn her 10. november 1941. Vi ser ingen spor av det i dag, men rett overfor der vi sitter i resepsjonsområdet var det en gang soverom fra da huset ble bygget. Langs ytterveggen gikk det korridorer der soverommene lå på hver sin side av en midtvegg.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– Rommene var på cirka tre kvadratmeter uten noen annen form for dagslys enn det som kom inn gjennom noen ruter i døra. Det sier jo sitt om den tanken som lå bak da dette ble tatt i bruk, og det at slike rom uten andre endringer enn at det ble satt inn en ekstra køye, ble tatt i bruk som fangeceller, sier Langås.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: «Russerkirkegården» på Helgelandskysten
Nordmenn i overtall
I perioden 1941 til 1945 satt det mennesker fra 13 nasjoner på Falstad fangeleir. Flertallet var norske politiske fanger.
– Cirka 80 prosent av de som var her var nordmenn, og mange av dem var involvert i en eller annen form for motstandsarbeid, forteller Langås.
(Saken fortsetter under)
Det satt både kvinner og menn her, men det var en klar overrepresentasjon av mannlige fanger. Til sammen var det litt over 200 kvinnelige av et totalt fangebelegg på 4200 - vel og merke som vi kjenner til.
I tillegg til at de fleste var norske, kom det også en god del utenlandske, østeuropeiske krigsfanger til Falstad. Både Jugoslavia og Sovjetunionen led store tap her, i Falstadskogen som var både retter- og gravsted, cirka en kilometer sør for selve leiren.
Les også: Ba Norge bevise at han overlevde nazi-henrettelse
Artikkelen fortsetter under annonsenLeter etter besteforeldre
Før vi drar ut til skogen der flere hundre fanger møtte sin skjebne mellom trærne, tar Langås meg ned til underetasjen på bygningen der den permanente utstillingen «Ansikt til ansikt» er lokalisert. Gjennom fotografier, tekster, intervjuer, historiske gjenstander og videoklipp får vi et omfattende og ikke minst sterkt innblikk i stedets dystre historie.
Artikkelen fortsetter under annonsenI et åpent kartotek står det rundt tre tusen kort med navn på fanger som satt her på et eller annet tidspunkt. Samtlige er kopier av de faktiske dokumentene som ble funnet her, selve originalene er bevart hos Riksarkivet.
På hvert enkelt kort, som står i alfabetisk rekkefølge, kan du blant annet lese navn på vedkommende, årsak til arrestasjon, fangenskapets varighet og hva som skjedde med dem etter de ble sendt herfra – hvis de ble sendt herfra.
Artikkelen fortsetter under annonsen(Saken fortsetter under)
– Når det er gjester her, er det mange som ber om kopier fra mappene. Vi ser også når det er skoleungdom her at de har fått beskjed hjemmefra om at de må lete etter besteforeldre eller oldeforeldre som satt her under krigen. Eller så finner de noen med sitt eget etternavn og lurer veldig på hvem det er. Det å kunne stå slik og bla seg gjennom skaper nyskjerrighet, det å kunne bla gjennom med egne hender og ta på fremfor søke digitalt på en skjerm.
Les også: Lyngdals historiske annerledeshotell
Gjemte seg på klosettet
På en opplyst vegg fremfor kartoteket er det listet opp en lang rekke med tall, hver enkelt av dem representerer et fangenummer.
– Hver fange hadde et nummer, men så er det enkelte grupperinger til enkelte tider som ikke har noe nummer. Totalt var det mer enn fire tusen som var fanget her, mens nummerserien her slutter på 3004. Det handler mye om de kom hit før dette var et etablert system. Det er jo uansett en symbolverdi i det å kunne synliggjøre, mener konservatoren.
Artikkelen fortsetter under annonsen(Saken fortsetter under)
I et avlangt rom kan man på veggene lese sterke historier fra de som satt her. Blant annet Rolf Nevermo som 5. desember 1942 påtraff 19 år gamle Gregori i hovedbygningen, like før han skulle henrettes i Falstadskogen. Gregori var en av til sammen 360 sovjetiske krigsfanger og tvangsarbeidere som kom inn gjennom portene på Falstad i krigsårene. Over 100 av dem ble skutt.
«Nå har han gjemt seg bort her nede, i den mørkeste kroken på klosettet for at ikke vaktene skal se ham. Han gråter. Hva er det med deg Gregori, sier jeg. – I dag er det min tur, sier han. Jeg forstår hva han mener. Og jeg føler meg så liten.»
Les også: Ryvarden kulturfyr – der hav og himmel møtes
(Saken fortsetter under)
– Ville trengt ti vegger
I det siste rommet er rekken av fangenumre fra tidligere blitt forvandlet til rene navn, og det gjør unektelig inntrykk å se hvordan hvert individ trer frem på denne måten.
– Det er her vi begynner å se omfanget. Og dette er kun de som satt fengslet her på Falstad. Hvis vi skulle gjort det samme med alle som satt fengslet i hele Norge, ville vi trengt ti slike vegger. Og da snakker vi kun fanger som var norske, forklarer Langås før han fortsetter:
Artikkelen fortsetter under annonsen– Når man har gått gjennom utstillingen og er kommet hit, så kommer vi frem til en form for rehumanisering der de ikke lenger er en gruppe eller et nummer. Her blir de individer igjen. Individer som har et navn.
