Se video fra «Russerkirkegården».
«Russerkirkegården» på Helgelandskysten
Etter krigen valgte norske myndigheter å flytte alle sovjetiske krigsfanger som døde i Nord-Norge til én stor krigskirkegård av frykt for røde spioner.
Artikkelen fortsetter under annonsen
NORDØYA, TJØTTA (ABC Nyheter): – Dette minner meg om den amerikanske krigskirkegården som ligger i Étaples i Frankrike, forteller en franskklingende caravanturist som vi møter på en parkeringsplass på Nordøya på Tjøtta i Nordland.
Bak oss, noen mil sør for Sandnessjøen og med Helgelandskysten i ryggen, ligger det en stor, åpen plen som er inndelt i to seksjoner, en stor og en litt mindre. Smijernsporter leder inn til hver av slettene, som igjen er omgitt av en lav steinmur overvokst med frodig mose og gress.
Et nakent steinkors står på den minste plenen, mens en bauta med stjerne i relieff står reist på den største. Ved foten ligger det en rusten soldathjelm.
(Saken fortsetter under)
En enslig, rusten soldathjelm ligger ved foten av bautaen som står på Tjøtta sovjetiske krigsgravplass. Foto: Roger Grosvold
For en tilfeldig forbipasserende er det lite som tilsier at dette er en internasjonal krigskirkegård som rommer gravene til nærmere 8000 sovjetiske krigsfanger. Side om side ligger det siste hvilestedet til de som døde i ett av verdens største skipsforlis som i dag er ukjent for de aller fleste.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenFrykten for spioner
I løpet av andre verdenskrig ble så mange som 100.000 sovjetiske krigsfanger sendt med tvang til Norge. Her ble de satt til arbeide med jernbane, vei, flyplasser og festningsanlegg rundt om i landet, men de aller fleste endte opp i Nord-Norge.
Da krigen omsider var slutt, hadde 13.000 russiske fanger mistet livet.
Som oftest var de blitt gravlagt på kirkegårder og gravgårder i umiddelbar nærhet av fangeleiren der de hadde sittet. Men etter krigen bestemte norske myndigheter at samtlige sovjetere som hadde mistet livet i Nord-Norge skulle flyttes til én og samme kirkegård på statens grunn. Tjøtta ble valgt fordi det er øde og avsidesliggende.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen(Saken fortsetter under)
Bautaen på Krigskirkegården på Tjøtta. Foto: Roger Grosvold
Den kalde krigen var et faktum, Norge var blitt medlem av NATO og flyttingen skulle gi bedre kontroll på sovjetiske statsborgere som ønsket å ta turen til gravstedet. Forsvarsminister Jens Christian Hauge frykter spioner kan komme til de ulike gravplassene, forkledd som sørgende familiemedlemmer.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: Bybrannen i Ålesund - katastrofen som skapte fremskritt
– Manglende empati og verdighet
Selve overføringen av de sovjetiske gravene til Tjøtta gikk under navnet «Operasjon Asfalt», etter sigende fordi de døde ble fraktet i sekker kledt med asfalt og så gravd ned igjen. Da operasjonen ble kjent, reagerte lokalbefolkningen med protester og demonstrasjoner.
– «Operasjon Asfalt» var en ren dekkoperasjon. Det var nærmest total mangel på empati og verdighet i planlegging og gjennomføring hos de ansvarlige i Forsvarsdepartementet. De ønsket kun å få flyttet de døde så fort som mulig , sa den pensjonerte offiseren Inge Bildøy i et intervju med VG i 2016.
(Saken fortsetter under)
Halvor Fjermeros har skrevet boken «Med lik i lasten. Operasjon Asfalt – de sovjetiske massegravenes skjebne i Norge». I et intervju med VG forteller han at det ble nærmest mytteri på det ene skipet som fraktet de stinkende papirsekkene med døde sovjetere.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Det er et forferdelig navn på en grusom operasjon. Spør du folk i Nordland hva «Operasjon Asfalt» var, vil sikkert mange tro at det handler om Vegvesenets plan for asfaltering av Riksvei 50. Det sier noe om hvor uvirkelig, og ukjent, denne operasjonen er for oss i dag.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: Lyngdals historiske annerledeshotell
Frem fra glemselen
I løpet av 1951 ble 7551 russiske lik samlet på kirkegården, som går under navnet «Russerkirkegården». Selve innvielsen fant sted 8. juli to år senere, med utenriksminister Halvard Lange som holdt tale for de fremmøtte.