(Saken fortsetter under)
– Får du inntrykk av at mange nordmenn i dag tenker Norge var et relativt trygt land under krigen? At man glemmer at det fantes fangeleire som dette på norsk grunn?
– Jeg tror kanskje vi er blitt mer bevisste i løpet av de senere årene. Vi har fått en god del påminnelser om det gjennom bøker, film og fjernsyn, og at museumsinstitusjoner rundt om løfter frem historier. Så var det jo en stund da dette ikke skulle snakkes om, men den generasjonen som opplevde og har villet fjerne sporene, faller fra. Nå kommer en ny generasjon som vil løfte frem sporene igjen, som er nysgjerrig og som ser at dette var noe som foregikk i våre nærområder.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: Høyt og lavt over Helgelandskysten
Må gå til egen henrettelse
Vi setter oss i bilen og kjører ut til Falstadskogen, kun en kort kilometer unna senteret. I dag er det en asfaltdekket gjennomfartsåre til Frosta og Tautra, men under krigen var dette kun en grusvei som ledet ut til noen gårder – og til retterstedet.
Så vidt vi vet ble noen av de dødsdømte kjørt ut med bil, andre måtte marsjere dit på egne bein, vel vitende om hva de hadde i vente.
(Saken fortsetter under)
To minutter senere står vi inne på en åpen plass. Der står et minnesmerke laget av Odd Hilt som selv var fange på Falstad og som klarte å rømme til Sverige. Monumentet viser tre fanger med tydelige ansiktstrekk og tydelige individuelle måter å te seg på som står imot det anonyme, ansiktsløse krigsmaskineriet som er gjemt bak hjelmer og gevær.
– Vi går ut fra at over 200 ble henrettet her, men det er en veldig usikkerhet knyttet til antall og identitet. I skogen her er det to navneplater, den ene fra 1963 og den andre fra 2006, som er så oppdatert som det var på den tiden, forteller Langås.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: Velkommen til Norges minste by, Kolvereid
Senket på fjorden
Det var den serbiske fangen Ljuban Vukovic som ble satt til å grave de fleste gravene i Falstadskogen. Ved inngangen til skogen ser vi ham på et bilde fra mai 1945 der han påviser gravene for en kommisjon oppnevnt av norske myndigheter.
– Hans vitneutsagn etter krigen blir avgjørende for å finne igjen gravene, forklarer Langås.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Da var mange av gravene allerede åpnet. I løpet av noen netter kort tid før frigjøringen blir et stort antall graver åpnet. Ofrene som lå der ble tatt med ut på fjorden og senket i sjøen.
(Saken fortsetter under)
Etter krigen, fra sommeren 1945 og frem til 1953 har norske myndigheter stått for flere oppgravinger her. De har gitt de som har blitt gjenfunnet en grav på ordinære gravplasser andre steder i Norge eller på æreskirkegårder.
Artikkelen fortsetter under annonsenFalstadsenteret er med på en del større forskningsprosjekter både nasjonalt og internasjonalt, og i mange år har de hatt ansvaret for dokumentasjon knyttet til utenlandske krigsgraver i Norge. Blant annet var de med på å fremskaffe navn på sovjetiske falne som er gravlagt rundt om i hele landet. Spesielt på gravplassen på Kjøtta.
Les også: Fergekrøll: – Nå har jeg dummet meg skikkelig ut
(Saken fortsetter under)
Å grave eller ikke grave
De siste årene er minnestedet blitt tilrettelagt med stier som går rundt i landskapet og monumentene med minneord og navn på de døde er blitt pusset opp. Her og der stikker det pyramider opp fra gresset. Hver av dem markerer en eller flere av gravene som en gang var der.
– Det var noen få enkeltgraver, men i de fleste lå det flere personer, i noen så mange som femten drepte. Pyramidene kom opp i 1963, før det sto det oppstilt trekors på gravene.
Artikkelen fortsetter under annonsen(Saken fortsetter under)
Nå og da kan du høre bildur fra veien, men når vi er her denne maidagen skinner sommersola ned gjennom trekronene, gress og busker er grønne og fuglene kvitrer lystig fra trærne omkring. Det er en fredelig plass, der det er rom for lavmælt ettertanke og mulighet til å fordøye de inntrykkene man sitter igjen med.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Er det blitt diskutert om det skal gjøres noe søk i området etter uoppdagede graver?
– Vi har gjort ulike former for undersøkelser de siste ti årene, men ingen ting har gitt resultat så langt. Det er et stort område og det er gjort en del inngrep her, blant annet med grøfting i etterkrigstiden, som kan gjøre søk vanskelig. Men det kommer jo stadig ny teknologi, svarer Langås før han avslutter:
– Så melder spørsmålet seg: Hva gjør vi dersom det skulle dukke opp noe? For det er jo en grav, og sånn sett er det riktig å la de døde få hvile i fred.
Les om ABC Nyheters sykkelprosjekt: «To på strømmen»: Et elektrisk eventyr gjennom Norge
Samleside: Alle artiklene fra «To på strømmen»