De fleste som fikk sitt siste hvilested på Tjøtta var i mange år ukjente, kun 826 var identifisert. Men i 2009 fikk Falstadsenteret i oppdrag av den norske stat å gjennomføre et forskningsprosjekt der oppgaven var å identifisere sovjetiske borgere som døde i Norge under andre verdenskrig.
Artikkelen fortsetter under annonsen(Saken fortsetter under)
Etter flere års opprustning ble krigskirkegården gjenåpnet i oktober 2016. Navnene til 4000 døde russere er funnet og inngravert alfabetisk på bronseplater som er plassert på muren rundt gravplassen. Foto: Roger Grosvold
Som følge av dette arbeidet ble 4000 russiske navn hentet frem fra glemselen, og i 2015 ble samtlige navn på de som er gravlagt på Tjøtta sovjetiske krigsgravplass støpt inn i egne bronseplater som er montert opp på muren som går rundt kirkegården.
Les også: Marinejeger forlot Forsvaret for å satse alt på friluftsturisme
Et av verdens største skipsforlis
Gravplassen, som er utformet av landskapsarkitekt Karen Reistad, består som tidligere nevnt av to seksjoner. Den mindre delen som ligger til venstre ble ikke åpnet før i 1970. Dette er en internasjonal krigskirkegård for 1011 av de over 2500 som mistet livet da fangeskipet MS «Rigel» ble senket av britiske fly i sundet mellom Rosøya og Tjøtta.
(Saken fortsetter under)
En plakett i bakken markerer at dette er Tjøtta internasjonale krigsgravplass, etablert i 1970. Foto: Roger Grosvold
I dag er det få som kjenner til skipsnavnet MS «Rigel», men målt i antall døde er den blant de store skipskatastrofene som inntraff under andre verdenskrig og en av de største i Norgeshistorien.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
27. november 1944 var fangeskipet MS «Rigel» på vei sørover etter å ha tatt om bord 2248 russiske krigsfanger, 103 tyske fanger og også noen serbere, tsjekkere og nordmenn i henholdsvis Bodø og Narvik. Britiske bombefly senket skipet og 2572 mennesker omkom.
Til sammenlikning var det 1502 som mistet livet da RMS «Titanic» sank.
Les også: – Å selge Hamsun til ti kroner ville være en hån
Lik i lasten
Det skulle ta flere tiår før de døde ble hentet opp av sin våte grav og plassert på Tjøtta. Baugen på skipet, som grunnstøtte på Sær-Rosøya etter bombingen, lå synlig over havflaten helt frem til 1975. Inne i skipet lå det mer enn 1000 lik i lasterommet. Noen år før baugen ble kuttet, hentet svenske dykkere opp hodeskaller fra havbunnen.
(Saken fortsetter under)
Flyfoto av senkingen av MS «Rigel». Foto: Imperial War Museums
Fremdeles finner man rester etter de omkomne på havbunnen.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Det er en veldig spesiell stemning der nede. Man vet jo hva som skjedde, og da de hentet opp likene på 70-tallet vet jeg at de ikke fikk med alle. Det har jeg sett selv. Så man svømmer over lik, og det er en ekkel følelse , fortalte dykker Magne Wistnes i et intervju med VG i 2015.
Fra selve minnelunden kan du se ut mot sundet der skipet, og menneskene om bord, møtte sin skjebne i det iskalde havet. I 2012 hentet dykkere hjelpepropellene til «Rigel» opp fra dypet, og i dag står de boltet fast ved Rosøya. Som et evig minne om tragedien som en gang fant sted.
